Skrekken kommer når Hardangervegen inntas, da starter hjertebanken, kvalmen og metallsmaken i munnen intensiveres til det kjennes innmari ubehagelig.
Dagen idag kunne jeg ikke unngå å være "ute" - båten skulle forflyttes inn til fjorden, uff - måtte kjøre Sotra - Hardanger tur/retur, ene veien med sjømannen, tilbake alene, nesten alene, kun med 8 vofser som selskap, og noen ventet i heimen. Fryktelig skummelt å reise fra de hjemme, og utrolig ubehagelig å komme ut, men et sted på Kvamskogen roet sakene seg, ble mer opptatt av alle fotomotivene jeg gikk glipp av, hvem tenker på kamera med kroppen full av angst, ikke jeg.
Helt OK å dra til Sotra, hadde kanskje ikke vært skummelt å bo der, men gruet meg fryktelig til tilbaketuren, måtte sette på masse bråkemusikk, hva det var, husker jeg ikke, tenkte ikke så mye på det, bare at det skulle overdøve alle tankene, men de var der likefullt på vei ned Tokagjelet. Aldri har 5.gearet blitt benyttet så hyppig som på hjemturen, kanskje av sjømannen, men ikke av den mer rolige sjåføren, nå overskred jeg alle fartsgrenser der det lot seg gjøre, noen steder var det disse trasige turistene på tur, de som ligger 20 km. under fartsgrensen, bremser i hver sving, og er redde for bakker, utrolig enerverende å ligge bak slike turist trege bilister til tider!
Ved Takvam følte jeg at jeg kanskje måtte roe ned, noen ventet tross alt, og mange var med, så for deres sikkerhet, ble foten løftet litt fra pedalen, litt fornuft kom inn i hodet omsider.
Såklart skulle det bli mye bråk utenfor huset omtrent med en gang vi kom inn, sånn at jeg fant det første og beste for å banke ned en eventuell inntrenger med, i dette tilfellet et bilde som jeg rev ned fra veggen, ikke mye beskyttelse i det, men bedre enn ingenting...Haha...slikt man tror i desperasjon, såklart.
Fikk stengt hustelefonen idag, da bør det vel bli slutt på ringing der ingen er i andre enden, et problem mindre.
Hvordan løse problemet med den mystiske låsepersonen, den som setter på tyverisikringen på rullestolbilen, ja - det blir en annen utfordring, men en eller annen morer seg med dette, slik at den stopper etter noen meter.
Og hvem åpner tykke konvolutter som kommer i posten nå? Bianca skulle få et minne, slik at jeg bestilte et lerretsbilde, fant konvolutten åpnet i postkassen, og såklart tom. Utrolig leit, men etpar dager etter, lå bildet tilfeldig? ved posstkassestativet. Jo, det var helt og ordentlig, men hvem gjør disse artighetene som får meg fullstendig paranoid? Lurer jo svært på hvorfor alt dette hender sånn tilfeldig etter at hendelsen ble politianmeldt.
Antagelig er det noen som synes dette er hendelige uhell, jeg synes det begynner å bli noe utrivelig.
Føler meg på en måte overvåket, ingen ok følelse.
Tenkte litt på bryllupet en stund i bilen, og fant ut at jeg er takknemlig for å slippe å være sammen med andre nå, så takk til brudeparet for å bli utelatt, sikkert godt ment:))
Imorgen har brudgommen gebursdag, tenkte også litt på kvelden han ble født, og ikke mins den intense jobbingen legene gjorde med ham for å få ham til å puste. Ble lagt direkte i respirator dengang for mange år siden, før de hadde slikt utstyr på Barneklinikken.
Nå kommer han ikke til å få noen som helst hilsen fra mor på dagen, hvorfor skulle han det?
Huff, ikke en jeg kjenner lengre, derfor ingen hilsen, nok en dag som jeg ikke skal notere meg bak øret, det kommer nok til å fungere etter noen år.
Dessverre er det ikke så utrolig lurt å skuffe mor, ikke så altfor mange ganger...
Det sies at en mor kan ta seg av 10 barn, men 10 barn kan ikke ta seg av en mor, kanskje noe i det?
Ihvertfall var Kvamskogen vakker idag, været var litt småregnfylt, og mange fine farger både på bakken og på himmelen, synd fotoapparatet lå et helt annet sted, da?
Og ellers nærmer august seg med stormskritt, men vi trenger ikke gjøre en kremering i august kun fordi ferien da er over, kan vi ikke bare vente, vente til - til lenge?
Ikke rart man bare må elske de...
Dere etterlater poteavtrykk i hjertet!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar