De uheldige damer hadde da mottatt telefon fra min store hersker, i samtalene hadde han fortalt om min tilstand, sinnsyk og klar for innleggelse, videre i elskverdige ordelag lagt ut om at jeg gikk til sengs med alt som fantes, mine kriminelle gjerninger - listen over ugjerninger var endeløs.
Dengangen var telefonen rett ved stuen, og jeg skottet på ham da jeg snakket med damene, bredere og bredere ble fliret etterhvert som mitt ansikt antagelig falt fra hverandre bit for bit.
Han ville så gjerne se meg ta til tårene, men den gleden skulle han ikke få, jeg vet ikke hvilke følelser som raste, ikke hat...total oppgitthet? Hva skulle meningen være med å være så ond? Og hvorfor la egne problemer ramme andre, forstod ikke, og enda forstår jeg ikke hvilke latterlige gleder dette har gitt ham.
Fast bestemt var jeg på at guttene skulle få en god jul, lurte på om deres far kunne hjelpe til med å hente juletre, det var vondt å bære og å bevege seg, men nei til alle spørsmål, skulle jeg lage jul, fikk jeg faen meg ordne den sjøl!
Bet tennene sammen, handlet dagligvarer, og guttene hjelp til med treet, slik at vi laget til en helt "normal" jul, og bordet ble dekket, mat laget og spist, gaver åpnet mens tårer sved bak øyenlokk av både fortvilelse og smerter.
Da plutselig høyre armen ble lam, skjønte jeg at det var noe riktig galt, men han som var mannen i huset ville ikke kjøre vraket til noen Legevakt.
Dit ble eldstedatter med, og diagnosen var "utslitt julehusmor", så med de glade nyheter dro vi lettet tilbake i løvens hule.
Mellom jul og nyttår, var jeg heldig, ble innlagt på sykehus på kraftig morfinbehandliing for å lindre smertene, trodde vel jeg klarte å tenke, men det var vel rusen som tenkte da. Røntgen i alle varianter ble tatt, og så suset kunne de gjøre med meg hva de ville.
Besøk kan jeg ikke huske jeg fikk, antagelig var det godt å være kvitt meg.
Nyttårsaften kom jeg hjem med morfintabletter, og sovemedisin. Det døyvet de mest infame smerter, men de er jo også gode for å legge lokk på vonde tanker. I min dumhet la jeg medisiner i medisinskap, og merket at tablettene forsvant som dugg for solen, først var jeg redd for guttene, men de var jo store, ville aldri rørt noe slikt. Men den store herre i huset, Don som han nå ville bli kalt, gikk suset rundt, og da forstod jeg hvor tablettene gikk, dessverre forsent. Han kjørte avgårde i sinne i denne tilstanden på vei til Legevakten, og hevdet at han var blitt forgiftet av kona, på veien klarte han også å bulke bilen kraftig.
Nærkontakt med Politiet var ikke til å unngå, mannen var blitt forgiftet, og i avhør fikk jeg antagelig forklart at han hadde inntatt dette frivillig. Ja, for ellers ville jo dette blitt sett på som drapsforsøk, med straff deretter.
Kanskje de forstod, ikke vet jeg, men jeg fikk gå etter noen timer i avhør.
En som ikke var blid, var Don, han var nå tom for rusmidler av det rette slaget, og ble mer og mer rastløs og hevngjerrig. Selvsagt fikk jeg merke irritasjonen, men jeg tålte den også, som tidligere.
Stor var derfor gladen da jeg fikk hasteoperasjon på Haukeland kort etter, dro en tidlig vintermorgen i drosje til en operasjonstid som plutselig var blitt frigjort.
Eneste bekymring var guttene hjemme, håpet de ville bli tatt vare på...
Operasjonen fikk jeg overstått, 3 virvler i nakken ble avstivet med bein de boret ut av hoften, og etter nesten 6 timer på benken, våknet jeg til en verden som snurret verre enn den voldsomste karusell, i armer og ben var det venfloner med ulike væsker, en stor og stiv nakkekrage skulle sitte på de kommende 8 uker. Sengehestene var oppe på begge sider av sengen, og jeg lå med fullstendig klaustrofobi, i svimmelheten, og etterhvert de kraftige brekningene som kom til å herje de kommende døgn. Ingen medisin stanset det, så det måtte gå sin gang, det var nerver til kvalmesenter som var irriterte.
Stemmen hadde jeg mistet, når de opererer i nakken, åpner de foran i halsen, skyver stemmebånd og strupehode tilside og baner seg vei til virvlene forfra. Derfor får man noe taletrening, men de første ukene kan man stort sett bare hviske, kanskje til glede for omgivelsene?
Savnet guttene, men visste de hadde mat, Visakortet mitt var blitt levert til Don da han henvendte seg til sykepleieren og spilte sultende ektefelle. Han ville ikke treffe meg, men kortet ville han ha siden barna ikke hadde mat hjemme.
Etter noen dager, kom jeg meg på sykehotellet, og det var en lettelse, der lå jeg for meg selv og kjempet mot kvalme og ubehag. Antagelig noenlunde fine dager, for jeg klarte mer og mer. Måtte vandre runder etter runder i gangene for å trene meg til raskest mulig hjemreise, stolte ikke på denne Don alene på hjemmebane.
En vintersøndag, bitende kald, med en blek sol, fikk jeg mast meg til hjemreise. Ingen ville hente meg, og var heldig å få drosje hjemover.
Bilturen var en lite god opplevelse, men gledet meg til å se guttene.
Segneferdig av den korte bilturen, gikk jeg skjelvende inn, der ble jeg møtt av et salig rot og griseri. Labil som jeg var, startet en flom av tause tårer. Fortvilet over den svinesti som møtte meg, over at en far ikke kunne ordne det aller minste for barna sine i mors fravær.
Guttene var ute og lekte, og Don dukket urven opp og la merke til at jeg var kommet hjem.
Han ser på meg med avsky i blikket, og de første ordene som kommer er "Fy faen så jævlig du ser ut, jeg blir kvalm av å se deg!"
"Vet du virkelig hvor jævlig du ser ut nå?"
Jeg hadde ikke akkurat vantet blomster og godord, men ikke dette, heller. Jeg visste at jeg neppe var noe å se til, ganske ille med merker og blodutredelser og den stive kragen, men var det nødvendig å gni det inn, sannsynligvis...
Derimot ble guttene glade, og vi klemte hverandre godt og lenge, litt forsiktige var de, men du verden så godt å se de igjen!
De lurte på om vi kunne rydde litt, og med god hjelp fra 3 søte små, startet vi en liten og forsiktig rydding av hjemmet, så mye klarte jeg ikke, men da jeg så deres glede over å få det pent rundt seg, ville jeg presse meg til å gjøre det koselig for dem, enda lyste den bleke solen.
Min ene skatt, så mor var utmattet, han traktet kaffe som jeg måtte kjempe for å få til å ligge stille i magen. Prøvde å smile av takknemlighet mens kvalmen bølget og skvulpet i magen. Don var forsvunnet ut, slik at vi hadde fred, ro og fordragelighet.
Selvsagt måtte jeg enda gå på sterke smertestillende, men klok av skade, bar jeg de nå på meg.
Selvsagt visste Don at jeg ville ha sterke tabletter med hjem, og da kvelden kom, og han var tilbake fra sin utflukt, maste han mye om dette. Hardnakket nektet jeg for å ha medisin, og ville legge meg for natten etter å ha fulgt guttene ned i sengene.
På badet fikk jeg fomlet av klærne og byttet om til nattøy. Tablettene puttet jeg inn i en liten pose som jeg deretter hadde i trusen.
Hørte Don gå ned trappen for å legge seg, trodde meg trygg etter en liten stund, og gikk opp i stuen igjen.
Musestille stod jeg og så på den mørke himmelen, drømte meg bort et øyeblikk, et øyeblikk langt nok til uoppmerksomhet. Don visste jeg gikk med medisin, brått grep han fatt i nakken bakfra, og fikk vridd meg i ransakelses posisjon, tablettene ble funnet, og selvsagt ble jeg kastet ned over armlenet på sofaen som den siste straff, den siste nedverdigelsen av fysisk art. Der over armlenet på sofaen, en sen nattestime fikk jeg føle den aller - aller siste og mest vonde fysiske avstraffelse og nedverdigelse.
Den siste var hard og vond, operasjons sårene banket og verket, med blod rennende nedover lårene samlet jeg min lille rest av nattkjole og vagget ned trappen for å vaske bort de siste spor, bak meg hører jeg den stemmen jeg ikke lengre holder ut...."Fy faen, du er for jævlig, se hva du har fått meg til, hadde du gitt fra deg tablettene, hadde jeg sluppet å ta i den slaskete kroppen din!" videre nedover trappen rente ordene "Dra til helvete" forbi...
Etter en real vask, la jeg meg tett, tett inntil sønn og hund, trøsten.....forsøkte å finne veien videre i tankene, de fortumlete tanker som gikk i ett, kvernet og malte.
Tenk, for en velkomst hjem, tenkte på den lange dagen, dagen med sitt bleke vinterlys, den som brått gikk over i iskaldt mørke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar