Osloterror

Såklart måtte noe engang hende i vårt lune "rede", Norge er nok ikke så trygt som mange later til å tro, jovisst er det tragisk, skikkelig trist, leit og uhyggelig, men jeg har en lumsk følelse av at vi ikke har sett og hørt alt om denne saken enda.  Der vil nok komme mer, en snikende følelse om et eller annet.

Det ble ekstra spennende da jeg fikk vite at 19 åringen var på besøk til sin kjæreste i Gøteborg, og såklart skulle han nettopp inatt reise med natt toget til Bergen, så utgjort?  Da får man føle litt på kroppen noe av angsten, tidlig i formiddag mottok jeg et brev, og da jeg holdt brevet i hånden, fikk jeg følelse av ekstrem uhygge, det var omtrent 4 timer før nyheten rakk å slå ut i media.

Vel, gutten får man ikke kontakt med, kun mobilsvar i noen timer nå.  Ringer NSB som forteller hvordan tilstanden er på Sentralbanestasjonen, kaotisk, mye politi og tollere.  Togene går ikke, men passasjerene vil bli fraktet til Hønefoss med busser.  Alle reisende må identifisere seg, og de blir sjekket nøy før de får reise.
Det er vel stort sett det jeg vet om hans tur til Bergen, om ikke han har fått kommet seg ut av Oslo på annen måte, da?  Men det er kanskje lite trolig.
Sendte ham en sms, og satser på at han ikke har hatt mange timer å slå ihjel i Oslo før toget skulle gå, toget som ikke gikk, da...
og en rekke utsatte avganger.  De får vel beskjed om å slå av mobilene de som kan, satser på at det er slik han har gjort det, og at den nyforelskete gutten har det bra, ung kjærlighet er stas, den følelsen får man trolig kun en gang og aldri mer, håper han har hatt en oppmuntrende tur til sin venninne.
Håper også at senere idag han sender en beskjed om at han har det bra - ingen flere uhell og ulykker skal ramme nå.

Eneste som videre kan skje, er at et eller annet barnebarn får en sykdom, noe man ikke skal se bort fra, aldri skal man ta som en selvfølge at et barn blir født friskt.
Har noen barn som har vært ganske "ovenpå" med å gi utrykk for sin mening om at deres egne barn ikke skal få samme oppdragelsen de selv fikk, ære være de for den!  Slik kan man uttale seg om man ikke har opplevet å få et sykt barn og ha andre barn å ta hensyn til.

Litt avsporing nok engang, var terroren i hovedstaden som var emnet - trist, tragisk og ikke så rent uventet, det blir vel som med sykdom, hvorfor skal det ikke ramme oss når det hender så mange andre?
Spørsmål som besvares med spørsmål.
Eller muligens dette var et retorisk spørsmål?