Stjernedryss: Hardanger, kan det være stedet?

Har i mange år undret meg på om jeg er et landsens menneske, eller bymenneske. Ikke så dyp grubling, egentlig, da jeg raskt kom frem til at jo - jeg er en landsens (grå) mus. Passer ikke helt sammen med allergien, men hva passer egentlig sammen?

Eksos og allergi? Nei! Støy, biler, masse mennesker og hus tett i tett, nei...
Da blir man heller en landsens person, finner en fredelig plett og trives med få butikker, færre mennesker å forholde seg til, mindre mas, mer natur, og ikke minst en praktfull natur.

De seneste dager har vi vært velsignet med et aldeles herlig vær, benken husfar og jeg bygget forrige sommer har blitt innviet på nytt, det er godt å skue utover fjord, fjell og natur - selv rastløse meg blir roligere innvendig.

Når de jeg er glad i kan være ute sammen med meg, kan jeg finne roen, se på deres hopp, sprett og rare påfunn, og selvsagt tøffe krangler. Liker ikke når hundene krangler seg imellom, men som med mye levende, hender det også i dyreverdenen.

Så godt å ta med seg en kopp, se spirene gro, og ingen som maser, nesten som en idyll. På denne tiden av året, før pollensesongen virkelig braker løs, koser jeg meg. Åpne dører er veldig viktig, av en eller annen merkelig grunn, liker jeg åpenheten ut, friheten å vite at ikke døren er lukket.
Tenker også på litt symbolikk, "ingenting kommer inn i en lukket hånd". Den setningen, eller visdomsordet har kvernet lenge, desto flere år som går, jo mer riktig virker det.
Åpne sjel og sinn for saker og ting rundtomkring, prøve å verdsette både dyr og mennesker, ja - i den rekkefølgen. Selvsagt oppdager man at dyr og mennesker er ulike, og jeg takker hver eneste dag for at dyrene ikke er utspekulerte, men bare gir.
Selvom musene i kjøkkenskapet ikke gleder meg så mye, skal de ikke fanges, de er også liv. Edderkoppene som jeg ikke er glad i...kan ikke ta de, heller.

Søndag hadde jeg gleden av nok et muslimsk besøk, og jeg som trodde engang muslimer bare var skumle, men de er vel som oss andre, noen er bra, andre mindre heldige å komme utfor.
Vi har så mange feil, trår feil, vandrer i dette ulendte terrenget, faller ofte. Noen fall er knallharde, man kan slå seg skikkelig, andre fall blir kanskje dempet av lyng og mose, men falle gjør vi nok de fleste.

Utallige fall har jeg hatt, gått skikkelig på trynet, såpass at det synger i hodet, er muligens en mening med det? Av motgang blir man sterk, heter et annet visdomsord...etterhvert tror jeg at jeg skal være temmelig tykkhudet, vi blir nok ganske herdet her på landet...

Kanskje skal man heller ikke glemme sitt opphav, en liten del taterblod kan kanskje komme vel med, er nok der rastløsheten og vegringen mot å bo for lenge på samme sted kommer fra.

Aller helst ville jeg bodd blant de store skoger, høre vinden hviske i trærnes kroner, men inntil videre er utsikten sjø, fjell og natur, det duger det også...