Underlige dager

Som dagene går, underlige dager på et vis, vite lite og undre mye.

Hvor lenge blir vi her, da?  Lenge nok til å bruke opp en rull toalettpapir, eller snakker man uker, frem til valpene er på bena?  Aner ikke, slikt gjør hodet slitent, har så lyst å ha dette som hjem, men aner ikke...blir vi til jul?  

Enda har vel ikke så mye blitt gjort der uhellet var ute, så håper dette drar rett så lenge ut, håpe - håpe, drømme og håpe gjør jeg hver dag, slippe å komme tilbake til mareritthuset.

Blir frustrert og irritert - underlige saker, dette her.  Skal vi se, det var i 1998 at vi mistet omtrent alt i husbrann, nå står vi temmelig likt, samme følelsen av å ikke ha peiling.  Hva er sannsynligheten for at det skjer 2 ganger på det jeg synes er ganske kort tid?  Denne gangen var det såklart enkelt, ikke barn som trenger å kjøres rundt hist og her, bare de firbente å ønske gode dager for, men det er ikke bare, det heller.  De får samme mat, lager så god mat til de som mulig på fremmed kjøkken, et kjøkken som jeg skulle ønske var mitt.  Prøver å få de ut på løp hver dag, som regel går det greit, er ganske fredelig etter arbeidstid her, og da har de mye boltreplass.

Litt trøtt i hodet etter å ha gått våkenetter grunnet ørsmå valper, men lever i håpet om at knøttene skal vokse seg tykke og valperunde.  Vekten brukes hyppig, gleder meg over hvert gram de legger på seg, føler de tar steg bort fra regnbuebroen for hvert gram som kommer på kroppene.


Ser at en kjent forfatter har kommet ut med sitt 6. bind, kanskje det siste i den serien, tenk å få skrevet over 1000 sider, er det virkelig mulig?  Knausgård har visst avslørt og navngitt personer som ikke ville det, mulig man må det somme tider når man er en slik kjent kar, tenker på slikt også.
Skulle gjerne fulgt bare litt i hans fotspor, skrevet en fet roman.
Har mange ideer, men de er temmelig springende i tema, finner ikke den berømmelige "røde tråd", skal jeg skrive noe oppdiktete greier, eller realistisk?  For meg måtte det nok blitt fra virkeligheten, og da hadde mange blitt fornærmet, for jeg liker jo stort sett ingen på 2 ben, og har lite positivt å komme med om de jeg har møtt på veien.  Enten er de løgnaktige, psykopater, feige, eller slike som snur kappen etter vinden og skuffer totalt.  Begge henders fingre er vel nok til å nevne de jeg er fortrolig med, slike som har over år vist seg ikke skuffe, men stå ved siden når ting går mot.


Vel, tror det var dagens tanker, åpnet en ny toalettrull, så får vi se om den blir brukt opp...


                                                                                  *