Merkelig er det da at det stort sett har blitt noe lignende forutanelsene.
Som den gufne ubehagsfølelsen tidlig i vår, visste jeg ville bli skviset bort av en nyfunnet venn, ante det ville komme en ubehagelig situasjon iløpet av sommeren, "så" at vi ville miste en av hundene i ulykke, følte sterkt etter de meget ubehagelige episodene i og rundt huset at dette er ikke alt som vil skje, sa det mange ganger til min gode mann: Vent, det kommer mer, "så" brannbiler, var livredd brann, er ofte at man forbinder brann og brannbiler, det hendte også. Etter den episoden, hadde vel de nærmeste en anelse om at det ikke kunne skje så mye mer trasig, men nok engang følte jeg at dette er ikke over riktig enda.
I hele drektigheten til Mirabell, sa jeg at fødselen til hennes valper kom til å bli fæl, og at det ble mange små.
Vel, det slo også til. Dagen startet med at psykologtimen til alt hell ble avlyst av psykologen, takket være dårlig vær..
Mirabellmor begynte å oppføre seg noe underlig bortimot 10.30 Kl. 11 gir vi henne kalsiumtabletter, men jeg sa til matfar at det er ikke nok, han ringte veterinærkontoret på Stend og sa vi mest sannsynlig kom med fødende tispe som trengte keisersnitt og sterilisering.
Vi ville bare se om kalsiumtablettene virket, men etter 26 minutter så vi at her var det bare å komme raskest mulig til veterinær, og ringte og sa de måtte ha en operasjons stue klar om ca. halvannen time.
Vi begynner å kjøre, og matfar ser det går tregt, selvom speedometeret stort sett ligger rundt 100 km/t. Han ringer politiet i Os, og spør om de kan hjelpe, det er endel der som har gått over hodet mitt, for jeg satt bak med pasienten og forsøkte å gjøre det best for henne, bare konset om det.
Vi kommer oss på ferge mellom Venjaneset og Hatvik, og på fergeleiet på Hatvik står en stor politibil og venter på oss. Mirabell og matmor haster inn i bilen som uler avsted med blålys og sirener der det er noen biler langs veien. Flere steder lå vi rundt 160 km/t, så vi kjørte rimelig raskt, selv den smale Kismulveien ble tilbakelagt på rekordtid, og der ble det brukt sirener stadig, selv da vi kom på Stend sitt område ble sirenen satt på, rett foran inngangen stanset bilen, og politikvinnen geleidet oss inn, det var sikkert endel forskrekkede fjes, en vill dame med hund i teppe i hælene på en politidame. Hun vakte stor oppmerksomhet, og durte rett inn i korridoren og forlangte hjelp NÅ!
For å si det forsiktig, tror jeg det max gikk 5-7 minutter før hundemor var i anestesi, og keisersnitt startet. En liten stund etter kom også matfar, så vi stod utenfor vinduet til operasjonsrommet og så da de ordnet alt, fikk se da de tok ut hele livmoren, en stor, pølselignende sak. Der klippet de ut valp etter valp, for hver valp som kom ut, ble den tatt bort til en benk hvor to dyrepleiere masserte de i et håndkle en liten stund, for så å bli overlevert oss for at vi skulle massere videre. Da de etterhvert viste gode, vitale tegn, kom de i kuvøse med varme og oksygen. Noen av valpene brukte vi endel tid på, så jeg aner ikke hvor lenge vi stod slik og gnikket og gned de små, men det tok endel tid, omtrent like lang tid som de brukte på å fjerne livmor og sy igjen.
Med valpene vel i kuvøsen utenfor i gangen, kom Mirabell og ble lagt vedsiden av på benken, hun våknet nesten med en gang, omtåket og forvirret. Viste ingen interesse da jeg forsøkte å legge valpene til pattene, hun ville bare slikke seg på magen, der sivet det ut endel blodvann, veterinæren hadde fylt buken med væske og sukkervann, slik at hun skulle ha litt å gå på.
Etterhvert ble Mirabell ganske kvikk, blodprøvene viste normale verdier av kalsium, feberen var borte, hjertelyden var bra også.
3 ganger gikk hun gjennom samme sjekk, det samme gjorde valpene. Jammen tror jeg nesten dyrene noen ganger får raskere behandling enn oss, heldigvis!
Sent på ettermiddagen fikk vi ta henne med tilbake, hun er mamma nå, en mamma som har en pose full av medisiner just in case, og noe hun MÅ ta hver dag.
Hun har spist og drukket, det er et under, og mange magiske minutter kan vi takke politiet for at vi fikk på vår side idag.
Enda er jeg i ørske over dagens hendelser, det er ikke slik man tror dagen blir, tar en stund å fordøye så mange intense og nervepirrende øyeblikk.
Våker over den nybakte mamma' n og hennes små inatt, imorgen natt og sikkert flere netter, hun har hatt det tøft nok, vesla vår nå.. Hun går i ung alder over i "pensjonistenes" rekker, de som bare kan ta livet med ro, ikke tenke verken valper, eller løpetidens mas.
Kan ikke med ord forklare hvor takknemlig jeg er for å ha henne her blant oss nå ikveld, tragedie som fikk hittil en god start, for dette er et nytt kapittel for en ny mor, mange uker med amming som vi håper kroppen hennes takler, og etter det - aldri mer en valp for hennes del.
Natten har seget på, valpene knirker, det blir å rusle frem og tilbake for å se at de patter, at de får byttet litt på pattene slik at de får noenlunde jevn næring, og ikke minst den lille mor, da. Hun må få væske i seg, kalde omslag siden tempen stiger igjen når melkeproduksjonen kommer igang, det er nok av småting å pusle med, men de små tingene kan utgjøre mye, tenker ikke penger, men LIV!
Små liv har også rett på den beste behandling!
Stille senker natten seg utenfor, innenfor er det tassing av små poter, valper i hver en krok i den vesle stuen, hunder på hodeputen - det er venner som står side ved side uansett, det...
Den vesle mamma' n noen dager etter at hun kom fra Spania, tenk så liten hun var, og nå har hun blitt vår lille, store pike. Er så glad i deg, Mirabell, Bellamor, Nesepike, Pussejenta - du har mange navn:)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar