Igår var jeg så heldig å feire at vi slapp å være invitert i eldstesønns bryllup, en liten motstandsfeiring med pizza, riktignok en pizza som ikke holdt seg på plass, men slikt er man jo vant med etterhvert - kunne ihvertfall skåle i vann og være glad for finværet som tydelig var på hell. Som gamlingene sa før i tiden, "Kjenner det på gikta" når det ble værforandringer.
Flott å sitte ute og kjenne på "gikta" likefullt.
Trøtt som en dupp av allergimedisiner, men pytt!
Satser på at brudeparet lever sitt lykkelige og perfekte liv glade videre, nå er de da smidd i hymens lenker og med en skilsmissestatistikk på omlag 40%, har de god grunn til å feire, wiiii....og litt juhu!
Den skilsmisse statistikken er merkelig, likefullt ikke snodig i det hele tatt - ingen tvil om at det er lett å gi opp, noen for sent og andre i tidligste laget.
Tenker over mine egne to bryllup, ingen av dem var store affærene, ingen planlegging verken om kjole, eller så mye annet, ble bare gjort, liksom.
Etter bryllup nr.1 - fikk jeg antipati mot røde roser, da buketten kun besto av røde Mercedesroser, ellers er roser allrighte - bare ikke de røde. Var nok ikke så mye blomsterfantasi i 1982, for maken til triste roser, de kostet mer enn kjolen og skoene tilsammen, uff som det ergret meg, erindrer jeg. Ikke var selve dagen noe å skryte av, en tam middag og så bar det heim med liten baby som hadde mye kolikk i de dager.
Bryllup 2 var hakket bedre, i motsetning til en grusom varm junidag, var det denne gangen august med øsende regn, var litt morsomt det også. Kunne ikke stå å drøle foran Tinghuset, var bare å skynde seg inn. Det var en fredag og brudeparene ble fabrikkmessig viet i tur og orden, Vigselsrommet var denne gangen litt mer pyntet enn forrige gang med levende lys og blomster (roser), heldigvis ikke slike dyprøde. Notarius Publicus var denne gangen en blid dame, ikke en halvgretten fyr som holdt noen formanende ord om hvor viktig det var å være gift når man skulle ha familie.
Denne gangen var brudebuketten pent laget av kommende ektemann, og ikke en rose i sikte!
Resten av dagen bestod av trivelig besøk, pga. hundene kunne vi ikke ha sånt som ble halet ut i de "små timer", men ble ganske raskt ferdige med å være høflige.
Dagen etter vielsen, skulle det bli mer "formelt" besøk, denne gangen hjemme hos svigermor som var så vennlig å låne ut huset sitt til formålet, maten laget brudgommen - han er en dyktig kokk, slik at maten var nydelig, etter maten hendte det ikke stort - da var vel de fleste samtaleemner oppbrukte.
Gledet meg mest til en natt på Solstrand som ligger så nydelig til på Os, bare synd vi ikke reiste rett dit istedetfor å lage besøk, men gjort er gjort, og dagen idag er også en markering.
Det er søndag og på dagen en uke siden vi mistet kjære Bianca, jeg kunne ønske jeg ville treffe på en åpen blomsterforretning for å handle blomster for å hedre hennes minne. Hvorfor ingen tenker på å gi en blomst når en kjær hund må forlate verden, forstår jeg ikke - det er visst svært viktig å sende blomster når et menneske vandrer, og de er nødvendigvis ikke engang så høyt elsket som et dyr engang, jaja...mye jeg ikke forstår!
Det lysner så smått av en blåsende dag utenfor, buskene ligger nesten flate utenfor, og fjorden kruser seg.
Inatt tenkte jeg på rennende vann og boblende vann. Drømmer fortsatt om snegler, kanskje drømmen kom som en fortsettelse av tankerekken om vannet.
Fremdeles gjør det vondt i tankene, angsten er ikke mindre, den har eskallert - stedet er gått fra ubehagelig til truende.
Magen er forknytt og vond.
De som kan være nyttige, er på sine ferier hvor de ferierer og antagelig har det ok med sitt.
Mat er fremdeles ikke godt, metallsmaken er utrolig påtrengende, smaken av 22.juni. Alt smaker metallisk og rart.
Da er det en fordel at mye er flytende, da blir den 22. mindre påtrengende. Lurer på om den dagen vil forsvinne fra minnet engang, og alt den har bragt med seg.
Andre triste datoer sitter også godt fast, men de kan man gjøre bedre ved å hedre et minne, kanskje.
Idag hvor godværet har reist, vinden hyler og bølgene lager mønster, skal jeg tenne lys for kjære Bianca - imorgen er det sørgedag for kjæledyr verden over, hver og en tenner lys - idag er Biancas dag...
Idag er dagen etter at man ikke var god nok til å komme i sin eldstesønns bryllup, og med såpass mange barn, skal jeg heretter være godt forberedt på fremtidige tilstelninger hvor jeg også kommer til å være uønsket.
Man kan spare endel gaveutgifter, kleskodeks slipper man å tenke på, og man slipper også å forsøke å være sosial, jo - det har sine absolutte fordeler når man vinkler det slik!
^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar