Sorg og katastofe

Takk og lov er 19 åringen like hel, og han havnet i hovedstaden da de største sjokkene var gått over, men han fikk med seg mange inntrykk, masse politi, knuste glass helt ned til Sentralbanestasjonen, og at alt var avsperret og stengt.  Sentralbanestajonen var fylt til randen, der var temmelig kaotisk siden ingen avganger ble gjennomført.  Alle passasjerer ble sjekket, men etterhvert kom de seg avsted litt  etter litt med busser ut av Oslo.  Han og medpassasjerene ble fraktet i busser til Hønefoss, derfra fikk de ta tog videre.  Tror han var glad for å komme til Bergen igjen, ikke liker han Oslo fra før, og ihvertfall ikke den 22. juli.

Nå er mange i sorg, så brått, det er store apparat igang med krisehjelp til involverte og pårørende, hele landet sørger tydeligvis, men en ting jeg synes er underlig - er at det må en katastrofe til for at nordmenn viser empati og sympati.
Det skjer små hverdagskatastrofer daglig for enkeltmennesker, hvor er da empatien?  Da skal man takle sorgen alene, stort sett.  Jovisst er dette en nasjonalsorg, men enkeltmenneskets sorg er like intens og grusom om den kun rammer i liten skala.
Antagelig tenker jeg totalt feil, men sørgen man - sørger man!

Jeg luftet disse tankene for min mann, han forstod visst at jeg har ekstremt feil tankegang, siden her er det terror og henrettelse involvert, men jeg holder nå likevel på at sorgen er like trist for etterlatte enten det er mange som dør, eller "bare" en, de tankene kan ingen ta fra meg, eller snakke meg til fornuft med å endre tanker.

Det er dermed ikke sagt at jeg forsvarer gjerningsmannen, eller noe av det groteske som har hendt!

Tror ikke gjerningsmannen er syk i hodet, derimot ganske intelligent, en viss intelligens må da til for å pønske ut dette, en totalt sinnsforvirret person hadde antagelig ikke klart å gjennomføre alt på en så kald og rolig måte, det er nå min mening, og den har jeg uavhengig av hva andre synes, tenker og mener.

Vi kan ikke hjelpe de som er borte, de er borte, og føler ikke mer, men etterlatte sørger og føler.

Jeg er igrunnen glad dyr betyr mer enn mennesker for meg, jeg sørger ikke så mye over mennesker, men jeg sørger ekstremt over dyr som mister livet, også det er vel merkelig.
Etter at jeg fikk vite av en som står meg nær at jeg må regne med død siden vi har så mange hunder, fikk jeg en stor sjelelig avstand, føler ikke det store samholdet der.  Jeg forbeholder meg retten til å bli like sjokkert og sorgfull uansett om vi har en eller 20 hunder, hver og en er unik - det er antagelig mennesker også om man orker å finne ut av det.  Det orker jeg ikke, mennesker er og blir mennesker, dyr har sjel, de er trofaste, de skuffer ikke og lar deg aldri i stikken, og de fordømmer heller ikke dine meninger, jo - de er utrolig mye mer verdifulle enn noe menneske!

Har aldri møtt et av mine kjæledyr som snur ryggen til meg, eller dømmer meg for mine meninger!
JEG SØRGER VETTET AV MEG OVER BIANCA!!  Jeg sørger over de som ble borte for 1 år siden, og de som ble borte tidligere, og jeg kommer til å fortsette å sørge og minnes, og jeg kommer til å sørge like inderlig over de vi vil nødvendigvis miste fremover!

JA....DU SOM SIER AT MAN MÅ REGNE MED "SVINN" - JEG SØRGER, LA MEG FÅ HA SORGEN MIN SÅ LENGE DET ER RETT FOR MEG, FORSTÅ AT JEG IKKE LEVER ETTER DINE MENINGER OG REGLER OM HVA SOM GJELDER!!
Jeg er meg, så får andre mene akkurat hva de selv vil, jeg bryr meg ikke!  Når noen sier slikt, skaper det kun en iskulde i hjertet, ikke noe annet...