Kort møte

For mange år siden lå en liten gutt på oppvåkningen ved Haukeland sykehus, lillegutt hadde vært gjennom nok en operasjon.  Denne gangen fant han verken rast eller ro i sengen, det gikk i smerter og oppkast, og ingen medisiner syntes å hjelpe.

Noen senger bortenfor, ligger også en nyoperert pasient, en adskillig eldre pasient, antageligvis, virket slik etter lydene å dømme.  Man vil helst ikke stirre når man er pårørende, slikt er en inngripen i privatlivets fred.  Recoveryavdelingen på Haukeland er stor, veldig stor, noen ganger er den fredelig, andre ganger hektisk og fylt med lyder, lyder man ikke hører til daglig.

Fra den sengen vi hører lyder fra denne gangen, er det ganske hektisk aktivitet, men etter en stund, later det til at pasienten roer seg, da er det igrunnen bare lillegutts lyder som bryter stillheten.
Frem fra forhenget til pasienten som hadde smerter, dukker et kjent ansikt opp, dette er første gang jeg ser dr. Stein Husebø på kloss hold.
Han titter bort på "vår" seng og resolutt kommer han bort, selvom han ikke er "vår" lege idag.
Høflig som han er, presenterer han seg, og vi håndhilser.  Stiller relevante spørsmål om hvilke medisiner lillegutt har fått, og hvor lenge kvalme og smerter har gjort ham urolig.  Han tenker ikke lenge før han ber en sykepleier finne medisiner han har tenkt ut på et øyeblikk, sykepleieren kommer effektivt tilbake, og dr. Husebø injiserer i veneflonen.  Han sier han vil sitte litt med oss for å observere virkningen.
Sykepleierne holder respektfull avstand, så vi får noen ord sammen der vi sitter og følger med lillegutt.

Hele Norge vet på dette tidspunktet at dr. Husebø i 1992 fikk påteleunnlatelse samt advarsel fra Helsetilsynet etter at han fortalte at han hadde avsluttet livet til en dødssyk pasient som ba om det.

Dette møtet hendte ikke så lenge etter at han hadde avsluttet denne pasientens liv, og vi kommer inn på hva og hvordan.  Diskuterer litt om liv og død, får endel innblikk i hvordan han tenker rundt en verdig avslutning på livet.  Han forklarer ikke med store ord, stille og forsiktig forteller han om sine synspunkt og meninger.  Han signerer diplomet som min lille pasient har hengende på sengen, ser til at medisinene nå har hatt effekt, og ordinerer dette videre som smertelindring.

Nok engang utveksler vi håndtrykk - han smiler sitt lune smil, og jeg tenker at jeg har møtt en lege med empati og omtanke for sine pasienter...

Et kort møte...



Men engste deg ikke for døden,
som oftest er den lett:
Du vil bare hvile en liten stund,
fordi du er så trett.
Du sovner inn og du sover.
Da er det over.

Arnulf Øverland