Enda er dunstene i huset så sterke at selv skadeselskapsmannen ble dårlig og måtte ut, og nå har det luftet seg siden 5. november, altså har det vært rimelig stor konsentrasjon av diverse dampgifter da jeg ble sendt på sykehus, ifølge alle solemerker burde jeg ikke levd idag, men gjør det, tydeligvis. Er vel seig, kanskje?
Nå har magen roet seg noen hakk, fra å være fylt med noe som kjentes som stein, til en mer lett følelse, og fredagsvasken er unnagjort, det er telys rundtom, hundene er relativt nybadet og stelt, gulvene vasket i godt grønnsåpevann, så da er det nesten en "normal" helg - utrolig!
Ryddet på det vesle kjøkkenet og nesten trodd det var mitt, klesvasken er ryddet på plass, slike kjedelige husmorsysler, kremt. Her er det så lite tiltak å gå igang med noe, og ikke stiller vi de høyeste kravene, det gjør alt så mye enklere.
Der andre nærmest griner for å ha mistet døde ting, kan jeg smile fordi det mest verdifulle er i god behold, enda engang undrer jeg meg over hvor opptatt enkelte er av de døde eiendelene sine. Man klarer seg så godt uten mye, har man det mest nødvendige, bør man være glad og takknemlig for det, finnes så utrolig mange større problemer i hverdagen og i verden!
Nå sitter mor og hunder i en renvasket stue og ser på "Berit", hun har vel ikke kommet helt i slag enda, men rusker likevel godt fra seg utenfor her, sjøen bruser, og vi kan bare sitte og beundre alt på første rad, ihvertfall så lenge det ikke blir altfor mye flo. Alle firbente venner er mette, trøtte og gode, da kan man vel ikke klage?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar