Mor og scooteren

For 5 år siden fikk jeg min første terrenggående,elektriske rullestol, med det tøffe navnet TRAX, den var en racer i ulendt terreng, kunne "klatre" seg oppover temmelig bratte bakker, og ble et nyttig hjelpemiddel da vi dengangen bodde temmelig ulendt i en liten hytte på Frekhaug et lite stykke utenfor Bergen.  Mor og Trax`en hadde fine turer, noen til butikken, og andre på litt mer artige turer i terrenget.
Vi flyttet etterhvert fra veslehytten, og til sivileserte og flatere omgivelser, så jeg ville gjerne levere kompisen min tilbake, trodde nok andre ville få glede av den:)

I stedet kom der en mer vanlig elektrisk rullestol i heimen, en som ikke egnet seg så godt ute i terrenget, men grei nok, god å sitte i, men ikke med store kapasiteten i fart og over lengre distanser, så nå sier jeg farvel til enda en liten følgesvenn, og ønsker velkommen til min drømmestol, for meg blir den som bena for andre, og klart jeg gleder meg til å sitte tørt, varmt og godt for å komme ut!

Stor var gleden da jeg så hvor fin denne lille "bilen" var, den hadde faktisk plass ved bena, og selvsagt visste ergoterapeuten at den vil bli brukt til hundene!  Den var skinnende blank og blå, akkurat "min" blåfarge, ble forelskelse ved første blikk, dette!
Etter endel justeringer av armlener, sete og slike viktige ting, var det tid for prøvetur, og joysticken nærmest ropte: Bruk meg, da...
Jepp, så var det å sette igang, skjema ble krysset av for hver "øvelse" sjåføren klarte, var ikke bare og sette seg inn og koste avsted...Her skulle man trene på å rygge, lukeparkere, rygge langs lange vegger, rundt hjørner og innimellom senger, stoler og alt mulig merkelig som stod på lageret, hehe, artig, dette!  La raskt merke til at den ikke hadde den store svingradiusen som jeg var blitt så godt vant med, men vi ble da kjent etterhvert:)  Utrolig så masse å lære for å dra med noe som går under 10 km/t, tenkte jeg inntil jeg oppdaget at det faktisk var litt vesentlig å vite hvor denne saken plasserte seg rundt omkring.  Ergoterapeuten fikk nok mer trim enn sjåføren, og selvsagt ble det behørig fløytet og forsøkt alle små finesser.  Her var plass til kopper, et lite dashbord var det også, flott kurv bak til varer, og selvsagt 2 krykkeholdere, der vil det nok komme et lite flagg...alle trenger jo å se et hundeflagg?

Joda, dette var gode greier, og såklart gleder vi oss til å hente lillebilen og ha jomfruturen hjemover uten at noen studerer hver bevegelse;)  Tenker mor skal få med seg en liten venn, eller 2 på turen, vi kan kose oss i ro og mak, humpe i alle hull i veien, og se rimelig teite ut, er det som er moro!  SÅ fra neste uke har vi avtale om å gjøre nærområdet utrygt - for her skal det bli trilleturer, og alle skal få gleden av litt en til en kontakt, blir riktig så intimt og trivelig - særlig må vi huske å tute mye...slikt er en viktig del av å være komplett tullete og ikke være som "alle andre".

Små, gleder trenger jo vi som ikke er så flinke å stokke bena våre, men enda etpar dager til får den søte, blå vente på å bli hentet...
...og prislappen for doningen, ja den er høy nok til å kjøpe seg en skikkelig stilig bil, men i Norge er det slik at godene deles, og denne gangen fikk jeg en liten del av godene:)