I et innfall av noe jeg føler er litt mindre sorg, dvs. å snakke uten å gråte, prøver jeg å finne telefon nummeret til....hva er det nå det heter, da????? Sitter og tenker, og i tenkestunden, har tårene gjort sitt inntog, selvsagt, for jeg er da for søren på utkikk etter et nummer til et krematorium! Bare tanken er så uhyrlig at jeg ikke klarer stoppe tårene, skriver masse feil i telefonsøket og finner ingenting, tilslutt ringer en venninne og finner nummeret for meg, hun forstår hvor vondt det er.
Etter å ha gjort et iherdig forsøk på å roe meg, klarer jeg å taste nummeret og får pratet med en medfølende dyrevenn, hun forklarer prosedyren, vi må få Bianca til "stedet", jeg kan selv legge henne på båren, eller hva hun kalte det, har glemt det. Ihvertfall er det ferietid og ingen kapasitet før neste måned, føler en lettelse ved det, da er hun her enda en stund, men så tenker jeg på at strømmen kan gå, kanskje, noe som hender titt og ofte her inne, men det skjer nok ikke nå på en stund, slikt skjer bare ikke, særlig ikke når det er varmt ute og andre har is i fryserne sine, er ikke is viktig i varmen? Sikkert like bra å ha som en hund...tenker, jo, kraftlaget er nok i godlune om sommeren!
H. kommer på besøk, tankene vandrer i andre baner, blir mer å ta seg sammen tanker, mindre tårer og mer være mamma....vi har hatt lange stunder med gode samtaler, vi prater som gode venner, og vi har tittet på bilder, fått snakket ut om sorg og tap, sett på urner og prøver å finne ut hvilken vi liker. Æsj - egentlig liker vi jo ingen, for Bianca er for fin og god til å havne i en av dem!
Diskuterer masse om tur til Trondheim, dit skal vi utpå senhøsten, se kamp, min første visitt på et fotballstadion, det blir nok flott? H. har funnet flyavganger og billettpriser, vi titter på hoteller, og "lander" på et nøkternt sted midt i sentrum med kjøkkenmuligheter, ikke langt å gå til severdigheter, eller kjente. Denne turen har visst blitt planlagt av valpekjøpere derfra, for der skal vente en form for overraskelse. Vi skal få hilse på valper i flere aldre, eierne, RBK spiller, sitte på fine plasser og riktig flotte oss en liten stund.
Ikke hverdagskost for en gammel kone fra Indre Anatolien, som jeg har døpt stedet til. Særlig ikke etter mitt famøse besøk i Bruktbutikken hvor jeg handlet inn ullpledd og brukte puter, dyner og ulikt til hundene. Det ble en voluminøs pose/sekk, ikke tung, men omfangsrik. Damen bak disken spør om jeg har bil, og jeg peker på den lille blå, som ikke er en racerbil, hun ser på med, himler med øynene, rister på hodet og spør om det er meg som bor på B - gården. Av høflighet svarer jeg bekreftende på det, har de 54 kronene klar i hånden og skal gi de til henne, men da hun får vite at jeg tydeligvis er meg, nesten høres et fnys, og et "Legg pengene på disken"... Vel, hva hun mente med det, aner jeg ikke, men koselig vil jeg ikke påstå at det var, men sladder er en yndet aktivitet på småplasser.
Idag har H. og mor skviset oss sammen i bilen og han har kjørt til jeg nesten mistet munn og mæle av alle hans oj - stønn - usj - æsj osv. Det var nesten som jeg ville le, mintes etpar ting fra gamle dager, dager hvor latteren satt løsere.
Vel - imorgen reiser H. hjem, forbereder seg til kveldens evenement på Fløyen sammen med venner av brudeparet, de som skal giftes den 16. De som syntes mor var et for dårlig menneske til å inviteres.
Intet godt ønskes for dagen og fremtiden herfra, det er bare en lørdag, en rekke av lørdager, og 6 dager ettter Biancas død.
Synd godgutten drar, men det er godt å ha vennene sine her da, en eske sovepiller og alt hva hjertet måtte begjære!
""""""
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar