of beeing an underdog
Psykologer er som kjent ganske flinke til å grave frem litt av hvert, min er det ikke, hun er flinkest til bare å sitte der.
Man føler seg som en tulling, tenker på gamle skillingviser, der er det en sang som heter "Tullingen", en svakerestilt gutt som aldri ble godtatt, han ble ertet for å være tulling.
I visen, som selvsagt er lang og trist, ender det med at gutten får en alvorlig sykdom, blir liggende på sitt dødsleie, og det siste han får hvisket til sin moe er ordene
"Nå kan de ikke kalle meg for tullingen mer"
Så mange måter å være tulling på, man passer rett og slett ikke inn noen steder, føler at det man gjør ikke strekker til, det blir ikke verken rett eller galt, det blir bare halvveis og tullete.
En ting i livet jeg tror hadde egnet seg for meg, er mer kontakt med dyr.
De ser ikke på deg som en tulling, jo, kanskje, men de sier det ikke høyt.
Åå, som jeg lengter etter et sted der jeg ikke er tullingen, men å ha en verdifull oppgave med å ta meg av hunder som kanskje ingen vil ha, eller drive et koselig pensjonat for hunder...
På en egnet eiendom, selvsagt, tenk å få noe slikt til, da!
Slippe å føle seg som tullingen mer...
Psykologen har selvsagt spurt om det er noe som gjør meg glad, jo - det har vel stort sett vært kontakten med dyrene, det. Hun mente dette hørtes ensomt ut, det var viktig med kontakt med folk, visstnok.
Prøvde å forklare at de svikter, og som regel ender det opp med at de ikke vil ha kontakt med meg likevel, så folk flest er vanskelig å forstå seg på.
Det er min oppfatning av de tobente.
Selvsagt liker jeg å bruke kameraet, liker å ta bilder av naturen og hundene, hundene må prentes inn i minnet og via bilder, jeg har så dårlig samvittighet for de vi har mistet som jeg aldri tok nok bilder av, tenk så urettferdig!
Hvor gjerne jeg skulle hatt flere minner å se tilbake på av de som ikke er blant oss, sitte og se uttrykkene, hva vi gjorde, det de gjorde - hvorfor var jeg ikke mer der og foreviget de?
Stiller meg stadig undrende til mye av meningen med mangt.
Idag, i regnet bare måtte jeg avsted for å la de løpe, og se noe annet enn her.
Riktignok en våt opplevelse, bading og føning etterpå, men de hadde i det minste fått en opplevelse mer i sin verden.
Jeg kan ikke gi de så mye mer, men kunne ønske jeg kunne og klarte.
Den dagen vi ikke har de mer, vil jeg ikke nok engang sitte tilbake og gruble på hvorfor, hvorfor var dette alt de fikk av meg?
Gråværsdag
Linselek, og litt om kjedelige motiv, kan de gjøres om til noe mer
spennende?
Har ikke klart det enda!
Go` jenta, Mimmi, her hadde hun et slikt våkent og oppmerksomt
blikk, disse små øyeblikkene som gjør det
artig å ta frem apparatet, fange litt
av det jeg ser, og se det om og omigjen...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar