Satt 2,5 timer i avhør, uten pause, mange ubehageligheter skulle fremlegges, var glad for notatene mine, ellers ville jeg nok ikke husket noe særlig. Ved etpar spørsmål fikk jeg kreftige angstbyer, trodde nesten jeg måtte kaste opp, men alt holdt seg på rett plass.
Som de opplyste, ville det være en kvinnelig betjent, la merke til at hun hadde skjorte med 3 stjerner..
På pulten stod det en skal med refleks, det har lite med saken å gjøre, men det var greit å feste blikket på de refleksene i skålen, fikk med meg noen også - gave fra kommunen, kanskje??
Fikk tilbud om glass med vann, var greit å ha noe å feste hendene rundt, ikke sitte å fikle med strikken rundt boken med notater.
Mandag fikk jeg vite om avtalen om avhør, det jeg ikke ble opplyst om da politiet ringte, var at jeg kunne ha med en betrodd person, veldig synd, siden jeg fikk tilbud fra en advokat for slike som er i mitt sted følge...Vel vel, slik er det bare, mange opplysninger kommer ikke ut, eller kanskje de mener man skal finne alt ut selv?
Det ble også spurt etter klærne mine, dessverre opplyste politibetjentene som kom samme dag om at det burde bli levert inn. Selvsagt kastet jeg det tøyet!
Jeg spurte politibetjenten fra gårsdagen om B (mistenkte), ville få tilbake sin jobb, dette måtte jeg spørre de høyere i kommunen om, og selvsagt måtte jeg få svar raskest mulig! Joda, jobben fikk han beholde, nøyaktig samme jobb - det forbauset meg ikke, fornærmede blir sjelden tatt alvorlig, og de som begår ugjerninger har større beskyttelse enn de som blir den fornærmede part i saken.
Dette gjør meg ganske forbannet, rett og slett rasende, men vi har jo systemet at alle er uskyldige til det motsatte er bevist...hadde et håp om at dette ikke gjalt i stillinger med en til en kontakt med personer som er svakerestilte, men de betyr vel lite i samfunnet de også!
Derfor ble gårsdagen helt ille, det kjentes som et realt hån, rett og slett. Ikke at han kommer til denne boligen, men han er hos flere brukere i samme vei, bare det gir meg frysninger!
Vi føler nok en dragning mot å flytte bort herfra etterhvert, tror ingen av oss føler noe glede over plassen mer.
Igår klarte jeg ikke snakke, hadde en kolossal hodepine, alle lyder irriterte, og gjorde vondt. Det gjorde vondt overalt, egentlig, i tankene også.
Trodde jeg skulle være kjekk og ta dette "som en mann", men det skjedde ikke.
Idag er sakene antagelig bedre, jeg er bare sint, fremdeles irritert, skuffet, lei meg og paranoid.
Føler ikke så mye her og nå, er bare glad jeg har hundene rundt meg, antagelig de eneste som ikke irriterer meg akkurat nå.
Jo, en hyggelig kommentar, eller kanskje en samtale går an, men jeg er ikke sikker på hva jeg snakker om, håper det er noe vettugt, om jeg skulle åpne munnen.
Ble også opplyst igår om at det vil bli sladret, dette måtte påregnes på et så lite sted med få innbyggere, det bor omlag litt i overkant av 8000 i hele Kvam. Dette kan da bli interessant, får kanskje en historie slengt i fjeset om at jeg har forsøkt å overfalle en mannlig ansatt i kommunen, selvsagt må det kverne slike tanker også. Ihvertfall føler jeg overhodet ingen trang til å oppsøke verken butikker, eller andre steder hvor man kan treffe ukjente mennesker!
Joda, så kan man vel vente sånn rundt halvannet år på å få et svar på at saken er henlagt pga. bevisets stilling, slik at vedkommende trygt kan fortsette sitt virke som den hjelpende "engel"...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar