Merkelig sommer, dette

Noen ringlende ord i bakhodet..."den som ler sist, ler best", sikkert en av mine underlige tildragelser for skjebnen, en opptur skal følges av nedtur, er visst ganske visst en slags fasit på bloggeren her!

Lurer også på om blogging er litt ego, skrive masse dill om seg og sitt...

Da jeg hadde kost meg noen dager med ny kameralinse, var det nødt for å komme en nedtur, er sånn for allergikere når været viser godsiden, solsiden og lukten av nyklippet gress.

Følte meg noen dager som om kroppen var i høygear, snufset og var ekkel i øyne og nese, men pøste på med mer medisin, hater jo sykehus;)  Tilslutt måtte jeg kapitulere for overmakten, i dette tilfellet et anafylaktisk sjokk nok engang.  Startet utrolig uskyldig, så det var bare å få inn noe adrenalin om formiddagen, trodde jeg, i tillegg til kortisontabletter i anseelig dose.  Utpå kvelden, ble det verre og verre, husfar måtte få meg på legevakt, da var jeg trolig ikke videre bevisst, og kunne ikke se, eller gjøre noe fornuftig.  Legen var antagelig raskt ute med å sette en stor dose antihistamin i bakenden, da kom det seg, og jeg trodde jeg var klar til hjemreise, men dengang ei, i etterkant vet jeg at det ble diskutert hva som var best, helikopter til Haukeland, eller ambulanse til Voss sykehus.  Heldigvis ble det siste alternativ, og for en tur vi hadde i ambulansen, bevares, sikkert morsomt i ettertid, men synes ikke det virker noe festlig enda.  Etter etpar minutters kjøring, kom en ekstrem kvalme og et realt pustebesvær, jeg spurte om de kunne stoppe og åpne alle dørene, noe de takk og lov etterkom.  Fikk kvalmestillende, noe som etter noen sekunder gjorde meg totalt elendig, og surstoffmetningen datt visst endel, for da var det på med surstoff.  Sånn gikk turen til Voss, start, stopp og masse mas for å holde meg våken.  Jeg som aldri sovner i ambulanse, datt visst vekk for mye til at det var OK.

Hvordan jeg havnet i sykesengen på Voss, aner jeg ikke, men jeg må nå ha greid å gjøre rede for meg på et eller annet vis.  Fikk ikke komme inn på noe rom, natten ble tilbragt i et grelt lys rett utenfor vaktrommet på medisinsk avdeling, en ganske masete natt med mye ubehag, blodtrykksmåling og hjertebank av en annen verden, kombinert med å være totalt sløv av medisiner.
Æsj!!  Dagen etter, altså igår - var jeg istand til å dra hjem, ble geleidet inn i taxien av en sykepleier som måtte holde meg stående.
Fikk beskjed av legen om at her var det best å forsøke å flytte til et sted med mindre utslipp av pollen, nesten så jeg vil flytte til sjøen, men det er ikke bare å flytte.  Fikk også beskjed om at dette vil skje om igjen dersom jeg ikke kommer bort fra pollenområder, og hvert sjokk er vel en stor belastning på kroppen, og det er jo igrunnen greit å ikke miste livet i et tåpelig allergisjokk, tenk om jeg var alene hjemme og stakkars hundene!

Jeg er aldri redd for egen helse, men ser ikke helt for meg bare å dette om å gi dyrene et verre sjokk, heller...her er gode råd dyre, og helst bør de komme litt raskt, pollensesongen er så utrolig lang, liksom!
Nå kjenner jeg stadig den irriterende kriblingen i hals, nese og øyne, og går nesten og venter på å dette om på nytt, får en liten angst av det når bøndene her starter på slåingen av alt det grønne og traktorer som kommer forbi med høy på tilhenger, akkurat som det klør ekstra ille da, tror snart jeg lider av innbilning her, men vet ikke.

Ihvertfall skal det nå sies at personalet på sykehuset var utrolig trivelige, og at kameralinsen har gitt meg mye glede, er jo best å ta en dag av gangen, tror ikke jeg skal planlegge for mye, kjenner at kroppen er totalt nedkjørt, det har hendt for mye på for kort tid til at jeg helt henger med, for mye medisiner som gjør meg urven i tankene, og redsel for at dette skjer for raskt om igjen, men noen kjekke bilder har jeg som minne om sommeren 2011..

En av valpene jeg er stolt over, og jeg likte så godt lyset som faller inn på motivet

Dessverre måtte jeg være med for å holde vofsen, men det går an å se forbi det, og heller se hvor søt lille Amy er!

En av rosebuskene, og en liten lobelia som jeg ikke hadde annen plass til..

Liker dette bildet godt fordi det får frem flotte farger, kanskje engang jeg forstørrer det

Sommerfuglplanten med masse knopper, den er jeg veldig glad i, den samler mange sommerfugler når den blomstrer, og er litt symbolsk

Har vel aldri sett Kvamsøy så nært fra trappen!

...og lille Alice, mors Smykke

Spurven sin minneplass, den skal være blomstrende og med symbolikk, Spurven vi mistet for snart året siden, vi glemmer deg aldri, elskede venn!

***

Sorg og katastofe

Takk og lov er 19 åringen like hel, og han havnet i hovedstaden da de største sjokkene var gått over, men han fikk med seg mange inntrykk, masse politi, knuste glass helt ned til Sentralbanestasjonen, og at alt var avsperret og stengt.  Sentralbanestajonen var fylt til randen, der var temmelig kaotisk siden ingen avganger ble gjennomført.  Alle passasjerer ble sjekket, men etterhvert kom de seg avsted litt  etter litt med busser ut av Oslo.  Han og medpassasjerene ble fraktet i busser til Hønefoss, derfra fikk de ta tog videre.  Tror han var glad for å komme til Bergen igjen, ikke liker han Oslo fra før, og ihvertfall ikke den 22. juli.

Nå er mange i sorg, så brått, det er store apparat igang med krisehjelp til involverte og pårørende, hele landet sørger tydeligvis, men en ting jeg synes er underlig - er at det må en katastrofe til for at nordmenn viser empati og sympati.
Det skjer små hverdagskatastrofer daglig for enkeltmennesker, hvor er da empatien?  Da skal man takle sorgen alene, stort sett.  Jovisst er dette en nasjonalsorg, men enkeltmenneskets sorg er like intens og grusom om den kun rammer i liten skala.
Antagelig tenker jeg totalt feil, men sørgen man - sørger man!

Jeg luftet disse tankene for min mann, han forstod visst at jeg har ekstremt feil tankegang, siden her er det terror og henrettelse involvert, men jeg holder nå likevel på at sorgen er like trist for etterlatte enten det er mange som dør, eller "bare" en, de tankene kan ingen ta fra meg, eller snakke meg til fornuft med å endre tanker.

Det er dermed ikke sagt at jeg forsvarer gjerningsmannen, eller noe av det groteske som har hendt!

Tror ikke gjerningsmannen er syk i hodet, derimot ganske intelligent, en viss intelligens må da til for å pønske ut dette, en totalt sinnsforvirret person hadde antagelig ikke klart å gjennomføre alt på en så kald og rolig måte, det er nå min mening, og den har jeg uavhengig av hva andre synes, tenker og mener.

Vi kan ikke hjelpe de som er borte, de er borte, og føler ikke mer, men etterlatte sørger og føler.

Jeg er igrunnen glad dyr betyr mer enn mennesker for meg, jeg sørger ikke så mye over mennesker, men jeg sørger ekstremt over dyr som mister livet, også det er vel merkelig.
Etter at jeg fikk vite av en som står meg nær at jeg må regne med død siden vi har så mange hunder, fikk jeg en stor sjelelig avstand, føler ikke det store samholdet der.  Jeg forbeholder meg retten til å bli like sjokkert og sorgfull uansett om vi har en eller 20 hunder, hver og en er unik - det er antagelig mennesker også om man orker å finne ut av det.  Det orker jeg ikke, mennesker er og blir mennesker, dyr har sjel, de er trofaste, de skuffer ikke og lar deg aldri i stikken, og de fordømmer heller ikke dine meninger, jo - de er utrolig mye mer verdifulle enn noe menneske!

Har aldri møtt et av mine kjæledyr som snur ryggen til meg, eller dømmer meg for mine meninger!
JEG SØRGER VETTET AV MEG OVER BIANCA!!  Jeg sørger over de som ble borte for 1 år siden, og de som ble borte tidligere, og jeg kommer til å fortsette å sørge og minnes, og jeg kommer til å sørge like inderlig over de vi vil nødvendigvis miste fremover!

JA....DU SOM SIER AT MAN MÅ REGNE MED "SVINN" - JEG SØRGER, LA MEG FÅ HA SORGEN MIN SÅ LENGE DET ER RETT FOR MEG, FORSTÅ AT JEG IKKE LEVER ETTER DINE MENINGER OG REGLER OM HVA SOM GJELDER!!
Jeg er meg, så får andre mene akkurat hva de selv vil, jeg bryr meg ikke!  Når noen sier slikt, skaper det kun en iskulde i hjertet, ikke noe annet...

Osloterror

Såklart måtte noe engang hende i vårt lune "rede", Norge er nok ikke så trygt som mange later til å tro, jovisst er det tragisk, skikkelig trist, leit og uhyggelig, men jeg har en lumsk følelse av at vi ikke har sett og hørt alt om denne saken enda.  Der vil nok komme mer, en snikende følelse om et eller annet.

Det ble ekstra spennende da jeg fikk vite at 19 åringen var på besøk til sin kjæreste i Gøteborg, og såklart skulle han nettopp inatt reise med natt toget til Bergen, så utgjort?  Da får man føle litt på kroppen noe av angsten, tidlig i formiddag mottok jeg et brev, og da jeg holdt brevet i hånden, fikk jeg følelse av ekstrem uhygge, det var omtrent 4 timer før nyheten rakk å slå ut i media.

Vel, gutten får man ikke kontakt med, kun mobilsvar i noen timer nå.  Ringer NSB som forteller hvordan tilstanden er på Sentralbanestasjonen, kaotisk, mye politi og tollere.  Togene går ikke, men passasjerene vil bli fraktet til Hønefoss med busser.  Alle reisende må identifisere seg, og de blir sjekket nøy før de får reise.
Det er vel stort sett det jeg vet om hans tur til Bergen, om ikke han har fått kommet seg ut av Oslo på annen måte, da?  Men det er kanskje lite trolig.
Sendte ham en sms, og satser på at han ikke har hatt mange timer å slå ihjel i Oslo før toget skulle gå, toget som ikke gikk, da...
og en rekke utsatte avganger.  De får vel beskjed om å slå av mobilene de som kan, satser på at det er slik han har gjort det, og at den nyforelskete gutten har det bra, ung kjærlighet er stas, den følelsen får man trolig kun en gang og aldri mer, håper han har hatt en oppmuntrende tur til sin venninne.
Håper også at senere idag han sender en beskjed om at han har det bra - ingen flere uhell og ulykker skal ramme nå.

Eneste som videre kan skje, er at et eller annet barnebarn får en sykdom, noe man ikke skal se bort fra, aldri skal man ta som en selvfølge at et barn blir født friskt.
Har noen barn som har vært ganske "ovenpå" med å gi utrykk for sin mening om at deres egne barn ikke skal få samme oppdragelsen de selv fikk, ære være de for den!  Slik kan man uttale seg om man ikke har opplevet å få et sykt barn og ha andre barn å ta hensyn til.

Litt avsporing nok engang, var terroren i hovedstaden som var emnet - trist, tragisk og ikke så rent uventet, det blir vel som med sykdom, hvorfor skal det ikke ramme oss når det hender så mange andre?
Spørsmål som besvares med spørsmål.
Eller muligens dette var et retorisk spørsmål?

Utrolige venner

Jammen har jeg utrolige venner, trodde egentlig ingen gadd like meg mer etter å ha vært ute for "uhellet" mitt, jo - sannelig, sannelig går det opp og ned.

Dveler ikke så mye med hendelsen fra den 22.juni, mer med flere ubehagelige, uforklarlige episoder i ettertid.  Noen kan man forskåne seg mot, som å si opp abonnementet på fasttelefon grunnet utrivelige oppringninger som ikke ga annet enn uhygge og lite sjelefred.  Får være greit med mobil inntil saker og ting er nærmere avklart.
TTT - Ting Tar Tid, systemet maler sin saktegående gange, kommunen gjør selvsagt ikke slik de selv har skrevet i sitt eget vedtak, men denne gangen skal jeg ikke knekke som etter andre sorger, denne gangen skal jeg forsøke å bruke "de rette kanaler", med god hjelp, såklart, alene er jeg svak.  For ikke mange dagene siden, kastet jeg opp da vi våget oss ut i verden, fremdeles skjer det når maten kommer i munnen, metallsmaken overdøver det meste.  Kjenner den motbydelige smaken fra den andres munn og vil bare kaste opp hele tiden.

Hører endel på Manfred Mann musikk - de har tekster som treffer meg for tiden.  F. eks å kaste bort nøkkelen og snakke med sine indre stemmer som ikke forteller noe, ja - blir mange forvirrende tanker, og inni hodet er der stemmer, de har ikke noe fornuftig å komme med, så forsøker å ikke lytte.

Shopping er igrunnen god "medisin", eller rettere skrevet å se på saker, selvsagt kun på nettet, da jeg ikke vil ut i dagens grelle lys, føler andre leser skammen min, æsj!

Stort var derfor steget fra gårsdagen, min kjære venninne N spurte så pent i solens varme om jeg kunne være så snill å kjøre henne noen ærend - joda, såklart prøver man å gjøre sine venner tjenester om det er mulig.  N er god, har opplevd et og annet selv, så hun forstår og er ikke fordømmende, derimot støttende og utrolig skjønn..
Ærendene som vi skulle gjøre, var nok ikke saker hun skulle ha til seg selv som jeg trodde, da bagasjerommet i caravellen var fylt opp med roser, jord, gjødsel, potter, krukker og et vell av blomster, ber hun meg kjøre det hjem til meg, for dette skulle da være en gave fra henne...Herlighet, snille, gode N - som om hun skulle gjøre dette, da!  Var så flau, utrolig hva enkelte får seg til å gjøre når de forstår andre ikke har det så bra!
Jeg ble så utrolig rørt, skal ta så godt vare på de historiske rosene som jeg bare klarer med mine ikke grønne fingre!  Bevares så godt det føltes å sette fingrene i jord og plante nydelige blomster, gjorde det for 1 år siden - dengang Spurven så brått døde fra oss, godt å lage en minneplass til ham.  Selvsagt var det N som også dengangen dro meg ut og ordnet det som skulle til...

Idag kom nok en overraskelse dalende i posten, et kamera med linse 75-300, og litt annet utstyr!  Tror jeg har ønsket meg dette så lenge jeg har visst om speilrefleksapparat, zoom muligheter og digitale saker, såklart måtte linsen forsøkes umiddelbart, slikt får meg inn i en annen verden, litt mer bort fra Bellvue tilstanden.  Noe så herlig, tenke seg til å stå i gangen og ta sylskarpe bilder på lang avstand!  Selv Kvamsøy ble så nær, siden det regner, syntes jeg ikke det var lurt å ta herligheten med seg ut, vil ikke komme i skade for å ødelegge noe så viktig.  Tenker på alle fosser, elver, vann, og natur som finnes i umiddelbar nærhet, og det er mange!  Og man kan fotografere alt man vil og få det slik man ønsker, ihvertfall bedre enn tidligere!  Bevares, utrolig at noe slikt daler ned til meg, da?  Skulle nesten tro det var julaften og at jeg hadde sendt ønskeliste til julenissen om dette - har jeg vært snill jente i år, følelse, omtrent....ikke at jeg er jente, ikke er jeg snill og ikke tror jeg på julenissen, men noen er til tider snille mot en som meg også, det varmer så utrolig at noen orker ta seg bryet med å forsøke å glede meg, føler såklart det er så ufortjent, så jeg skal forsøke alt jeg kan å være snill...
På kort tid har det hendt så mye, fra 22.juni og til nå.  Masse prat, endel papirarbeid gjøres, forsikrings selskapet og lege er involvert, blir mye for hodet, slikt noe.  Vi overtar verdens nydeligste Nahjala, 2 dager etter at hun kommer, mister vi Bianca - en utrolig stor sorg nok engang.  W har giftet seg og fylt år - dager som ikke mor lot seg merke med annet enn innvendig.  Har fått lure konvolutter og blomster og kamera - det spinner i hodet, jeg vet ikke hva som er hva på en måte, berg og dalbane, magen opp og ned, ned og oppturer, glede og sorg, sorg og glede.  Det har skjedd så mange ting på så kort tid, jeg blir litt forvirret av slikt.  Det var i "forrige liv" slikt noe skjedde, da var det mye opp og ned, mye ned, tilslutt totalt ned.  Følelsen er igrunnen velkjent, menneskene og omgivelsene er endret, som en teaterscene som skifter kulisser....

Jo, skal være snill, ikke ondskapsfull - gode hendelser er kanskje ikke forbi, time will tell.

Emma vår, tatt fra ganske god avstand

Margerittene tatt fra enda lengre avstand

Frøken Petunia, ekstra lang avstand

Bra å se vannveiene på fjorden...

Liker at ikke hele motivet er skarpt

Var jeg deg, gutten min - ville jeg gjort likedan!

Leo-Spurven og Biancas plass...

To hjerter som sluttet å slå

dere er ikke glemt

dere lever

i

våre

hjerter

for

evig og alltid

***

Why?

Mariann Louise Nordheim

How could you forget who took care of you when you was a little boy, who nursured and cared for you. Comfort you when you cried, and took you out to see birds, trees and the world when you were old enough to enjoy. Who followed you the first day at school, helped you when you struggeled with schoolworks you didn`t understand. I helped you when the older pupils bullied you, drove you to you friends and picked you up hours later. Made the food you liked and tried to take you to activities you might enjoy. Now you are a grown up, young man - your mom is a person you not longer need, maybe that`s the reason for letting me down? It has never happened that you have sad a nice word to me, just critisism after you now is an addult man. I just wonder, my son - why can`t you in your heart have a small place for understanding and rembereance of earlier days? Was my motherhood so bad, where did i went wrong, my son, I just wonder...

Våge seg ut

Det er fa`li, det...
Skrekken kommer når Hardangervegen inntas, da starter hjertebanken, kvalmen og metallsmaken i munnen intensiveres til det kjennes innmari ubehagelig.

Dagen idag kunne jeg ikke unngå å være "ute" - båten skulle forflyttes inn til fjorden, uff - måtte kjøre Sotra - Hardanger tur/retur, ene veien med sjømannen, tilbake alene, nesten alene, kun med 8 vofser som selskap, og noen ventet i heimen.  Fryktelig skummelt å reise fra de hjemme, og utrolig ubehagelig å komme ut, men et sted på Kvamskogen roet sakene seg, ble mer opptatt av alle fotomotivene jeg gikk glipp av, hvem tenker på kamera med kroppen full av angst, ikke jeg.

Helt OK å dra til Sotra, hadde kanskje ikke vært skummelt å bo der, men gruet meg fryktelig til tilbaketuren, måtte sette på masse bråkemusikk, hva det var, husker jeg ikke, tenkte ikke så mye på det, bare at det skulle overdøve alle tankene, men de var der likefullt på vei ned Tokagjelet.   Aldri har 5.gearet blitt benyttet så hyppig som på hjemturen, kanskje av sjømannen, men ikke av den mer rolige sjåføren, nå overskred jeg alle fartsgrenser der det lot seg gjøre, noen steder var det disse trasige turistene på tur, de som ligger 20 km. under fartsgrensen, bremser i hver sving, og er redde for bakker, utrolig enerverende å ligge bak slike turist trege bilister til tider!

Ved Takvam følte jeg at jeg kanskje måtte roe ned, noen ventet tross alt, og mange var med, så for deres sikkerhet, ble foten løftet litt fra pedalen, litt fornuft kom inn i hodet omsider.
Såklart skulle det bli mye bråk utenfor huset omtrent med en gang vi kom inn, sånn at jeg fant det første og beste for å banke ned en eventuell inntrenger med, i dette tilfellet et bilde som jeg rev ned fra veggen, ikke mye beskyttelse i det, men bedre enn ingenting...Haha...slikt man tror i desperasjon, såklart.
Fikk stengt hustelefonen idag, da bør det vel bli slutt på ringing der ingen er i andre enden, et problem mindre.
Hvordan løse problemet med den mystiske låsepersonen, den som setter på tyverisikringen på rullestolbilen, ja - det blir en annen utfordring, men en eller annen morer seg med dette, slik at den stopper etter noen meter.
Og hvem åpner tykke konvolutter som kommer i posten nå?  Bianca skulle få et minne, slik at jeg bestilte et lerretsbilde, fant konvolutten åpnet i postkassen, og såklart tom.  Utrolig leit, men etpar dager etter, lå bildet tilfeldig? ved posstkassestativet.  Jo, det var helt og ordentlig, men hvem gjør disse artighetene som får meg fullstendig paranoid?  Lurer jo svært på hvorfor alt dette hender sånn tilfeldig etter at hendelsen ble politianmeldt.

Antagelig er det noen som synes dette er hendelige uhell, jeg synes det begynner å bli noe utrivelig.
Føler meg på en måte overvåket, ingen ok følelse.

Tenkte litt på bryllupet en stund i bilen, og fant ut at jeg er takknemlig for å slippe å være sammen med andre nå, så takk til brudeparet for å bli utelatt, sikkert godt ment:))

Imorgen har brudgommen gebursdag, tenkte også litt på kvelden han ble født, og ikke mins den intense jobbingen legene gjorde med ham for å få ham til å puste.  Ble lagt direkte i respirator dengang for mange år siden, før de hadde slikt utstyr på Barneklinikken.
Nå kommer han ikke til å få noen som helst hilsen fra mor på dagen, hvorfor skulle han det?
Huff, ikke en jeg kjenner lengre, derfor ingen hilsen, nok en dag som jeg ikke skal notere meg bak øret, det kommer nok til å fungere etter noen år.
Dessverre er det ikke så utrolig lurt å skuffe mor, ikke så altfor mange ganger...
Det sies at en mor kan ta seg av 10 barn, men 10 barn kan ikke ta seg av en mor, kanskje noe i det?

Ihvertfall var Kvamskogen vakker idag, været var litt småregnfylt, og mange fine farger både på bakken og på himmelen, synd fotoapparatet lå et helt annet sted, da?
Og ellers nærmer august seg med stormskritt, men vi trenger ikke gjøre en kremering i august kun fordi ferien da er over, kan vi ikke bare vente, vente til  - til lenge?

Ikke rart man bare må elske de...

Dere etterlater poteavtrykk i hjertet!

Antifeiring

Igår var jeg så heldig å feire at vi slapp å være invitert i eldstesønns bryllup, en liten motstandsfeiring med pizza, riktignok en pizza som ikke holdt seg på plass, men slikt er man jo vant med etterhvert - kunne ihvertfall skåle i vann og være glad for finværet som tydelig var på hell.  Som gamlingene sa før i tiden, "Kjenner det på gikta" når det ble værforandringer.
Flott å sitte ute og kjenne på "gikta" likefullt.
Trøtt som en dupp av allergimedisiner, men pytt!
Satser på at brudeparet lever sitt lykkelige og perfekte liv glade videre, nå er de da smidd i hymens lenker og med en skilsmissestatistikk på omlag 40%, har de god grunn til å feire, wiiii....og litt juhu!

Den skilsmisse statistikken er merkelig, likefullt ikke snodig i det hele tatt - ingen tvil om at det er lett å gi opp, noen for sent og andre i tidligste laget.
Tenker over mine egne to bryllup, ingen av dem var store affærene, ingen planlegging verken om kjole, eller så mye annet, ble bare gjort, liksom.
Etter bryllup nr.1 - fikk jeg antipati mot røde roser, da buketten kun besto av røde Mercedesroser, ellers er roser allrighte - bare ikke de røde.  Var nok ikke så mye blomsterfantasi i 1982, for maken til triste roser, de kostet mer enn kjolen og skoene tilsammen, uff som det ergret meg, erindrer jeg.  Ikke var selve dagen noe å skryte av, en tam middag og så bar det heim med liten baby som hadde mye kolikk i de dager.

Bryllup 2 var hakket bedre, i motsetning til en grusom varm junidag, var det denne gangen august med øsende regn, var litt morsomt det også.  Kunne ikke stå å drøle foran Tinghuset, var bare å skynde seg inn.  Det var en fredag og brudeparene ble fabrikkmessig viet i tur og orden, Vigselsrommet var denne gangen litt mer pyntet enn forrige gang med levende lys og blomster (roser), heldigvis ikke slike dyprøde.  Notarius Publicus var denne gangen en blid dame, ikke en halvgretten fyr som holdt noen formanende ord om hvor viktig det var å være gift når man skulle ha familie.
Denne gangen var brudebuketten pent laget av kommende ektemann, og ikke en rose i sikte!
Resten av dagen bestod av trivelig besøk, pga. hundene kunne vi ikke ha sånt som ble halet ut i de "små timer", men ble ganske raskt ferdige med å være høflige.
Dagen etter vielsen, skulle det bli mer "formelt" besøk, denne gangen hjemme hos svigermor som var så vennlig å låne ut huset sitt til formålet, maten laget brudgommen - han er en dyktig kokk, slik at maten var nydelig, etter maten hendte det ikke stort - da var vel de fleste samtaleemner oppbrukte.
Gledet meg mest til en natt på Solstrand som ligger så nydelig til på Os, bare synd vi ikke reiste rett dit istedetfor å lage besøk, men gjort er gjort, og dagen idag er også en markering.
Det er søndag og på dagen en uke siden vi mistet kjære Bianca, jeg kunne ønske jeg ville treffe på en åpen blomsterforretning for å handle blomster for å hedre hennes minne.  Hvorfor ingen tenker på å gi en blomst når en kjær hund må forlate verden, forstår jeg ikke - det er visst svært viktig å sende blomster når et menneske vandrer, og de er nødvendigvis ikke engang så høyt elsket som et dyr engang, jaja...mye jeg ikke forstår!

Det lysner så smått av en blåsende dag utenfor, buskene ligger nesten flate utenfor, og fjorden kruser seg.
Inatt tenkte jeg på rennende vann og boblende vann.  Drømmer fortsatt om snegler, kanskje drømmen kom som en fortsettelse av tankerekken om vannet.
Fremdeles gjør det vondt i tankene, angsten er ikke mindre, den har eskallert - stedet er gått fra ubehagelig til truende.
Magen er forknytt og vond.
De som kan være nyttige, er på sine ferier hvor de ferierer og antagelig har det ok med sitt.

Mat er fremdeles ikke godt, metallsmaken er utrolig påtrengende, smaken av 22.juni.  Alt smaker metallisk og rart.
Da er det en fordel at mye er flytende, da blir den 22. mindre påtrengende.  Lurer på om den dagen vil forsvinne fra minnet engang, og alt den har bragt med seg.

Andre triste datoer sitter også godt fast, men de kan man gjøre bedre ved å hedre et minne, kanskje.

Idag hvor godværet har reist, vinden hyler og bølgene lager mønster, skal jeg tenne lys for kjære Bianca - imorgen er det sørgedag for kjæledyr verden over, hver og en tenner lys - idag er Biancas dag...
Idag er dagen etter at man ikke var god nok til å komme i sin eldstesønns bryllup, og med såpass mange barn, skal jeg heretter være godt forberedt på fremtidige tilstelninger hvor jeg også kommer til å være uønsket.
Man kan spare endel gaveutgifter, kleskodeks slipper man å tenke på, og man slipper også å forsøke å være sosial, jo - det har sine absolutte fordeler når man vinkler det slik!


                                                       ^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^

Sommer - sol og besøk

Dagene etter Sorgen går og går sin gang, endel merkelige avgjørelser må gjøres, hva med levningene?
I et innfall av noe jeg føler er litt mindre sorg, dvs. å snakke uten å gråte, prøver jeg å finne telefon nummeret til....hva er det nå det heter, da?????  Sitter og tenker, og i tenkestunden, har tårene gjort sitt inntog, selvsagt, for jeg er da for søren på utkikk etter et nummer til et krematorium!  Bare tanken er så uhyrlig at jeg ikke klarer stoppe tårene, skriver masse feil i telefonsøket og finner ingenting, tilslutt ringer en venninne og finner nummeret for meg, hun forstår hvor vondt det er.
Etter å ha gjort et iherdig forsøk på å roe meg, klarer jeg å taste nummeret og får pratet med en medfølende dyrevenn, hun forklarer prosedyren, vi må få Bianca til "stedet", jeg kan selv legge henne på båren, eller hva hun kalte det, har glemt det.  Ihvertfall er det ferietid og ingen kapasitet før neste måned, føler en lettelse ved det, da er hun her enda en stund, men så tenker jeg på at strømmen kan gå, kanskje, noe som hender titt og ofte her inne, men det skjer nok ikke nå på en stund, slikt skjer bare ikke, særlig ikke når det er varmt ute og andre har is i fryserne sine, er ikke is viktig i varmen?  Sikkert like bra å ha som en hund...tenker, jo, kraftlaget er nok i godlune om sommeren!

H. kommer på besøk, tankene vandrer i andre baner, blir mer å ta seg sammen tanker, mindre tårer og mer være mamma....vi har hatt lange stunder med gode samtaler, vi prater som gode venner, og vi har tittet på bilder, fått snakket ut om sorg og tap, sett på urner  og prøver å finne ut hvilken vi liker.  Æsj - egentlig liker vi jo ingen, for Bianca er for fin og god til å havne i en av dem!

Diskuterer masse om tur til Trondheim, dit skal vi utpå senhøsten, se kamp, min første visitt på et fotballstadion, det blir nok flott?  H. har funnet flyavganger og billettpriser, vi titter på hoteller, og "lander" på et nøkternt sted midt i sentrum med kjøkkenmuligheter, ikke langt å gå til severdigheter, eller kjente.  Denne turen har visst blitt planlagt av valpekjøpere derfra, for der skal vente en form for overraskelse.  Vi skal få hilse på valper i flere aldre, eierne, RBK spiller, sitte på fine plasser og riktig flotte oss en liten stund.
Ikke hverdagskost for en gammel kone fra Indre Anatolien, som jeg har døpt stedet til.  Særlig ikke etter mitt famøse besøk i Bruktbutikken hvor jeg handlet inn ullpledd og brukte puter, dyner og ulikt til hundene.  Det ble en voluminøs pose/sekk, ikke tung, men omfangsrik.  Damen bak disken spør om jeg har bil, og jeg peker på den lille blå, som ikke er en racerbil, hun ser på med, himler med øynene, rister på hodet og spør om det er meg som bor på B - gården.  Av høflighet svarer jeg bekreftende på det, har de 54 kronene klar i hånden og skal gi de til henne, men da hun får vite at jeg tydeligvis er meg, nesten høres et fnys, og et "Legg pengene på disken"...  Vel, hva hun mente med det, aner jeg ikke, men koselig vil jeg ikke påstå at det var, men sladder er en yndet aktivitet på småplasser.

Idag har H. og mor skviset oss sammen i bilen og han har kjørt til jeg nesten mistet munn og mæle av alle hans oj - stønn - usj - æsj osv.  Det var nesten som jeg ville le, mintes etpar ting fra gamle dager, dager hvor latteren satt løsere.
Vel - imorgen reiser H. hjem, forbereder seg til kveldens evenement på Fløyen sammen med venner av brudeparet, de som skal giftes den 16.  De som syntes mor var et for dårlig menneske til å inviteres.
Intet godt ønskes for dagen og fremtiden herfra, det er bare en lørdag, en rekke av lørdager, og 6 dager ettter Biancas død.

Synd godgutten drar, men det er godt å ha vennene sine her da, en eske sovepiller og alt hva hjertet måtte begjære!

""""""

Skrive sorgen ut

Det er nok bra greier, er det ikke? 
Forsøkte igår, og kom et stykke på vei, så slettet jeg alt - klisst mitt, sorgen og tårene, mistet jo "bare" en hund, hva skal jeg sørge over?
For de som ikke liker hunder, er det bare en hund mindre i verden, for de som er glade i sine dyr, raser verden en stund og man vil bare minnes, fordype seg i bilder, tenke, og bebreide seg selv for alt man gjorde feil.

Disse snart 2 årene vi har bodd her, har det hendt for mye ekkelt til at det noengang vil føles komfortabelt å bo her, vil vekk, bort, og det kan ikke skje raskt nok. 

For 11 måneder siden mistet vi Spurven, vår vesle toypuddel, en stor gutt på 25 cm.  En diabolsk gjest veltet boss spannet over gutten vår, synet som møtte meg da jeg løftet opp spannet, glemmer jeg aldri, en kvestet, ørliten kropp, skjønner at det er slutten på et for ungt liv, han rakk ikke å fylle 7 år engang!
Masse veterinærbestyr av kuveterinærene her inne, selvsagt på sen kveld/tidlig natt - joda, de trodde dette skulle bli såå bra, så...
Vi reiste hjem med vår elskede gutt, far laget til "rede" til oss på sofaen, og hele natten lå jeg og fortalte ham at han er høyt elsket og at han må bli sterk og frisk igjen.
Tidlig neste morgen, skjønte jeg at det ikke ville skje, kroppen var lammet.  Så snart Stend Dyreklinikk åpnet, hev jeg meg på telefonen og ba de se på ham.  Far satte seg i bilen, og jeg bar Spurven ut på puten sin, la et pledd over ham, kjente hvor våt pelsen hans var av tårene fra natten, og visste at dette ble Spuvens siste tur, men håpet jo på et mirakel likevel.
Timene gikk, de forsøkte "alt", men til ingen nytte, altfor store indre skader!
Jeg ville så gjerne vært der da de bestemte å avslutte, men det ble far som skulle bli å sitte med gutten på puten og vente på at de gjorde istand den siste sprøyten.  Før de får gjort dette, trekker Spurven sine siste åndedrag av seg selv, så han fløy uten hjelp over Regnbuebroen...
6.august 2010...

Elskede Spurv...

22.6.2011 blir jeg utsatt for overgrep, opplest og vedtatt av politi og øvrige instanser, altså ikke en tullete fantasi jeg har i hodet mitt...det var motbydelig, kvalmt og utrolig nedverdigende, jeg er vel realist, og kan ikke forstå hva som utløste overgrepet, ville MULIGENS forstått mer om jeg hadde et allright utseende.

Ihvertfall utgorde den hendelsen ingen højdare i sommeren!!

Men kanskje det var tilpass for meg, kanskje jeg fortjente det på en måte, for "straffen" i etterkant har nå vært grei nok, livredd folk!

Synes altfor mange er skumle, og jeg klarer ikke sette meg inn i andres tankegang.

Matlyst er borte, mye livsgnist tok han med seg, men nå i etterkant, ser jeg at jeg må ha trengt å få meg en "nesestyver", antagelig for å ha vært for overmodig i tankene.

Har i det minste trodd jeg har taklet hundene, men det ser ikke ut til at jeg klarer det, heller...

Da ville ikke neste hendelse hendt, nemlig at vi mister vesle Bianca søndag 10.7.2011

Jeg har vært inne et lite øyeblikk mens hun mistet livet, eller jeg trodde ikke hun mistet livet, trodde jeg kunne yte førstehjelp, hjertemassasje og munn til munn for hund.

Kjøler henne i dusjen siden hun kjennes noe varm, og da merker jeg at åndedrettet er ujevnt og hjerteslagene ujevne.

Pakker henne inn i håndkle, og begynner "behandlingen", holder på og holder på, lytter med stetoskopet innimellom uten å finne det jeg håper, hjerteslag.

Tilslutt beveger hun seg noe, jeg rister litt i henne, løfter henne opp slik at jeg ser henne i øynene.

Hun stirrer på meg, liksom "våkner" litt, jeg skynder meg å si "Jeg elsker deg!  KJEEEEMP!!!"

Så trekker hun 2 rare, rallende åndedrag og blikket sløres, hun stirrer bare inn i evigheten?

Innerst inne vet jeg hun ikke er her mer, men jeg vil ikke la hjernen akseptere nok et innforjævlig tap, et så meningsløst tap, grunnet min uoppmerksomhet et kort øyeblikk, altså nok en tabbe fra min side!

Jeg HATER meg selv, kunne jeg ikke bare vært ute, ikke gått inn med den fordømte telefonen som jeg skulle legge på plass???

Er jo en morder, indirekte, den konklusjonen har jeg trukket for lenge siden, og mordere fortjener ihvertfall ikke noe godt i livet!

Hvorfor skal jeg glede meg over noe, når hun ikke kan?

Vesle kvitrefuglen min, hun kvitret istedet for å bjeffe, vesle kvitrefuglen ligger svøpt av far ute på låven alene, i fryseboksen, kald og stiv.

En fantastisk mamma for sine 4 valper

Troskyldige Bianca, kvitrefuglen dagen før hun mister livet

Nahjala som vi fikk overtatt fredagen før ulykken...

Som siste utvei for henne, skulle hun få komme hit, det var ingen andre som kunne overta henne, så jeg sa at hun såklart kunne komme hit, men det var før jeg trodde jeg var en farlig person for hundene våre...

Lurer på om jeg klarer å ta vare på henne, da...

Håper hun kan få en periode her hvor hun har det godt, men jeg er neimen ikke sikker lengre.

En ting er klart, jeg er utrolig glad for at hun kom hit før vi mistet den vakre, hvite kvitrefuglen vår!

Ingen sender blomster når en hund går bort, ingen tenker over at sorgen er like intens som om når man mister et menneske.

Ingen forstår en slik dyp sorg om de ikke elsker dyr selv, og mister man en hund, er det "bare" å ta seg sammen å gå videre med livet som om ikke noe har hendt.

Jo, jeg vet vi vil miste flere, og jeg vet at sorgen vil være like stor og dyp og meningsløs hver eneste gang!

For i mine ører er det ikke noe som lyder verre enn å høre

DET VAR JO BARE EN HUND!

Tror det hviler en forbannelse over dette stedet, stedet hvor det har hendt flere ulykker på kort tid enn noen andre steder tilsammen over år...

**********

Noenting skal man ikke forstå

På min kjøretur i aftenregnet henter jeg to brev som lenge har vært i vente, men ikke har jeg nå falt for fristelsen til å gå til innkjøp av mer eller mindre nyttige/unyttige saker og ting.

Stor var derfor gleden over et tykt brev, som reneste medisin og balsam for magen, ikveld kan ro og noe varmt legge seg som balsam på opprørt mage og urolig sinn.

Første skålen gjør halsen myk
Andre skålen knuser mine ensomhets sorger
Tredje skålen søker min indre tørst - og fem tusen bøker finnes der
Fjerde skålen driver frem lett svette, og livets problem siver ut gjennom porene
Femte skålen renser min kropp
Etter sjette skålen snakket jeg med de udødelige
Når jeg snakker om syvende skålen kan jeg ikke mer -
en ren og lett vind stiger frem fra mine armer

Kvelden går sakte mot natt, regnet pisker mot optimistisk opphengt klesvask på snoren,
venner sover - mor beveger seg så stille som mulig, tenker...
varmtvannet har kommet tilbake, varme stråler venter på sliten kropp.
Vaske, skrubbe til huden er rød og sår.
Når natten gjør sin visitt, skal jeg varme meg på innsiden også, kanskje - et lite kanskje skal jeg for en gangs skyld på uker gjøre det med en aning av samvittighet som ikke er beksort?

Synes dagene er travle

...Men de finnes da ikke travle, det er kun det lille man gjør som virker så MYE, dumt skrevet!

Denne hundevesken hadde jeg mye arbeid med, bevares, her fikk jeg tanker om å  sy koselige og lune tepper til "beboerne", men manglet denne gangen ikke stoff, men fyllmasse, de må jo ligge mykt, da blir det nesten et verdensproblem som må løses, latterlig!

Så for meg at jeg kan sy riktig mange og gi bort i gaver, men hvem trenger noe slikt, da??

Videre så jeg for meg flyturer og innsjekk av hund på fly, bevares så mange dumme tanker, skal ikke verken fly, eller bevege meg på merkelige plasser.

Om nettene drømmer jeg om snegler og slanger som kveler meg, våkner badet i svette og synes alt med drømmer er tullete...prøver å programmere hodet til å lage trivelige drømmer, men hodet lytter ikke på meg...

Denne jenta måtte få seg en jacket, synes hun kler fargene her, men bevares så mye tid jeg brukte på å finne rette farger til henne...

Klart hun skal være godt "polstret" når hun er med og løper ved siden av lillebilen!

Kan ikke løpe med et ekkelt, stramt bånd rundt halsen, vel?

Om ikke jeg løper, forstår jeg jo at de som gjør det trenger å ha det komfortabelt, viktig, det!

...som denne gutten også, faren hennes.  Måtte ha farger som stod i stil med hans egen farge, og er litt guttete:)  Han er en liten løper han også, løper ved sin datters side.

Elsker blikket hans, det rører meg like mye hver gang jeg ser på ham, jeg kaller ham min lille kjæreste, vi er mor/sønn, litt kjærester og såklart er han vennen min som får høre mange betroelser etter sengetid.  Om han er glad for det, tja...han biter ikke hodet av meg!

Han er varm, myk, god, tålmodig og lukter godt.

Her er romantikk i luften, vår hvite prins fikk damebesøk, og det blir romantikk noen dager, da.

Ser de trives i hverandres selskap og at de danser for hverandre, de trenger også litt påpass, ikke slite gutten ut, men la kjærligheten komme i passelige "doser", holde flammen vedlike, ikke la gutten gå trøtt.

Når gutten hviler, må frøknen ha stell og kos, blir her noen dager og reiser.

Kort, intens sommerflørt...

Har også vært så heldig å få passe min eldste puddelfrøken, en sprek og moden sak på 10 år, ingen helseplager, og krever full oppmerksomhet når hun besøker gamlemamma`n sin.

Hun er en meget spesiell frøken, og hver gang hun kommer, må hun servers godsaker, bli badet, barbert og klippet, rense ører og klippe klør.

Det er koselig, se hvor elegant hun fremdeles er, etter godt stell med vår egen "spadag", er hun noen ganger glad, andre ganger fornærmet, alltid like interesant å lese reaksjonene hennes!

Vet mange flirer av meg og denne dullingen, de er "jo bare hunder", de er hunder, de skal ha det beste jeg makter å gi, og de er slett ikke noen "bare"!

Klokken er 21, det er nyheter, mange triste nyheter etter helikopterulykken i Hardanger, kirken i Kinsarvik er full, trist når unge mister livet...

Her har nyligsykepleier vært med flytende føde, blir da ganske uvesentlig i den store sammenheng, men denne matsaken er visst meget viktig.

Så sørger de i Kinsarvik

En halvgammel dame skal forsøke å drikke mat.

En ny "venn"

Venn og venn, heh, relativt begrep det der!  En som er på "min" side nå, blir betraktet som venn, ikke fiende, personer er stort sett inndelt i de to kategoriene, venn/fiende.

Antar fiende andelen "vinner", men nå er det blitt involvert en person, kvinnelig - takk for den!  Hun skal utforme et skriv til Helsetilsynet, hvor saken forhåpentligvis blir belyst godt nok til å få satt kommunens fremgangsmåte og rutiner i søkelyset.   Igår snakket vi sammen, og dermed var det å åpne såret igjen slik at det blødde, men kan det være til hjelp i det lange løp, vil en granskning av kommunens hjemmetjenester være til nytte for flere enn meg, den biten føles litt viktig, unngå at andre også vil oppleve noe lignende.


I samtalens løp, fant vedkommende frem til flere kommunale feil, rettigheter de ikke har informert om, muntlige opphevinger av vedtak, likeså muntlige vedtak som har blitt gitt, dette var da feil, vedtak skal kun komme skriftlig.  Fikk nylig skriftlig vedtak om daglig tilsyn av hjemmetjenesten, det har ikke skjedd, og det ble opphevet muntlig av psykiatrisk sykepleier, på bakgrunn av at jeg nå burde være kommet (i hennes tidsregning) over udåden.  Dette var meget feil, fikk jeg vite av "den snille damen", OK - bra å vite endel av opplysningene hun kom med sånn generelt også, man kan ikke tillegne seg nok kunnskap om "fienden", noe som får meg til å tenke på at man skal holde sine fiender tett inntil seg (overført betydning), og sine venner skal man ta vare på, uten å kvele de.

Denne samtalen og mangel på mat, gjorde meg såpass trøtt at jeg sovnet i 02-tiden, endelig en natt med 3 timer på puten!
Hjalp nok også på at vi var ute i finværet hele gårdagen, mor og hunder, hadde mye å gjøre.  Snakke i telefoner, kaste boss, rydde litt, rake skellsand ned i plenen, bestill noen saker til hundene, og ta oss en liten kveldstur. 
Da jeg så hvor avslappet alle de ble på kveldingen, virket det som sovemedisin...

Nå har hundene fått babytannbørste og Aloe Vera tannkrem, nye vester og seler til bånd - slike seler jeg har ønsket lenge da de har god passform og er trygge, ble så glad da de passet at jeg sporenstreks bestilte enda flere....et stort steg, glemte helt å tenke på lommebok og bank konto, men at de er sikret og trygge i båndene er utrolig viktig!  I postkassen lå der en stor konvolutt, den inneholdt en nettbestilt hundeveske, den ble bestilt med tanke på at det er trygt for valpene å bli båret ut i luftegården i den, ikke at jeg bærer som er så altfor flink til å miste det jeg bærer.  Den var jeg også utrolig fornøyd med, lun om vi skal ta de i bil/båt, og ikke så tung å bære som et bur, fin til reiser med de små til veterinær.  Jo, der bor nok en shopoholiker i meg, blir jo glad for ting, men de må fylle en funksjon...neste gang jeg mottar en stor konvolutt, vet jeg at det er like spennende som et kjærlighetsbrev, det kommer til å inneholde noe nyttig, og trygt til mine kjære!
Skal ikke stikke under en stol at det var godt at mine kjøp har vært på salg, det letter samvittigheten, og det er noe jeg har sett på i etpar år, men siden det nå var under halv pris, da-----tålmodighet kan lønne seg, også i andre sammenheng.

Takk for telefoner fra "venner", valper - salg på hundeutstyr, og det gode jeg klarer å finne!

Neste ønske er noen furubusker som dekker plassen der uhellet hendte, få området til å se annerledes ut, men denne gangen orker jeg ikke gå med spade i skogen som tidligere da jeg fant furuer som ble hekk langs det brente hus.
Derfor vil nok dette prosjektet ta noe tid, jeg VIL IKKE ut blant folk!
De har munner som kan snakke onde ord, hender som kan gripe deg på upassende vis, og tanker som overhodet ikke  passer seg.  Mennesker kan være utspekulerte, manipulerende, alkoholikere, kriminelle, de kan være så mye nifst, løgnere og svikere, psykopater og dominerende - verden der ute...jeg skal komme ut når jeg er klar til det, men ikke tale om at jeg vil gjøre det alene - uten en venn, eller flere....

Mammaaa - var det dusjing, eller vaske gulv du sa??

Tenke på noe annet

Som tidligere skrevet, trodde jeg denne hendelsen var noe jeg skulle takle "som en mann", er ikke så flink til det, dessverre!

Når det skjer vonde ting, forsøker jeg å kvitte meg med minner, ihvertfall fysiske påminnelser som klær, gjenstander som har vært i nærheten og alt som fysisk er mulig å fjerne.  Dette drev jeg litt med igår, siden det ikke striregnet, men var en nydelig og vakker dag.

Merket at gleden over utsikten plutselig ikke var der lengre, synet av huset og eiendommen gjorde meg kvalm.  Hvordan "kvitte" seg med det, da?

Midt i denne tenkingen, kom heldigvis Christine, BP, og hundene hennes på besøk - hundene skulle ihvertfall bli over natten, så det fikk tankene over på hyggeligere ting, hundene!  Er så glad i puddelen jeg for mange år siden kjøpte til Christine, en sånn trofast godgutt som i oppførsel minner mye om min tapte Spurv, den andre rakkeren, er en rakker!  Siden ingen vil passe disse to særlingene, passer de godt til meg, og nå fikk jeg vite at de skal være hele neste helg også!  To ekstra gutter som er like spesielle på hver sin måte, det er godt at jeg klarer hundene, da...siden de er så spesielle at ingen andre orker å ha de, er godt å ha den evnen inntakt, "snakke med dyrene" og la de komme til noen som faktisk er glad i dem!  Kunne jeg bare tatt til meg flere sære hunder som ikke passer til andre, men til det trenger jeg et egnet sted, det er og har vært en drøm lenge!

Siden jeg er så glad i å se på finn.no, klarte jeg å finne for meg det perfekte sted, synd jeg mangler pengene, det var ikke dyrt, men alt er relativt...Det lå også østpå, langt fra alle som ikke liker meg, og som jeg heller ikke liker.
En liten gård, viste den store drømmen til Stine og BP, ingen av de syntes det var merkelig, det hjalp ganske mye, tenk....få gjøre noe man brenner for, det hadde vært godt, det!  Slippe det klamme vestland med sine høye fjell og sitt nærmest evige regn!

Takk og lov er drømmer gratis, enn så lenge, man trenger ikke betale skatt av de, engang..

Står som vanlig tidlig opp, søvnen er ikke for påtrengende, for å si det pent, fremdeles husker jeg ikke når jeg spiste sist, like greit å unngå kvalmen som følger med denne maten.  Klarer stort sett å beholde vann, det burde klare seg noen dager fremover. 

Fant frem mange småting jeg har hatt liggende, smågaver som Stine skal få med seg.  Laget også noen småting jeg vet hun liker, klarer enda å konsentrere meg ved symaskinen og å lage ting jeg vet hun liker.

Hendene roper etter å begynne på lappeteppe til en liten baby, men mangler passende stoff, for å finne det, må man tørre seg ut, ut blant folk.  Fargene til babyteppet er klart i hodet, men uansett hvor mange ganger jeg titter på gamle klær og stoffrester, blir det ikke de rette fargene.

Neste steg er å komme til imorgen, har en å snakke med da også, og dagen etter der igjen.  Siste mennesket jeg skal prate med, her jeg lyst til å skremme på samme måte som hun antydet ville være godt for meg, nemlig å treffe gjerningsmannen for å snakke ut med ham, trodde jeg skulle miste munn og mæle, eller...rettere sagt, jeg gjorde det!  OK, man skal forsøke å møte frykten, eller det man er redd for, men er det overhodet ingen grenser for hva de kommunalt ansatte kan si på dette stedet?
Damen som sa det er psykiatrisk sykepleier, og livredd hunder.  Min første innskytelse var å gi henne frykt grei nok neste gang hun kommer på besøk, la henne smake sine egne råd, men fant ut at jeg vil såklart bli den tapende part om jeg finner på å gjøre en slik (u)gjerning, men synes absolutt hun burde lære seg å takle frykt, siden hun proklamerer at dette med å håndtere ulike redsler er så viktig for brukerne av hennes tjenester!
Så lite skal det til for enten å få meg til å gråte, eller bli fly forbannet.  Enten er tårene for nære, eller irritasjonsterkelen for lav, noen ganger føler jeg meg i limboland.

Jeg konkluderer nok engang at dyrene er så uendelig mye bedre enn mennesker, de vil ikke svikte, såre, eller la deg sitte tilbake som den utestengte...

Min kjære Spurv...

Dagen derpå

...er vel stort sett et et begrep for dagen etter å ha drukket for mye alkohol, det er ikke tilfellet her, mulilgens kjennes det omtrent likt ut, ikke vet jeg!

Satt 2,5 timer i avhør, uten pause, mange ubehageligheter skulle fremlegges, var glad for notatene mine, ellers ville jeg nok ikke husket noe særlig.  Ved etpar spørsmål fikk jeg kreftige angstbyer, trodde nesten jeg måtte kaste opp, men alt holdt seg på rett plass.

Som de opplyste, ville det være en kvinnelig betjent, la merke til at hun hadde skjorte med 3 stjerner..
På pulten stod det en skal med refleks, det har lite med saken å gjøre, men det var greit å feste blikket på de refleksene i skålen, fikk med meg noen også - gave fra kommunen, kanskje?? 

Fikk tilbud om glass med vann, var greit å ha noe å feste hendene rundt, ikke sitte å fikle med strikken rundt boken med notater.

Mandag fikk jeg vite om avtalen om avhør, det jeg ikke ble opplyst om da politiet ringte, var at jeg kunne ha med en betrodd person, veldig synd, siden jeg fikk tilbud fra en advokat for slike som er i mitt sted følge...Vel vel, slik er det bare, mange opplysninger kommer ikke ut, eller kanskje de mener man skal finne alt ut selv?
Det ble også spurt etter klærne mine, dessverre opplyste politibetjentene som kom samme dag om at det burde bli levert inn.  Selvsagt kastet jeg det tøyet!

Jeg spurte politibetjenten fra gårsdagen om B (mistenkte), ville få tilbake sin jobb, dette måtte jeg spørre de høyere i kommunen om, og selvsagt måtte jeg få svar raskest mulig!  Joda, jobben fikk han beholde, nøyaktig samme jobb - det forbauset meg ikke, fornærmede blir sjelden tatt alvorlig, og de som begår ugjerninger har større beskyttelse enn de som blir den fornærmede part i saken.
Dette gjør meg ganske forbannet, rett og slett rasende, men vi har jo systemet at alle er uskyldige til det motsatte er bevist...hadde et håp om at dette ikke gjalt i stillinger med en til en kontakt med personer som er svakerestilte, men de betyr vel lite i samfunnet de også!

Derfor ble gårsdagen helt ille, det kjentes som et realt hån, rett og slett.  Ikke at han kommer til denne boligen, men han er hos flere brukere i samme vei, bare det gir meg frysninger!

Vi føler nok en dragning mot å flytte bort herfra etterhvert, tror ingen av oss føler noe glede over plassen mer.

Igår klarte jeg ikke snakke, hadde en kolossal hodepine, alle lyder irriterte, og gjorde vondt.  Det gjorde vondt overalt, egentlig, i tankene også.
Trodde jeg skulle være kjekk og ta dette "som en mann", men det skjedde ikke.

Idag er sakene antagelig bedre, jeg er bare sint, fremdeles irritert, skuffet, lei meg og paranoid.
Føler ikke så mye her og nå, er bare glad jeg har hundene rundt meg, antagelig de eneste som ikke irriterer meg akkurat nå.

Jo, en hyggelig kommentar, eller kanskje en samtale går an, men jeg er ikke sikker på hva jeg snakker om, håper det er noe vettugt, om jeg skulle åpne munnen.

Ble også opplyst igår om at det vil bli sladret, dette måtte påregnes på et så lite sted med få innbyggere, det bor omlag litt i overkant av 8000 i hele Kvam.  Dette kan da bli interessant, får kanskje en historie slengt i fjeset om at jeg har forsøkt å overfalle en mannlig ansatt i kommunen, selvsagt må det kverne slike tanker også.  Ihvertfall føler jeg overhodet ingen trang til å oppsøke verken butikker, eller andre steder hvor man kan treffe ukjente mennesker! 

Joda, så kan man vel vente sånn rundt halvannet år på å få et svar på at saken er henlagt pga. bevisets stilling, slik at vedkommende trygt kan fortsette sitt virke som den hjelpende "engel"...