Lurer også på om blogging er litt ego, skrive masse dill om seg og sitt...
Da jeg hadde kost meg noen dager med ny kameralinse, var det nødt for å komme en nedtur, er sånn for allergikere når været viser godsiden, solsiden og lukten av nyklippet gress.
Følte meg noen dager som om kroppen var i høygear, snufset og var ekkel i øyne og nese, men pøste på med mer medisin, hater jo sykehus;) Tilslutt måtte jeg kapitulere for overmakten, i dette tilfellet et anafylaktisk sjokk nok engang. Startet utrolig uskyldig, så det var bare å få inn noe adrenalin om formiddagen, trodde jeg, i tillegg til kortisontabletter i anseelig dose. Utpå kvelden, ble det verre og verre, husfar måtte få meg på legevakt, da var jeg trolig ikke videre bevisst, og kunne ikke se, eller gjøre noe fornuftig. Legen var antagelig raskt ute med å sette en stor dose antihistamin i bakenden, da kom det seg, og jeg trodde jeg var klar til hjemreise, men dengang ei, i etterkant vet jeg at det ble diskutert hva som var best, helikopter til Haukeland, eller ambulanse til Voss sykehus. Heldigvis ble det siste alternativ, og for en tur vi hadde i ambulansen, bevares, sikkert morsomt i ettertid, men synes ikke det virker noe festlig enda. Etter etpar minutters kjøring, kom en ekstrem kvalme og et realt pustebesvær, jeg spurte om de kunne stoppe og åpne alle dørene, noe de takk og lov etterkom. Fikk kvalmestillende, noe som etter noen sekunder gjorde meg totalt elendig, og surstoffmetningen datt visst endel, for da var det på med surstoff. Sånn gikk turen til Voss, start, stopp og masse mas for å holde meg våken. Jeg som aldri sovner i ambulanse, datt visst vekk for mye til at det var OK.
Hvordan jeg havnet i sykesengen på Voss, aner jeg ikke, men jeg må nå ha greid å gjøre rede for meg på et eller annet vis. Fikk ikke komme inn på noe rom, natten ble tilbragt i et grelt lys rett utenfor vaktrommet på medisinsk avdeling, en ganske masete natt med mye ubehag, blodtrykksmåling og hjertebank av en annen verden, kombinert med å være totalt sløv av medisiner.
Æsj!! Dagen etter, altså igår - var jeg istand til å dra hjem, ble geleidet inn i taxien av en sykepleier som måtte holde meg stående.
Fikk beskjed av legen om at her var det best å forsøke å flytte til et sted med mindre utslipp av pollen, nesten så jeg vil flytte til sjøen, men det er ikke bare å flytte. Fikk også beskjed om at dette vil skje om igjen dersom jeg ikke kommer bort fra pollenområder, og hvert sjokk er vel en stor belastning på kroppen, og det er jo igrunnen greit å ikke miste livet i et tåpelig allergisjokk, tenk om jeg var alene hjemme og stakkars hundene!
Jeg er aldri redd for egen helse, men ser ikke helt for meg bare å dette om å gi dyrene et verre sjokk, heller...her er gode råd dyre, og helst bør de komme litt raskt, pollensesongen er så utrolig lang, liksom!
Nå kjenner jeg stadig den irriterende kriblingen i hals, nese og øyne, og går nesten og venter på å dette om på nytt, får en liten angst av det når bøndene her starter på slåingen av alt det grønne og traktorer som kommer forbi med høy på tilhenger, akkurat som det klør ekstra ille da, tror snart jeg lider av innbilning her, men vet ikke.
Ihvertfall skal det nå sies at personalet på sykehuset var utrolig trivelige, og at kameralinsen har gitt meg mye glede, er jo best å ta en dag av gangen, tror ikke jeg skal planlegge for mye, kjenner at kroppen er totalt nedkjørt, det har hendt for mye på for kort tid til at jeg helt henger med, for mye medisiner som gjør meg urven i tankene, og redsel for at dette skjer for raskt om igjen, men noen kjekke bilder har jeg som minne om sommeren 2011..
En av valpene jeg er stolt over, og jeg likte så godt lyset som faller inn på motivet
Dessverre måtte jeg være med for å holde vofsen, men det går an å se forbi det, og heller se hvor søt lille Amy er!
En av rosebuskene, og en liten lobelia som jeg ikke hadde annen plass til..
Liker dette bildet godt fordi det får frem flotte farger, kanskje engang jeg forstørrer det
Sommerfuglplanten med masse knopper, den er jeg veldig glad i, den samler mange sommerfugler når den blomstrer, og er litt symbolsk
Har vel aldri sett Kvamsøy så nært fra trappen!
...og lille Alice, mors Smykke
Spurven sin minneplass, den skal være blomstrende og med symbolikk, Spurven vi mistet for snart året siden, vi glemmer deg aldri, elskede venn!
***
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar