Slikt man ser

Av en eller merkelig grunn har jeg siden Mirabell blitt konstatert drektig gått med den ugne mageklumpen, akkurat som med mye annet som jeg har følt, noen velger å kalle det psykotisk, andre tar det mer som: Jaja..sånn er det når man bekymrer seg for alt mulig og vice versa.
Merkelig er det da at det stort sett har blitt noe lignende forutanelsene.
Som den gufne ubehagsfølelsen tidlig i vår, visste jeg ville bli skviset bort av en nyfunnet venn, ante det ville komme en ubehagelig situasjon iløpet av sommeren, "så" at vi ville miste en av hundene i ulykke, følte sterkt etter de meget ubehagelige episodene i og rundt huset at dette er ikke alt som vil skje, sa det mange ganger til min gode mann: Vent, det kommer mer, "så" brannbiler, var livredd brann, er ofte at man forbinder brann og brannbiler, det hendte også.  Etter den episoden, hadde vel de nærmeste en anelse om at det ikke kunne skje så mye mer trasig, men nok engang følte jeg at dette er ikke over riktig enda.

I hele drektigheten til Mirabell, sa jeg at fødselen til hennes valper kom til å bli fæl, og at det ble mange små.

Vel, det slo også til.  Dagen startet med at psykologtimen til alt hell ble avlyst av psykologen, takket være dårlig vær..
Mirabellmor begynte å oppføre seg noe underlig bortimot 10.30  Kl. 11 gir vi henne kalsiumtabletter, men jeg sa til matfar at det er ikke nok, han ringte veterinærkontoret på Stend og sa vi mest sannsynlig kom med fødende tispe som trengte keisersnitt og sterilisering.
Vi ville bare se om kalsiumtablettene virket, men etter 26 minutter så vi at her var det bare å komme raskest mulig til veterinær, og ringte og sa de måtte ha en operasjons stue klar om ca. halvannen time.

Vi begynner å kjøre, og matfar ser det går tregt, selvom speedometeret stort sett ligger rundt 100 km/t.  Han ringer politiet i Os, og spør om de kan hjelpe, det er endel der som har gått over hodet mitt, for jeg satt bak med pasienten og forsøkte å gjøre det best for henne, bare konset om det.
Vi kommer oss på ferge mellom Venjaneset og Hatvik, og på fergeleiet på Hatvik står en stor politibil og venter på oss.  Mirabell og matmor haster inn i bilen som uler avsted med blålys og sirener der det er noen biler langs veien.  Flere steder lå vi rundt 160 km/t, så vi kjørte rimelig raskt, selv den smale Kismulveien ble tilbakelagt på rekordtid, og der ble det brukt sirener stadig, selv da vi kom på Stend sitt område ble sirenen satt på, rett foran inngangen stanset bilen, og politikvinnen geleidet oss inn, det var sikkert endel forskrekkede fjes, en vill dame med hund i teppe i hælene på en politidame.  Hun vakte stor oppmerksomhet, og durte rett inn i korridoren og forlangte hjelp NÅ!  
For å si det forsiktig, tror jeg det max gikk 5-7 minutter før hundemor var i anestesi, og keisersnitt startet.  En liten stund etter kom også matfar, så vi stod utenfor vinduet til operasjonsrommet og så da de ordnet alt, fikk se da de tok ut hele livmoren, en stor, pølselignende sak.  Der klippet de ut valp etter valp, for hver valp som kom ut, ble den tatt bort til en benk hvor to dyrepleiere masserte de i et håndkle en liten stund, for så å bli overlevert oss for at vi skulle massere videre.  Da de etterhvert viste gode, vitale tegn, kom de i kuvøse med varme og oksygen.  Noen av valpene brukte vi endel tid på, så jeg aner ikke hvor lenge vi stod slik og gnikket og gned de små, men det tok endel tid, omtrent like lang tid som de brukte på å fjerne livmor og sy igjen.
Med valpene vel i kuvøsen utenfor i gangen, kom Mirabell og ble lagt vedsiden av på benken, hun våknet nesten med en gang, omtåket og forvirret.  Viste ingen interesse da jeg forsøkte å legge valpene til pattene, hun ville bare slikke seg på magen, der sivet det ut endel blodvann, veterinæren hadde fylt buken med væske og sukkervann, slik at hun skulle ha litt å gå på.

Etterhvert ble Mirabell ganske kvikk, blodprøvene viste normale verdier av kalsium, feberen var borte, hjertelyden var bra også.
3 ganger gikk hun gjennom samme sjekk, det samme gjorde valpene.  Jammen tror jeg nesten dyrene noen ganger får raskere behandling enn oss, heldigvis!

Sent på ettermiddagen fikk vi ta henne med tilbake, hun er mamma nå, en mamma som har en pose full av medisiner just in case, og noe hun MÅ ta hver dag.
Hun har spist og drukket, det er et under, og mange magiske minutter kan vi takke politiet for at vi fikk på vår side idag.

Enda er jeg i ørske over dagens hendelser, det er ikke slik man tror dagen blir, tar en stund å fordøye så mange intense og nervepirrende øyeblikk.

Våker over den nybakte mamma' n og hennes små inatt, imorgen natt og sikkert flere netter, hun har hatt det tøft nok, vesla vår nå..  Hun går i ung alder over i "pensjonistenes" rekker, de som bare kan ta livet med ro, ikke tenke verken valper, eller løpetidens mas. 

Kan ikke med ord forklare hvor takknemlig jeg er for å ha henne her blant oss nå ikveld, tragedie som fikk hittil en god start, for dette er et nytt kapittel for en ny mor, mange uker med amming som vi håper kroppen hennes takler, og etter det - aldri mer en valp for hennes del.

Natten har seget på, valpene knirker, det blir å rusle frem og tilbake for å se at de patter, at de får byttet litt på pattene slik at de får noenlunde jevn næring, og ikke minst den lille mor, da.  Hun må få væske i seg, kalde omslag siden tempen stiger igjen når melkeproduksjonen kommer igang, det er nok av småting å pusle med, men de små tingene kan utgjøre mye, tenker ikke penger, men LIV!
Små liv har også rett på den beste behandling!

Stille senker natten seg utenfor, innenfor er det tassing av små poter, valper i hver en krok i den vesle stuen, hunder på hodeputen - det er venner som står side ved side uansett, det...

Den vesle mamma' n noen dager etter at hun kom fra Spania, tenk så liten hun var, og nå har hun blitt vår lille, store pike.  Er så glad i deg, Mirabell, Bellamor, Nesepike, Pussejenta - du har mange navn:)



 

Spørsmål, svar og nye spørsmål

Idag har visst skadefolkene kommet med innstilling om at alt skal skrotes, lurer på om/når/hvis/dersom atte det kommer kontrabeskjed, føler meg neimen ikke sikker på noe i den forbindelse.

Kanskje noen glupinger finner på noe virkelig gluupt, supersmart, Petter Smart smart, ååå - så lei!

Eneste jeg tror på er vel tidsaspektet, nå har de klart å hoste opp noe rundt februar, mars, eller deromkring - om de ordner huset igjen.  da har valpene blitt levert, livet enklere uansett hvilken retning det bærer.

Imorgen er det psykologtime, og tankene strømmer videre, tror jammen det er på tide å komme med noen lenge tilbakeholdte setninger, jeg FØLER virkelig noe, hat, angst, frustrasjon, nederlag, skam, skyld, vemmelse over fyren, vemmelse overfor meg selv.  Skikkelig, grisete vemmelse, den kommer og kommer, som en elv som bruser.  På den ene siden er jeg lei fordi jeg er her, har jo hatt 2 nær døden opplevelser etter 22. juni, skal jeg bare gå her og være til på en måte?  har noen glede av mitt nærvær?  På den annen side vet jeg det hadde blitt trist for noen firbente, så for deres skyld har det kanskje blitt et pluss at jeg er her for dem.  Ble så lei meg da vi ikke hadde baller å leke med ute idag at jeg i frustrasjon fant mandariner som baller, de virket til de sprakk..
Skal huske å få tak i baller imorgen, kjære venner!

Hørte noe om at de tar vare på tingene av affeksjonsverdi, det er spurvens urne, et bilde av ham og fotoalbum tilbake til 1981, bilder fra før den tid er jo ødelagt av den kostelige exmann.  tidsregningen startet visst da eldstejenta ble født.  Tror denne gangen jeg overlater fotografier til barna, de har overlevd brann og gift, hva det neste blir her jeg er, er ikke godt å vite, så stafettpinnen merket foto, får gå til fordeling først som sist.  Nå kan jeg jo ha gleden av å gi de videre, da..Barna slipper å gå gjennom møysommelig fotografering av alle milepæler etter min tid er over.
Jepp, positiv tankegang er definitivt min spesialitet;)

Ellers er jeg ikke glad i døde ting, de fyller kun enkelte funksjoner.  Om det kommer en container merket for spesialavfall, blir jeg ikke på gråten av den grunn.

Nå kan jeg gjøre kvelden svært enkel, nemlig glede meg til morgendagens time, titte på de små før leggetid og ta oppvasken, og dra over gulvene, så får man kanskje tenke på å innta horisontalen etterhvert.

Da var denne dagen gått også.

 

Spurven, vår kjære, tapre venn...

Berit

Merker litt til besøket av "Berit" her også, sikkert lite iforhold til andre steder, og det er spennende å titte utover sjøen, men har ikke orket ta bilder av denne "Berit" enda, hun herjer kanskje imorgen også.  Må utnytte helgene, siden det ikke er folk på fabrikken her, og det er temmelig øde, men idag stakk vi såvidt nesene utenfor og ble søkkvåte, så dette var ikke dagen for ballaktiviteter her, dessuten har vi mistet 2 baller, og har ikke flere, det er krise!
Slike små kriser er store i hundeverden, altså..det er ikke hva som helst av runde gjenstander som duger, kun en sort, huttetu.

Matmor er kjedelig på slike dager, ikke noe moro med henne,  da.

En liten elv går rett utenfor her, den bruser, lillebåten må plasseres trygt ikveld, den forrige ble slengt på land da det var mye sjø, kan ikke tulle med småbåter, heller.

Neste uke er det time hos psykolog, er bare så utrolig lite motivert til å gå dit, bare tiltak på en måte.  Hva skal man snakke om?  Er ganske lei av å prøve å gå gjennom sommerens eventyr, lei av hus som ikke er beboelig, lei av at alle gleder seg, eller ser ut til å glede seg til jul, julekos, nisser, trær i stuene.  Lei av å høre om hva folk kjøper, som vanlig ikke misunnelig på de som kjøper ditt og datt, men skulle gjerne hatt noen småting, høyt på ønskelisten står effilerings saks og flokekam, men først og fremst noe som ikke kan kjøpes, og det er trygghet.  Vil så gjerne at alle valpene skal være trygge for de ukene vi har dem, vil de skal komme til gode hjem, håper den siste fødselen går bra, og at ALLE valpene finner hjem.
Etter at alle valper har kommet gjennom sin periode hos oss, skal jeg trekke et lettelsens sukk, rett og slett for første gang håpe at det blir en stund til neste gang, føler jeg trenger å "lande" litt, i denne perioden er det mye kav med å prate med kommende valpekjøpere, ta bilder, notere alt man skal huske om alt og alle, man kjenner på en måte litt press, klarer ikke få alt ut av hodet om dagene, vil ikke at noen skal føle seg skuffet, eller misfornøyde.

Akkurat nå prøver jeg å finne krefter til å kravle i dusjen, jammen et helt arbeid det også.  
Kanskje det er spenninger som bygger seg opp, tapper kroppen for krefter, ikke vet jeg, merker bare at noen dager er tunge å komme gjennom, og at kreftene kan være der en dag og borte den neste.

Tenker mye, antagelig for mye.

Å, du søte førjulstid!

Utsettelse

Vet ikke hvem jeg skal takke for endelig å få vite at her blir vi værende en stund fremover, sånn røft regnet over jul, da..Faller ikke ned på kne og ber til høyere makter, men jammen er det utrolig å vite at man kan slå seg til ro en stakket stund, ikke mase med å reise tilbake til spøkelseshuset med det aller første, om det nå skjer i det hele tatt.

Enda er dunstene i huset så sterke at selv skadeselskapsmannen ble dårlig og måtte ut, og nå har det luftet seg siden 5. november, altså har det vært rimelig stor konsentrasjon av diverse dampgifter da jeg ble sendt på sykehus, ifølge alle solemerker burde jeg ikke levd idag, men gjør det, tydeligvis.  Er vel seig, kanskje?

Nå har magen roet seg noen hakk, fra å være fylt med noe som kjentes som stein, til en mer lett følelse, og fredagsvasken er unnagjort, det er telys rundtom, hundene er relativt nybadet og stelt, gulvene vasket i godt grønnsåpevann, så da er det nesten en "normal" helg - utrolig!

Ryddet på det vesle kjøkkenet og nesten trodd det var mitt, klesvasken er ryddet på plass, slike kjedelige husmorsysler, kremt.  Her er det så lite tiltak å gå igang med noe, og ikke stiller vi de høyeste kravene, det gjør alt så mye enklere.
Der andre nærmest griner for å ha mistet døde ting, kan jeg smile fordi det mest verdifulle er i god behold, enda engang undrer jeg meg over hvor opptatt enkelte er av de døde eiendelene sine.  Man klarer seg så godt uten mye, har man det mest nødvendige, bør man være glad og takknemlig for det, finnes så utrolig mange større problemer i hverdagen og i verden!

Nå sitter mor og hunder i en renvasket stue og ser på "Berit", hun har vel ikke kommet helt i slag enda, men rusker likevel godt fra seg utenfor her, sjøen bruser, og vi kan bare sitte og beundre alt på første rad, ihvertfall så lenge det ikke blir altfor mye flo.  Alle firbente venner er mette, trøtte og gode, da kan man vel ikke klage?

                                       Kjøkkenbenken som nesten ser ganske ryddig ut idag

 

                                                Litt utsikt utover fjorden, koser meg med den

 

                                  ...og når selveste Prinsessen ligger i sengen min, er da alt topp!

Skuff

Ikke som kommodeskuff, men skuffelse.

Hadde avtale idag med folk fra renholdsbyrå som tar en vurdering på hva som skal gjøres med bolig og innbo, avtalen var at vi skulle bli oppringt for tidspunkt, men det skjedde jo ikke idag.  Har gått med den berømte klumpen i magen en god stund og ventet på disse som avgir "dommen", får smøre meg med den berømmelige tålmodigheten og vente mer, egentlig kanskje like greit at de bruker tid, desto mer tid har vi her, da..Men på den annen side, er det også greit å vite litt mer hvor man står i saken.  Vel, slik er det nok å være i Tryg(ge) hender?  
Var på en helt annen måte etter brannen, enten har de endret rutiner, saken er komplett annerledes, vi er ikke eiere av bolig etc. etc.
Dengang var de svært flinke til å følge opp, vi ble innkalt på møter stadig, der ble servert både snitter, kaffe og brus, man følte seg ivaretatt, ikke i et ingenmannsland som nå.
Av alle ting blir man så sliten i hodet av uvissheten, det er rart, for man gjør da ikke noe slik sett - annet enn å vente...

Får nok heller tenke på andre ting, er nå den berømmelige "søte" førjulstid er i anmarsj, da skal man da være glad og fornøyd, ha det travelt med å pynte, bake, vaske, stryke og gud vet hva!  En ting er garantert at her blir det verken jule en -to, eller tre, ingen av oss er fan av jul, det er pengersluk, mas og kav, ikke liker vi nisser, julelys og glitter, heller.  Den smukke førjulstid, blir som enhver annen tid på året, kanskje iår med den forskjell at et BB (barnebarn) ventes midt i det hele, noe som er ganske positivt, har et håp om mindre mas om familiære sammenkomster av den årsak, den vordende mor bør vel roe seg sånn rett før BB skal komme, håper jeg!
Tror ikke der skal være noen bryllup i anmarsj, heller, da kan vi kanskje slippe greit med kun å ha hunder som skal passes, og de er en god unnskyldning mot å reise noen steder også, hurra..!

Heldigvis slår nå min ekstremt positive tankegang til engang iblant, juhu...

Dagene som de kommer

Etter å ha vært på "ferie" fra søndag til mandag, var det godt å komme tilbake hit.  Måtte ha en overnatting hos eldstejenta fra søndag grunnet tidligtime hos bydoktoren min mandag. 

Da fikk jeg prøve meg på kollektivtilbudet her også, tør ikke kjøre bil grunnet dårlig syn, og bussen fungerte greit, den, lang tur, men behagelige busser.  Turen herfra innebærer også en fergetur mellom Venjaneset og Hatvik, et koselig avbrekk i turen.  Greit var det også at bussen stanset like ved Sparbutikken på Valle, og kort vei til dattermor.  Alltid koselig å komme dit, litt å slarve om, se på barnebarn bygge teknisk Lego, herlighet så flink han var, de små fingrene fikk til vanskelige saker etter tegning, mormor ble helt imponert, og kanskje dette kan bli BB' s julegave?  mamma' n hans leser til eksamen i forsikringsøkonomi, virker tungt...og hun er omtrent som sin mor med tall, blir litt komplisert, sånn sett, vi er nok ikke skapt for tall, nei!

Dagen etter startet før det var lyst ute, vi kjørte alle sammen til BB' s skole, deretter videre til Haukeland hvor BP jobber, etter det var det gamlemor til legen, og datter videre til Tryg.  Da vi passerte tidligere Eikelund, som ikke er slik som før, strømmet endel gamle minner på, tilbake til tiden da Henrik gikk på Tveiterås skole, og alle dager da vi var der.  det var gamle dager, det..

På venterommet ser jeg min eksmann sitte, han har timen før meg.  Tror ikke jeg har sett et slikt redd ansikt på det jeg kan huske, og ei heller en som har løpt legen imøte, for etter timen å bli geleidet ut bakveien for å slippe å se sin skumle ekskone igjen, herlighet for en tulling!    Jammen må jeg ha skremt han fyren der i mange år, hadde liksom ikke tenkt å overfalle fyren der, ikke interessert verken å snakke, eller ha annen kontakt, ikke mye å frykte fra meg der, mister!

Hos legen var det å sjekkes etter sykehusoppholdet, og han var ganske sjokket over det dårlige synet, så jeg ble sendt videre til øyenlege med en gang.  Så fikk vi konstatert en kraftig betennelse, grums på øyne og et høyt trykk, litt flere medisiner å holde styr på, men dette ordner seg!  Er ikke så redd for slikt trykk, jeg, men det var visst øyenlegen.  første gang en lege har ristet meg i skuldrene og sagt: Du vil vel ikke bli blind?  Neida, men det blir man ikke sånn uten videre, tenker jeg, vi er nå i 2011, og til neste år har vel ikke medisinkunnskapene falt nevneverdig.

Etter å ha unnagjort disse sakene, var det å returnere tilbake, går ikke så ofte buss hit, så man kan ikke somle så mye, men fikk ramlet inn på dyrebutikk og apotek, videre pile til bussen.  På vei til bussen, fikk jeg sett Byba(na)nen, så klart gamlemor fra landet er storslått imponert av dette også.

Godt å komme  tilbake til fred og ro, er så glad vi ikke bor i sentrale strøk!

Idag klarte jeg å stable på bena litt ryddeegenskaper, eller jeg var vel mest lei av å ha de få tingene i poser, fikk brukt hele to skuffer til vår felles garderobe, og straks ble alt mer hjemlig - man tilpasser kravene etter omstendighetene, så enkelt er det bare.

Godt det ikke er så stort her, det er ikke lange veier å gå inne i huset, noe som passer utmerket, lett å holde rede på sakene, lett å vaske gulv, og koselig å sitte på kjøkkenet som er lite og koselig.
Nå hører jeg bølgeskvulpet ute, veldig beroligende.

Snart er det tid for siste tur ut, og da er nok en dag snart over, kjekt å komme ut i den friske luften som er her, det er også beroligende, så ved sjøen er det riktig godt å være...lurer på om jeg skal bli husokkupant!

                                                                                 ***

Mer tanker

Trodde ikke jeg skulle tenke så mye mer idag, men gjør det likefullt, oj, de maler og kverner.

Har fått så mange telefoner fra kommunen etter at lokalavisen skrev om overgrepssaken fra i sommer, virker som om panikken har tatt de, særlig siden vi også har bedt om alle papirer og journaler derfra, var visst fa' li slikt noe.  Nå nekter jeg rett og slett all "hjelp" fra kommunen, rett og slett for å rette søkelys på deres tidligere inkompetanse, de kan dra dit pepperen gror for mitt vedkommende.  Desto mer avvisende jeg er, jo mer pågående blir de - artig katt/mus lek?  Nei, bare latterlig egentlig, komme nå og vise former for tja, sympati, kanskje, later som om ihvertfall.  Flinke til å late som, den gjengen.

Intet nytt fra forsikringsfronten, bare en anelse, kanskje.  

Valpeinteresserte ringer også for tiden, prøver å være grei mot dem, kanskje klarer jeg det ikke, kanskje går det bra.  Idag kom en trivelig telefon fra Gjøvik, et par på vår alder som skal ha seg en liten tass.  Hun hadde lest om disse hundene i mange måneder, og nå klarte hun ikke vente mer på valp, kjekt for oss!  Hørtes veldig koselig ut også, hadde greie på hund og pelsarbeid, så alt var på stell uten å måtte forklare masse om slikt.  Ikke alltid man er opplagt til å forklare det samme omigjen altfor ofte, lurer på hvordan lærere har det, hadde ikke orket 30 unger i et klasserom som skulle få lærdom i hodene, huff!

Tenkte litt mer på Knausgård, smart tid å reise på ferie nå, tror jammen han har gjort noe smart der, rare mannen.  Lurer på hvor slike reiser på ferie, om de har dyr, eget hus, egen bil, hvilke klær de liker, farger, om de er glad i frisk luft, joda - alltid mye å undre seg over.  Drikker de alkohol, og spiser de fisefin mat, sånne vemmelige greier som sushi, kanskje...jækk!  Tenker sushi=bakterier som gjør at man får vondt i magen, men det er visst ganske populært blant bedrestilte.  Øl eller rødvinmann, avholds?

Nei, nå får han seile sin egen ferie, Knausgård.

Tenkte og på Bibelen og Mormons bok, sikkert fordi Henrik og mor snakket endel om det på turen, han var så heldig å få seg en Mormons bok nattestid tilbake til hotellet.  Den måtte han fortelle mye om sånn i 03.30 tiden, tror ikke mor var så med, men vi fant oss noe farris og så litt lysere på livet fra sengene våre.  Igrunnen ble vi litt småtrøtte av å tenke på Bibelen i nattbordet og denne Mormonerboken, eneste Henrik gjorde med den, var å ta den med på kamp dagen derpå.  Siden Brann vant, er den boken blitt med på alle kamper, lykkeboken;)

Nå synes jeg sannelig det skumrer, hører noen spede valpelyder fra kassene her, og lengter til arbeidet er avsluttet for dagen.  Glatt er det også nå, men ikke så glatt som på, ja..stedet.  Her er det ganske flatt, så man klarer å holde seg på bena, godt gjort til meg å være.

Jepp, nu lukkes porten, gate closed, og ut med gutter og jenter her!

                                          Adam som ettåring, mange minner som dukker opp

Underlige dager

Som dagene går, underlige dager på et vis, vite lite og undre mye.

Hvor lenge blir vi her, da?  Lenge nok til å bruke opp en rull toalettpapir, eller snakker man uker, frem til valpene er på bena?  Aner ikke, slikt gjør hodet slitent, har så lyst å ha dette som hjem, men aner ikke...blir vi til jul?  

Enda har vel ikke så mye blitt gjort der uhellet var ute, så håper dette drar rett så lenge ut, håpe - håpe, drømme og håpe gjør jeg hver dag, slippe å komme tilbake til mareritthuset.

Blir frustrert og irritert - underlige saker, dette her.  Skal vi se, det var i 1998 at vi mistet omtrent alt i husbrann, nå står vi temmelig likt, samme følelsen av å ikke ha peiling.  Hva er sannsynligheten for at det skjer 2 ganger på det jeg synes er ganske kort tid?  Denne gangen var det såklart enkelt, ikke barn som trenger å kjøres rundt hist og her, bare de firbente å ønske gode dager for, men det er ikke bare, det heller.  De får samme mat, lager så god mat til de som mulig på fremmed kjøkken, et kjøkken som jeg skulle ønske var mitt.  Prøver å få de ut på løp hver dag, som regel går det greit, er ganske fredelig etter arbeidstid her, og da har de mye boltreplass.

Litt trøtt i hodet etter å ha gått våkenetter grunnet ørsmå valper, men lever i håpet om at knøttene skal vokse seg tykke og valperunde.  Vekten brukes hyppig, gleder meg over hvert gram de legger på seg, føler de tar steg bort fra regnbuebroen for hvert gram som kommer på kroppene.


Ser at en kjent forfatter har kommet ut med sitt 6. bind, kanskje det siste i den serien, tenk å få skrevet over 1000 sider, er det virkelig mulig?  Knausgård har visst avslørt og navngitt personer som ikke ville det, mulig man må det somme tider når man er en slik kjent kar, tenker på slikt også.
Skulle gjerne fulgt bare litt i hans fotspor, skrevet en fet roman.
Har mange ideer, men de er temmelig springende i tema, finner ikke den berømmelige "røde tråd", skal jeg skrive noe oppdiktete greier, eller realistisk?  For meg måtte det nok blitt fra virkeligheten, og da hadde mange blitt fornærmet, for jeg liker jo stort sett ingen på 2 ben, og har lite positivt å komme med om de jeg har møtt på veien.  Enten er de løgnaktige, psykopater, feige, eller slike som snur kappen etter vinden og skuffer totalt.  Begge henders fingre er vel nok til å nevne de jeg er fortrolig med, slike som har over år vist seg ikke skuffe, men stå ved siden når ting går mot.


Vel, tror det var dagens tanker, åpnet en ny toalettrull, så får vi se om den blir brukt opp...


                                                                                  *




 

Action i hverdagen

Siden jeg returnerte fra Trondheim, har det gamle huset slitt med tette rør, og selvsagt også den festlige kloakken :(

Herk?  Vel, pent sagt - nor dritt!!  Underdimensjonerte rør gjorde saken megafestlig, det som startet som en ganske , trodde jeg, uskyldig bruk av avløpsrens utviklet seg til nesten dødsfall lørdag 4. november, har hatt en skummel forutanelse om katastrofe hvor det er involvert brannbiler, men jeg visste bare ikke når og hva.  Hadde bare sett for meg mange røde biler og brannuniformer, så jeg likte ikke å gå fra dyrene, var så utrolig redd for at det gamle el.anlegget skulle kortslutte og lage brann.

Vår "kjære" husvert kom 3 dager på rad med ulike, sterke remedier som jeg skulle helle i sluket under dusjen, ikke fortalte hun hvor sterkt dette var, og dumme meg leste på flaskene og fant ikke noe galt når de ble håndert etter oppskriften.  Lørdag var det enda potte tett i rørene, og da kom siste stoff, Sour Power, som ikke er lov å selge til private.  Det visste jeg ikke, stoffet ble tømt i sluken, og skulle stå fra 2 minutter til max 6 timer før kaldt vann ble helt nedi.  Etter en stund begynte jeg å klø, få astmahoste, og bli ganske susete.  Forklarte nå dette til verten, men siden ikke rørene var åpnet etter de max 6 timene, ville de ha stoffet i slukene over natten...sukk!  Ble ille dårlig, og kort sagt forgiftet av alle kjemikaliene som hadde reagert med, eller mot hverandre og utviklet svovelsyredamp.
Med et nødskrik ble jeg berget denne gangen også, skikkelig forgiftet etter å ha innåndet dampen, over 40 i temp i ambulansen, et blodtrykk som omtrent sprengte måleren, hele meg var spesialavfall.
Ihvertfall klærne mine var de redde for siden de var fulle av hull etter etsing.  Huden begynte pent å boble, synet ble mer og mer tåkete og er det enda.  Denne gangen ikke unnskyldning for skriveleifer, men jeg ser temmelig dårlig og ser ikke ut i ansiktet.  Ikke at jeg har så mye å tape på det, men er fryktelig vondt og ekkelt.

Huset er nå evakuert, etter pålegg fra overordnet hold, nøkler levert inn, alt i huset er fremdeles giftig, og mer vet vi ikke enda.
Vet bare en ting, kommer jeg tilbake dit, da kommer nervene og hjernen kun til å vente på neste mareritt.  Har blitt redd hele huset, husets "makt" over oss, det støter oss bort, på samme tid drar det oss til seg, underlig.

3 valpekull er nå kommet siste uken, her er mange tanker i hodet, men litt glad jeg lever, og enda mer glad for at alle hunder er friske og raske.  Jammen gjorde byggtørkeren mer enn å varme, den laget undertrykk eller var det overtrykk, husker ikke slike detaljer, i rommet jeg satte hundene i fra tidspunktet siste væske ble helt i, takk og lov at jeg klarte å tenke såpass klart...

Uff, når tar ekstremsakene slutt??  Orker igrunnen ikke så mange flere psykiske belastninger nå!

De kule guttene er ihvertfall ganske godt kledd for anledningen, slipper å bli forgiftet disse karene

Slik lager man action i Øystese, den trauste bygden, ikke noe halvveis, her ble det evakuring av flere  hus, spesialbil som tømte septiktanken for gift for å unngå miljøkatastrofe i fjorden, joda - Kvam er ikke å leke seg med..eller idioter som husverten!

Opp og ned

Vel tilbake fra trønderland, opp og ned, ned og opp - kreftene og humøret, eller psyken på fint.

Sliten, dønn og inn til margen sliten av tanker og noen få, enkle gjøremål.  Rørene er tette i huset,  for to netter siden drev jeg på med avløpsåpner, kokte på vann og helte nedi alle sluk, kjele etter kjele i håp om en løsning.  Trodde jeg fikk det, og begynte med hundebading - IKKE SMART!  Vannet rente ikke ned i sluken overhodet, så da var det frem med tepperensmaskinen og suge opp 8 bøtter med vann som var på vei ut i gangen.  Hver bøtte føltes blytung, spesielt med tanke på at feieren tidligere på dagen ga forbud mot å fyre i ovnen, JIPPIIII, såå mye positivt og greit, da?

Senere på dagen starter en av tispene å vise merkelige tegn på å begynne på fødsel, OK, litt tidlig, men naturen går jo sin gang.  Weeee, uten vann som kan renne i rørene blir det jo rimelig kjekt på toppen, ikke kunne bruke toaletten, joda, så vannvittig lovende!

Sånn utpå kveldingen fødte jenta vår 2  velskapte små, en av hvert kjønn om jeg har sett rett.  Først kom det er gutt raskt og greit, like etter en til like enkelt, de mer eller mindre skled ut uten anstrengelse fra mammaen.

Da har vi nå 14 voksne firbente, 2 valper på 9 uker og 2 som snart er et døgn...
Hundedager...

Advokaten har hatt samtale med redaktør i avisen, blir spennende å se om de tør trykke noe, hmm!

gutten sin, dette

Trondheim

Ja, tenk - ikke dårlig at mor og sønn har hatt seg en "rolig" weekend i Norges 3. største by, ærendet var å se fotballkamp for sønnen, og moren skulle hilse på 5 koselige valper som en gang i tiden reiste dithen.  Selvsagt måtte mor også på kamp, men hun satt hos hjemmelaget på VIP tribunen og led ingen nød, første og siste kamp har nå blitt sett og realisert, Lerkendal var en flott jomfrustadion å både starte og avslutte kampkarrieren på.

Bildene over er såklart av Olavs statuen, siden andre antagelig tar bilde av den forfra, valgte jeg å ta bilde av baksiden, såklart!
Det var også på disse trappene min første tur til Trondheim ga litt hvile, engang for lenge siden, veldig lenge siden.  Etter en huskete tur med Hurtigruten, var det godt å pleie magen på disse trinnene, dengang.

Tenk, 3 hele netter borte fra mange rare tanker, det var ferie og ikke ferie, tankene vandrer likevel hvorhen man er i landet, men de kom litt på avstand en liten stund.  Kroppen derimot, var ikke på mitt lag, den streiket omtrent med det samme, men slik er det nå engang med dårlige ledd.

Nidarosdomen er selvsagt et "must" for oss som var turister, vi klarte tilogmed å snike oss inn for en titt, stor kirke, men vi sniktittet i all hast og syntes det var et voldsomt langt gulv å tusle oppover om man skulle giftet seg der, slik som Marte og Ari med Ben, altfor mye arbeid bare for å si "ja" fant vi ut.

Ingen tvil om at Brann fansen har inntatt byen, mobilene stod ikke stille mange minuttene om gangen, har fløy avtaler om møtestedder i lav høyde, og hvor vannhullene befant seg, hvem som skulle møte hvem, hva de skulle ha med og på seg, ja, ungdommen er en egen rase, men det var kjekke ungdommer!  Denne karen fikk virkelig benyttet seg av de fleste muligheter på det området, sårlig var det med å finne pubene utrolig viktig, hmmm...

Å komme inn på Lerkendal, var like omstendelig som å gå gjennom sikkerhetskontrollene på flyplassene, fikk ikke lov til å fotografere, men snek meg til etpar bilder da Brann vant 6-3 over RBK, her står spillerne og takker tilhengerskaren, eller supporterne for god støtte.

Det var takk og lov en oppløftet Branngjeng som reiste til Flesland med 3 poeng i bagasjen, slik at tilbaketuren gikk fint, trasig å sitte med Branntilhengere som depper, da depper de skikkelig!

Bare MÅTTE ta et foto av kontrolltårnet, er vel ikke lov det heller?

Over skyene hadde himmelen en himmelsk? farge, det var herlig å sitte på flyet og bare knipse ivei, så enkelt kunne livet gjerne vært oftere, små utfordringer, ikke slike tunge bører å bære som når føttene kom på bergensk underlag igjen, det var trist å komme tilbake, men godt å treffe de man er glad i, såklart!

Nå er det bare å hente litt krefter til fødslene setter igang her, og det tar omtrent en ukes tid, så turen var godt timet på den måten:)

Idag var det psykologtime som stod på timeplanen, og for første gang under timene måtte jeg ta kleenex fra esken under bordet, nå begynner vi visst å nærme oss det politiet vil ha litt klarhet i, og det svir, skikkelig også...

MEN en tur er da slett ikke noe å kimse av, se noe annet enn dette huset, det kalde hus.