Når det skjer vonde ting, forsøker jeg å kvitte meg med minner, ihvertfall fysiske påminnelser som klær, gjenstander som har vært i nærheten og alt som fysisk er mulig å fjerne. Dette drev jeg litt med igår, siden det ikke striregnet, men var en nydelig og vakker dag.
Merket at gleden over utsikten plutselig ikke var der lengre, synet av huset og eiendommen gjorde meg kvalm. Hvordan "kvitte" seg med det, da?
Midt i denne tenkingen, kom heldigvis Christine, BP, og hundene hennes på besøk - hundene skulle ihvertfall bli over natten, så det fikk tankene over på hyggeligere ting, hundene! Er så glad i puddelen jeg for mange år siden kjøpte til Christine, en sånn trofast godgutt som i oppførsel minner mye om min tapte Spurv, den andre rakkeren, er en rakker! Siden ingen vil passe disse to særlingene, passer de godt til meg, og nå fikk jeg vite at de skal være hele neste helg også! To ekstra gutter som er like spesielle på hver sin måte, det er godt at jeg klarer hundene, da...siden de er så spesielle at ingen andre orker å ha de, er godt å ha den evnen inntakt, "snakke med dyrene" og la de komme til noen som faktisk er glad i dem! Kunne jeg bare tatt til meg flere sære hunder som ikke passer til andre, men til det trenger jeg et egnet sted, det er og har vært en drøm lenge!
Siden jeg er så glad i å se på finn.no, klarte jeg å finne for meg det perfekte sted, synd jeg mangler pengene, det var ikke dyrt, men alt er relativt...Det lå også østpå, langt fra alle som ikke liker meg, og som jeg heller ikke liker.
En liten gård, viste den store drømmen til Stine og BP, ingen av de syntes det var merkelig, det hjalp ganske mye, tenk....få gjøre noe man brenner for, det hadde vært godt, det! Slippe det klamme vestland med sine høye fjell og sitt nærmest evige regn!
Takk og lov er drømmer gratis, enn så lenge, man trenger ikke betale skatt av de, engang..
Står som vanlig tidlig opp, søvnen er ikke for påtrengende, for å si det pent, fremdeles husker jeg ikke når jeg spiste sist, like greit å unngå kvalmen som følger med denne maten. Klarer stort sett å beholde vann, det burde klare seg noen dager fremover.
Fant frem mange småting jeg har hatt liggende, smågaver som Stine skal få med seg. Laget også noen småting jeg vet hun liker, klarer enda å konsentrere meg ved symaskinen og å lage ting jeg vet hun liker.
Hendene roper etter å begynne på lappeteppe til en liten baby, men mangler passende stoff, for å finne det, må man tørre seg ut, ut blant folk. Fargene til babyteppet er klart i hodet, men uansett hvor mange ganger jeg titter på gamle klær og stoffrester, blir det ikke de rette fargene.
Neste steg er å komme til imorgen, har en å snakke med da også, og dagen etter der igjen. Siste mennesket jeg skal prate med, her jeg lyst til å skremme på samme måte som hun antydet ville være godt for meg, nemlig å treffe gjerningsmannen for å snakke ut med ham, trodde jeg skulle miste munn og mæle, eller...rettere sagt, jeg gjorde det! OK, man skal forsøke å møte frykten, eller det man er redd for, men er det overhodet ingen grenser for hva de kommunalt ansatte kan si på dette stedet?
Damen som sa det er psykiatrisk sykepleier, og livredd hunder. Min første innskytelse var å gi henne frykt grei nok neste gang hun kommer på besøk, la henne smake sine egne råd, men fant ut at jeg vil såklart bli den tapende part om jeg finner på å gjøre en slik (u)gjerning, men synes absolutt hun burde lære seg å takle frykt, siden hun proklamerer at dette med å håndtere ulike redsler er så viktig for brukerne av hennes tjenester!
Så lite skal det til for enten å få meg til å gråte, eller bli fly forbannet. Enten er tårene for nære, eller irritasjonsterkelen for lav, noen ganger føler jeg meg i limboland.
Jeg konkluderer nok engang at dyrene er så uendelig mye bedre enn mennesker, de vil ikke svikte, såre, eller la deg sitte tilbake som den utestengte...
Min kjære Spurv...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar