Forsøkte igår, og kom et stykke på vei, så slettet jeg alt - klisst mitt, sorgen og tårene, mistet jo "bare" en hund, hva skal jeg sørge over?
For de som ikke liker hunder, er det bare en hund mindre i verden, for de som er glade i sine dyr, raser verden en stund og man vil bare minnes, fordype seg i bilder, tenke, og bebreide seg selv for alt man gjorde feil.
Disse snart 2 årene vi har bodd her, har det hendt for mye ekkelt til at det noengang vil føles komfortabelt å bo her, vil vekk, bort, og det kan ikke skje raskt nok.
For 11 måneder siden mistet vi Spurven, vår vesle toypuddel, en stor gutt på 25 cm. En diabolsk gjest veltet boss spannet over gutten vår, synet som møtte meg da jeg løftet opp spannet, glemmer jeg aldri, en kvestet, ørliten kropp, skjønner at det er slutten på et for ungt liv, han rakk ikke å fylle 7 år engang!
Masse veterinærbestyr av kuveterinærene her inne, selvsagt på sen kveld/tidlig natt - joda, de trodde dette skulle bli såå bra, så...
Vi reiste hjem med vår elskede gutt, far laget til "rede" til oss på sofaen, og hele natten lå jeg og fortalte ham at han er høyt elsket og at han må bli sterk og frisk igjen.
Tidlig neste morgen, skjønte jeg at det ikke ville skje, kroppen var lammet. Så snart Stend Dyreklinikk åpnet, hev jeg meg på telefonen og ba de se på ham. Far satte seg i bilen, og jeg bar Spurven ut på puten sin, la et pledd over ham, kjente hvor våt pelsen hans var av tårene fra natten, og visste at dette ble Spuvens siste tur, men håpet jo på et mirakel likevel.
Timene gikk, de forsøkte "alt", men til ingen nytte, altfor store indre skader!
Jeg ville så gjerne vært der da de bestemte å avslutte, men det ble far som skulle bli å sitte med gutten på puten og vente på at de gjorde istand den siste sprøyten. Før de får gjort dette, trekker Spurven sine siste åndedrag av seg selv, så han fløy uten hjelp over Regnbuebroen...
6.august 2010...
Elskede Spurv...
22.6.2011 blir jeg utsatt for overgrep, opplest og vedtatt av politi og øvrige instanser, altså ikke en tullete fantasi jeg har i hodet mitt...det var motbydelig, kvalmt og utrolig nedverdigende, jeg er vel realist, og kan ikke forstå hva som utløste overgrepet, ville MULIGENS forstått mer om jeg hadde et allright utseende.
Ihvertfall utgorde den hendelsen ingen højdare i sommeren!!
Men kanskje det var tilpass for meg, kanskje jeg fortjente det på en måte, for "straffen" i etterkant har nå vært grei nok, livredd folk!
Synes altfor mange er skumle, og jeg klarer ikke sette meg inn i andres tankegang.
Matlyst er borte, mye livsgnist tok han med seg, men nå i etterkant, ser jeg at jeg må ha trengt å få meg en "nesestyver", antagelig for å ha vært for overmodig i tankene.
Har i det minste trodd jeg har taklet hundene, men det ser ikke ut til at jeg klarer det, heller...
Da ville ikke neste hendelse hendt, nemlig at vi mister vesle Bianca søndag 10.7.2011
Jeg har vært inne et lite øyeblikk mens hun mistet livet, eller jeg trodde ikke hun mistet livet, trodde jeg kunne yte førstehjelp, hjertemassasje og munn til munn for hund.
Kjøler henne i dusjen siden hun kjennes noe varm, og da merker jeg at åndedrettet er ujevnt og hjerteslagene ujevne.
Pakker henne inn i håndkle, og begynner "behandlingen", holder på og holder på, lytter med stetoskopet innimellom uten å finne det jeg håper, hjerteslag.
Tilslutt beveger hun seg noe, jeg rister litt i henne, løfter henne opp slik at jeg ser henne i øynene.
Hun stirrer på meg, liksom "våkner" litt, jeg skynder meg å si "Jeg elsker deg! KJEEEEMP!!!"
Så trekker hun 2 rare, rallende åndedrag og blikket sløres, hun stirrer bare inn i evigheten?
Innerst inne vet jeg hun ikke er her mer, men jeg vil ikke la hjernen akseptere nok et innforjævlig tap, et så meningsløst tap, grunnet min uoppmerksomhet et kort øyeblikk, altså nok en tabbe fra min side!
Jeg HATER meg selv, kunne jeg ikke bare vært ute, ikke gått inn med den fordømte telefonen som jeg skulle legge på plass???
Er jo en morder, indirekte, den konklusjonen har jeg trukket for lenge siden, og mordere fortjener ihvertfall ikke noe godt i livet!
Hvorfor skal jeg glede meg over noe, når hun ikke kan?
Vesle kvitrefuglen min, hun kvitret istedet for å bjeffe, vesle kvitrefuglen ligger svøpt av far ute på låven alene, i fryseboksen, kald og stiv.
En fantastisk mamma for sine 4 valper
Troskyldige Bianca, kvitrefuglen dagen før hun mister livet
Nahjala som vi fikk overtatt fredagen før ulykken...
Som siste utvei for henne, skulle hun få komme hit, det var ingen andre som kunne overta henne, så jeg sa at hun såklart kunne komme hit, men det var før jeg trodde jeg var en farlig person for hundene våre...
Lurer på om jeg klarer å ta vare på henne, da...
Håper hun kan få en periode her hvor hun har det godt, men jeg er neimen ikke sikker lengre.
En ting er klart, jeg er utrolig glad for at hun kom hit før vi mistet den vakre, hvite kvitrefuglen vår!
Ingen sender blomster når en hund går bort, ingen tenker over at sorgen er like intens som om når man mister et menneske.
Ingen forstår en slik dyp sorg om de ikke elsker dyr selv, og mister man en hund, er det "bare" å ta seg sammen å gå videre med livet som om ikke noe har hendt.
Jo, jeg vet vi vil miste flere, og jeg vet at sorgen vil være like stor og dyp og meningsløs hver eneste gang!
For i mine ører er det ikke noe som lyder verre enn å høre
DET VAR JO BARE EN HUND!
Tror det hviler en forbannelse over dette stedet, stedet hvor det har hendt flere ulykker på kort tid enn noen andre steder tilsammen over år...
**********
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar