Fikk spørsmålet av min husbond idag om jeg hadde tilgitt ergoterapeuten, NEIIIII!!!! Overhodet IKKE! Hun har 2 ganger vært pådriver mot å innvilge lån til boligen her, hun har satt meg i forbindelse med en overgriper, hun har gjort mange prosedyrer utrolig mye mer tungrodd enn nødvendig, så ingen tilgivelse fra min side. Hun ringte i forrige uke, hadde en nøytral samtale med henne, hun skulle på ferie og spurte om hun skulle gjøre en avtale der og da, eller ta kontakt etter ferien. Selvsagt svarte jeg at hun skulle ringe etter ferien, da ville jeg jo ha nytt nummer. Om hun er oppsatt på å opprettholde kontakt, regner jeg med at hun finner nummeret etter litt leting.
Tilgivelse er totalt latterlig, hvorfor tilgi noen som sårer, enten det være seg såkalte helsepersoner eller annen menneskelig opprinnelse? Det har jeg ikke forstått iløpet av de senere år, voksenårene. Tidligere i min dumme ungdom, var jeg nok istand til å finne unnskyldninger, men ikke som halvgammel, da regner jeg med at voksne personer kan oppføre seg på en måte så de slipper å bli tilgitt i utgangspunktet, med mindre de er tilbakestående og ikke er tilregnelige for sine vokabulære eller skriftlige utbrudd.
Dermed er min filosofi uhyre enkel, venn eller luft. Jeg gir heller ingen flere enn en sjanse til å måtte ha behov for tilgivelse, en sjanse fortjener de fleste, ikke noe mer. Da har de stort sett klart å vise sine sanne farger uansett.
Psykologen får heller ingen såkalt tilgivelse, hun var sykemeldt på deltid i januar, har ikke tatt kontakt forrige måned selvom hun visste Politiet måtte ha en rapport fra henne, den hun lovet å jobbe med den tiden hun ikke var sykemeldt, simpelt kalles det. Jeg aner ikke hvor jeg står i saken lengre, og ikke har jeg ønske om å treffe en som lyver meg rett opp i ansiktet. Ikke takler jeg løgn, heller, ikke feighet, ikke allverdens tåpelige unnskyldninger. Jeg er stort sett ganske steinhard innvendig, ikke mye rører meg mer - bortsett fra dyr. enkelte personer rører meg, de er ikke mange, men til gjengjeld antar jeg at jeg da er et trofast bekjentskap. For de jeg føler er venner vil jeg stå bi, falske personer, og feige, eller de som vrenger elendighet ut av seg, de blir bare borte i tåken. Selv er jeg verdensmester i å vrenge utidigheter utav meg, bedre å skrive enn å snakke, ingen lytter til pratet mitt vil jeg tro, med mindre det er noe ekstremt viktig, ikke den gode, enkle dagligpraten.
Jo, noen ganger MÅ man få det innvendige ut, jeg har ikke den private boken der de mest motbydelige tanker kom ut, den er sammen med det andre spesialavfallet, der jeg noen ganger kunne ønske jeg var med på lasset. Om nettene kommer de ekstremt skremmende tankene, de som ligger fra langt tilbake. Dengang man skulle beskytte barna sine, de var de som universet dreide rundt, ingen skulle få (mis)bruke de på feil måte. Løvemamma, overbeskyttende antagelig, men det fungerte for meg. Hatet å oppleve en av barnas nederlag, eller at de opplevde noe farlig, skremmende, eller for etpar stykker voldelige opplevelser. Ikke alltid hadde vi de beste medbeboere, eller at barna hadde de beste medelever, ihvertfall ikke hadde min kjære gutt de beste medmennesker rundt seg. Dengang var man midt i opplevelsen, opplevelsen av å kjempe, nå er oppgavene unnagjort og man kan se tilbake med skrekk på om man gjorde nok, noe galt, eller hvorfaor man ikke tilkalte instanser som bedre var egnet til å ta seg av problemene. Antagelig var man for redd, feighet skal aldri mer være endel av meg, synd jeg oppdaget det forsent. Hvor mye narkotika kunne jeg stoppet om jeg turde gi beskjed tidligere? Hvor mye smerte kunne jeg stoppet om jeg ikke var feig, hvor mye vold kunne en nær og kjær blitt spart for om jeg handlet istedet for å tenke OM jeg skulle handle...Å, så utrolig dum jeg har vært! Ikke at jeg har blitt mer intelligent nå, ikke er det meningsfullt å være etterpåklok, men noen ganger er man dessverre etterpåklok likevel. Det eneste jeg med sikkerhet vet, er at en av de grufulle muslimske narkodealerne ble tatt da jeg endelig tok mot til meg og ba Politiet spane på geskjeften som ble drevet åpenlyst rett utenfor vinduene våre. Var også den eneste som turde vitne, og et lite plaster på såret var at vedkommende ble dømt for sine misgjerninger, så synd denne ene bare var en liten del av et stort berg, men bedre enn ikke noe, kanskje...
Bedre å ha fiender enn venner blant de folkene der! Bedre å ha venner som forstår enn som ikke forstår noe som helst, bedre å ha en fugl i hånden enn ti på taket?
Det er endel som har havnet i tåkeheimen, og der kommer de til å forbli...det er min tilgivelse!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar