Vil du bli min?

I godt humør dro Trine hjemover, beklageligvis var det for sent å handle de hvite rosene idag også, hun ble litt lei for akkurat det, følte at de små englene så ned på henne fra sitt fredelige sted og tenkte at hun var en dårlig mor.
Noen ganger tenkte Trine at sjelene deres kanskje var vandret videre, hun hadde ingen såkalt tro, hun tvilte og var skeptisk til både Gud og Bibel. 
Vel, hun var derimot ikke skeptisk til å ønske seg en fredfull hjemme alene kveld, hun trodde Helge hadde reist hjem til seg selv denne dagen, han skulle da reise til Ålesund påfølgende dag, slike dager han helst ville være hjemme og ordne med reiseplan og hvilke legerkontor han hadde avtaler med.

Stearinlys blafret i vinduspostene kunne Trine fastslå da hun kjørte opp innkjørselen.  Der var fakler som brente også, hjertet sank i brystet hennes, hva var egentlig på ferde nå da?  Det var neppe sønnen som drev på slik, det måtte være et av Helges innfall dette.

Irritert parkerte hun bilen i all hast, skyndte seg ut og oppover mot ytterdøren.
Innenfor var det dunkel belysning, dempet musikk, liflig duft av bakte poteter og biff, visste ikke Helge at hun ikke spiste kjøtt etter så mange år?  Spørsmålene svirret i hodet hennes, eller mer en uggen følelse av at her var noe på gang som hun slett ikke visste om hun ønsket å vite.  Merkelig!

Hun slengte sekken og kåpen over den gamle slagbenken i hallen, den hun for mange år siden hadde funnet på loppemarked nedslitt og stygg.  Så stygg at hun fikk den for en slikk og ingenting, den benken hadde mange gode minner i seg, den var pusset og malt i ledige stunder, den hadde vært med på diverse flyttelass, hadde opplevd sorger og gleder, barn og barnebarn.  Nå var den igjen slitt, godslitt av minner, akkurat ikveld bare et møbel som var parkeringsplass for hennes henslengte eiendeler.

Trine gikk nølende inn i spisestuen, der var hvit duk på bordet, pent dekket til middag for to, blomster på bordet og på peishyllen, røde roser... Visste ikke Helge engang at røde roser var den blomsten hun likte minst av alle?  Eller var det en dårlig spøk, muligens et dårlig forsøk på å være romantisk?
Trine hørte skramling fra kjøkkenet, ganske hardhendt skramling også, urovekkende.  Helge pleide alltid være forsiktig med kjøkkenutstyret og gjøre alt ganske stille og rolig.  Dette hørtes hektisk, nesten irritert ut.  Trine ville ikke gå på kjøkkenet for å finne det ut heller, bedre å slenge seg i den myke sofaen så lenge.  Hun ventet i stillhet, etter bråket å dømme, hadde ikke Helge anelse om at hun var hjemme heller.
Hun nesten gjemte seg i sofaens trygghet.
Fra kjøkkenet hørte hun broddstykker av noe som kunne være en telefonsamtale, ikke så lett å høre, men noen ord kom seilende.  Kjære - jeg tar meg av det - hun vet ingenting enda - penger har hun nok av.  Trine begynte å fryse der hun satt, hva foregikk, egentlig?
Ingen flere ord hørtes fra kjøkkenet, og Helge kommer nynnende inn i spisestuen og setter maten på bordet.  "Hun må da for søren snart være her nå", ordene sies stille fra Helges munn.  Trine er rådvill, skal hun reise seg og gi seg tilkjenne, eller liste seg ut for å kneppe med ytterdøren?
Trine velger å vente, vente for å se om Helge går til et av de andre rommene.  Ny samtale kan Trine høre, hun benytter sjansen til å liste seg ut i hallen, slamre litt med døren og rope, "jeg er hjemme"!

Helge kommer imot henne med verdens hyggeligste smil, sjarmerende og galant som alltid.  Han skynder seg mot henne og gir henne en kraftig klem, hun klarer ikke gjengjelde den. Helge kysser henne på munnen, prøver å tvinge tungen mellom leppene hennes, Trine snur seg bort, tilfeldig, håper hun det skal virke.
Tankene hennes svirrer rundt, lurer på hva han pønsker på, men han virker helt som vanlig da han sier at han har laget et deilig måltid bare for de to.  Nå skal de kose seg, hun skal få en koselig overraskelse.
Ivrig griper han hånden hennes og nærmest drar henne inn i spisestuen, Trine spiller opprømt og glad utad.
Helge er gentleman, trekker stolen ut for henne og byr henne serveringsfatet med biff og grønnsaker.  Trine velger å ta noen av grønnsakene, lar biffen ligge.  "Du skal vel ha et deilig stykke indrefilet"? frister Helge.  Trine ser på ham, spør "kjenner du meg"?  Helge bedyrer at han gjør da det, men for en gangs skyld kan du vel ta et stykke biff?  "Neitakk, jeg er fremdeles vegetarianer", repliserer Trine, litt skarp i stemmen merker hun.  Helge blir litt mindre hyggelig i ansiktet, men fatter seg raskt og setter seg ned, forsyner seg godt av maten.  De spiser i stillhet til å begynne med, kun bestikkets noe gnissende lyd mot tallerner høres i rommet utenom den dempede musikken.
"Hva synes du om rosene dine, da" undrer Helge.  Hvorpå Trine nok engang lurer på om han kjenner henne.  "Dette er en spesiell anledning, elskede" kommer det fra Helge, veldig spesiell aften for oss.
Han reiser seg midt i måltidet og henter noe fra skuffen i skjenken.  Hun ser det er noe lite.
Helge kommer blidt mot henne, da han når frem til stolen hennes, går han ned på kne og åpner den lille, røde føyelsesken.  Trine kjenner nå at fra idag vil hun også slite med rød fløyel.
Helge åpner høytidelig den lille esken, den av fløyel.  I esken hviler det en ring som hun antar er i hvitt gull, den har en ganske stor diamant midt på.  Pen er den der den ligger, som en stor, hvit iskrytall på en seng av blod, farer det gjennom hodet hennes.  Helge kneler fremdeles fremfor henne, ser på henne, hun ser på ham.  "Nå, hva blir det til"? spør han litt fårete.  "Vil du bli min"?  "for evig og alltid"?  Hva mente han, gifte seg, være sammen for evig, hørtes ut som noe fra en film.  Trine svarer at hun ikke er klar for ring, være noens for verken evig eller alltid, reiser seg stille og går på badet, låser døren.  Hun lener seg mot den låste døren, som ventet, høres knasingen av glass, tallerkner og bestikk som slamres mot parketten.  Trine tenker det er bra det ikke er teppe under bordet, hadde blitt mye søl på det.  Parketten har tålt sine støyter sør i verden også.
Stille kler hun av seg, kjenner seg tom og sliten.  Hun setter på dusjen, da vannet er passelig varmt, trår hun opp i badekaret, lar strålene piske mot huden.  Slik står hun lenge, så lenge at det har blitt stille i huset.  Trine har ikke hørt noe slamring fra ytterdøren, lurer på om han har gått sin vei stille, eller er igang med å pakke sakene sine.
Trine blir ferdig i dusjen, vil liksom ikke ut av badeværelsets trygghet, men kan ikke bli her for alltid.
Stille lar hun døren åpne seg og lister seg på sokkelesten og i bare nattkjolen innover i huset.
Trine skvetter til da hun ser hvor mørkt det er i huset, skvetter enda mer da hun ser Helges omriss, han står mellom stuen og spisestuen.  Trine prøver bestemt å gå mot soverommet, slik slipper hun passere Helge som oser irritasjon, egentlig skikkelig raseri.
Da Trine stille rusler mot soverommet, blir det liv i omrisset, som en virvelvind er han over henne.  Uartikulerte gryntelyder stiger fra strupen hans.  Helge griper henne hardt i det våte håret, sleper henne etter håret bort til sofaen.
Han flerrer nattkjolen og trusen hennes, kaller henne de styggeste ord.  Hun blir stående med ryggen mot ham, over sofaryggen, hun merker han fikler med buksen sin, hardt kjenner hun sofaryggen mot magen, og enda hardere kjenner hun Helges voldsomme inntrengning, det er vondt, så utrolig vondt og nedverdigende.  Seansen er raskt overstått, Helge slenger henne ned i sofaen hvor hun krøller seg sammen i fosterstilling, holder en hånd mot det blødende underlivet og trekker bena mot haken.  Tårene renner i strie strømmer, helt stille.  Med blødende skjød og stømmende tårer, hører hun Helges hånlige ord, "du er den styggeste hore, jeg skjønner ikke hvorfor jeg kastet bort år på deg, er du klar over hvor jævlig stygg du egentlig er"?  Trampingen hans lyder i det stille huset, musikken har stoppet, tårene og blodet siler.
Skjelvende hører hun etter det som virker som en evighet slamringen av ytterdøren og bilen hans som starter med et brøl.

Skiftende tider

Trine kjenner på irritasjonen hjemmefra, lurer på hva Helge egentlig innbiller seg, vel - mulig han bare ville vise sin mandighet.  Trine lar episoden passere, men føler seg uvøren på den ganske gatte veien, kjenner bilen sladder litt under henne, men hun tar den greit inn igjen.  Avensis' en hun bevilget seg for etpar år siden fungerer helt som den skal, hun liker bilen selvom alle mente at Mercedes eller BMW ville vært mer rett for henne.  Dengang følte hun at hun måtte krangle seg til  bil hun selv  likte, hun ville slett ikke ha en prangende merkebil, like lite som hun ville ha merkeklær som ung.  Vel hun ville kun ha et eneste merkeplagg Levis bukser, modell 501, de var romslige, og med knapper isdetfor glidelås.  Knappene var et ekstra gode, de var ikke så enkle åpne som glidelås, derav valget.  Trine ville selv bestemme hvem som skulle få åpne buksene hennes!  Hun  kunne slett ikke fortelle grunnen til valget , faren hennes som var for nærgåene, fetteren fra østlandet, svirebrødrene til  faren.  Nei, disse hemmelighetene måtte  hun bære alene, slik hun holdt munnen lukket om mangt.  Derfor ble hun også tidlig en enstøing, noen trodde  også hun var overlegen.  Trine lot de være i den troen, det plaget ikke henne.  Så mye som ble bestemt over hodet hennes da hun var barn, ikke et eneste fast holdepunkt i livet bortsett fra de små dyrene hun pleide å få overbrakt av folk som var lei av dem.

Nok om det, nåtiden kallet på oppmerksomhet. 
Som vanlig parkerte Trine et lite gåstykke fra sykehuset, idag kjente hun virkelig at hun hadde behov for å klarne tankene, føle på om irritasjonen muligens kunne forlate hodet en stund.  Slapsete og grisete var fortauet, bilene spydde eksosen ut så hun kjente deg langt ned i lungene, var ikke måte på hvor mye her var å henge seg opp i denne vanlige dagen!
Hun satte farten opp det hun maktet, endelig var hun under parkeringstaket til sykehuset!
Raskt kom hun seg ut av klærne og inn i uniformen, slik var sykehusgarderoben grei, til tross for det grelle lyset, de mindre koselige fargene, følte hun seg brått "hjemme", og klar for å ta fatt på sine journaler.
Hun nikket raskt til etpar kollegaer, de var tydelig travle selv.  Hun nikket til en liten gjeng morgentrøtte studenter, var takknemlig for at hun kunne trekke seg tilbake til sitt lille kontor.  Trine var definitivt ikke moden for å verken mer enn å nikke til andre, langt mindre samtale, eller undervise.

Timene fløy avsted, journalskriving var et møysommelig arbeid, hun likte best å skrive de selv, ikke bare diktere slik mange valgte, for upersonlig.
Hun spiste ikke noe til lunsj, kantinematen fristet ikke, og tiden imorges hadde ikke blitt tiltenkt niste.
Raskt fikk hun hentet seg et sedvanlig pappbeger kaffe, som hun gulpet i seg før timene med studentene.
Idag skulle de være med på full obduksjon, ikke bare dissekering av ulike legemsdeler.  Trine lurte på hvem som ville brekke seg, besvime, eller forlate rommet.  Trine gjettet på en freidig rødhåret og altfor tynn studine, en med et frekt oppsyn, hun håpet skadefro denne obsternasige jentungen ville få nok når hun fikk syn og lukter fremfor seg.
Obduksjonen startet Trine med vante snitt, det vanlige Y formede snittet fra begge skudre, snittene ville møtes omtrent ved mellomgulvet og danne en rett linje nedover mot skambenet.
Allerede før hun hadde blitt ferdig med innsnittene, så hun rødtoppen blekne.  Trine smilte bak munnbindet, og følte seg varm og i sitt rette element, de dødes.  Med full konsentrasjon rundt bordet, likte Trine å undervise og forklare.  Organer ble fjernet pent og respektfullt, veid og lagt på glass med formalin.
Hun spurte en av studentene som hun igrunnen hadde et litt godt øye til om han kunne lukke pent siden avdøde skulle til syning.  Trine stod vedsiden av ham da han startet med madrasssutur, hun nevnte at han hadde godt håndlag med nål og tråd, lurte på om han hadde tenkt å bli kirurg.  Studenten rødmet såvidt og forklarte at han hadde en viss interesse for plastikk kirurgi, eller rekonstruktiv kirurgi.  Rødmen forsvant da han begynte å forklare sin lidenskap for sitt mulige yrkesvalg, han hadde en bror som hadde hatt leppe/kjeve/ganespalte og en mor som hadde fjernet brystet grunnet kreft.  Han var ikke så fornøyd med resultatene, plutselig gløttet han opp på Trine som om han hadde nærmest bannet i kirken.  Trine lo innvendig av den stakkars ungdommen, forklarte at teknikkene var blitt adskillig bedre de senere årene, legene sydde ikke lengre sammen bare for å sy, de tenkte også at det skulle se bra ut, eller naturlig.
Det så ut til å berolige studenten at han ikke hadde sagt noe han ikke burde, og Trine foreslo for ham at de kanskje kunne ta en tur i kantinen når han var ferdig?  "Jotakk", lød det fra studentens munn, og Trine ble oppløftet, hun ville drøye så lenge som mulig med å reise hjem likevel.
De gikk hver til sin garderobe etter å ha gjort seg klar med avdøde slik at den døde var presentabel for visning.  Nok en oppgave utført, tenkte Trine og så frem til en avslappende pause med den ukjente studenten, hun husket sjelden hva de het, gjenkjente noen som hadde  spesielle trekk, denne unge gutten hadde intenst blå øyne.
De møttes utenfor garderobene, han presenterte seg som Ole Petter, hmm, navnet virket passelig rampete, Trine tippet han hadde vært en håndfull som guttunge.
Inne i kantinen var det ganske rolig, middagskjøret var over, enkelte pasienter som var friske nok, satt godt spredt. Noen helt alene med fortapte ansiktsutrykk, andre skravlende med pårørende, sykehuslivet var mangeslungent og inneholdt et hav av skjebner.  Hun hadde selv satt her mang engang med et trist ansikt, forsøkt å skjule tårer.
Ikke idag, nå hadde Ole Petter hennes fulle oppmerksomhet, han hastet inn i kafeen for å komme tilbake med rundstykker og velduftende kaffe i kopper, noe annet enn pappbegerne hun vanligvis brukte.  Han satte seg tvers overfor henne ved et vindusbord, mørket var tett utenfor, inne var det nesten hjemlig, der de satt i sin private sfære.  Han minnet litt om Casiopeiakjæresten fra mange år tilbake, Trine kjente noen sommerfugler røre seg i magen.
Først spiste de grådig av småtørre rundstykker, ingen av de hadde spist den dagen, siden drakk de roligere den nå passelig varme kaffen.
De introduserte seg litt forsiktig, uten å røpe for mye om sine privatliv, bare vanlig hyggelig småprat om alt og ingenting.
Med ett ble begge stille, studerte hverandres ansikt, Trine følte seg litt beklemt under hans intense blikk, så på armbåndsuret og fortalte at det var på tide å sette nesen hjemover.  Hun reiste seg raskere enn vanlig, det samme gjorde han.  Trine samlet fat og kopper tilbake på brettet, visste ikke helt hvor hun skulle gjøre av hendene så det var godt å ha dette å stagge skjelvingen med.  Galant tok han brettet fra henne og gikk raskt bort til trallen for brukte brett, og mo i knærne fulgte Trine etter.
Sammen vandret de gjennom relativt stille korridorer, raskt innom garderoben for å hente yttertøyet, og videre mot utgangen.
De så på hverandre nok engang, han med åpent ansikt, litt spørrende, Trine med nedslått blikk for ikke å røpe gryende interesse, eller godhet.
Ingen av de røpet hvor de bodde, eller skulle.  Trine snudde seg den veien hun skulle videre, kjente et trykk på skulderen sin, den varme hånden hans ble liggende et øyeblikk, lenge nok til at varmen hans trakk gjennom kåpen hennes.
Trine så seg ikke tilbake, med rødme i kinnene gikk hun mot parkeringshusets innkjørsel/utkjørsel, glad, samtidig som en synkende magefølelse kom tilbake ved tanken på at Helge muligens kunne være hjemme fremdeles.

Noe på ferde?

Trine våknet nok engang av smertene i ryggen og hoftene, hun var i ganske godt humør etter kvelden med Helge.
Nå plaget ikke smertene henne like mye, hun hadde noen gode minner fra natten å tenke på da hun smøg seg så forsiktig som hun klarte opp av sengevarmen.  Trine skimtet Helges omriss i det nesten mørke soverommet, han var så pen der han lå fredelig i søvnen, hun elsket å se på ham når han sov, akkurat slik hun hadde stått ved barnesengene og tittet på de sovende skjønnhtene, stolt over de alle sammen.
Nå hadde hun ikke lengre den luksusen, hun fikk heller nyte synet av den sovende mannen som lå der lett henslengt, liksom uten et problem i verden.  Den gode lukten av ham, Helge var ikke typen som dynget seg ned med aftershave og denslags, han luktet rett og slett naturlig friskt, omtrent som om han alltid kom rett utenfra.  Slik likte Trine at menn luktet, ikke kunstig parfymerte, men naturlig og godt, selv om han skulle ha svettet, luktet han godt.  Trine hadde så lenge hun erindret vært opptatt av hvordan ting, mennesker, luft luktet.  Hun kunne gjenkjenne en person på lukten før hun så hvem det var, en pussig egenskap, kanskje.
Hun så de pene øyenvippene mot kinnene, kinn med en ørliten antydning til skjeggstubber, hun smilte for seg selv.  Helge var typen som ved enhver anledning ville være velstelt, ikke skulle han vise svetteringer under ermene på trøyene han brukte når han spilte forball, ikke ville han vise antydning til hårvekst i ansiktet, selv kjønnshåret sitt fjernet han, vel - det siste var nå igrunnen både hygienisk og greit.  Ganske så moderne også etter hva Trine hadde fått med seg, særlig hos kvinner.  Idag skulle visst alle se ut som barn, ingen hår på armene, ikke under de, bevares, det var nærmest for en skandale å regne!  Hår på leggene var tabu, og brasiliansk voksing var helt normalt, hår var ut, bortsett fra flotte manker på hodet, selvsagt.  I sitt yrke hadde hun sett mangt og mye, ikke at hun egentlig la merke til det, hun bare noterte det seg bak øret, og hun hørte da nok av kvinnelige kollegegaer som stadig var til den ene og andre behandling både på SPA og hudpleiesalonger til full overhaling.  I sitt stille sinn grublet hun til tider på hvordan de ville tatt seg ut uten all denne unødige behandlingen, men det var nå Trines oppfatning, antagelig temmelig utdatert slik hun selv var iferd med å bli.
Da Trine hadde trukket nok Helge lukt inn, studert både vipper og gryende skjeggvekst, fant hun stille frem klærne som lå litt rundtomkring fra kvelden før.  Stille plukket hun opp undertøyet sitt og mer hadde hun vel ikke hatt på seg inn i sengen, hun rødmet over gårsdagens anfall av uventet lidenskap.  Som etpar yre ungdommer hadde de nærmest kastet seg i hverandres armer, kysset til pusten hadde gått ut av de, og de hadde vandret splitter nakne rundt i huset som Helge hadde brukt etpar timer på å få varmen i.  Det hadde pirret Trine å sitte naken og spise et velsmakende måltid sammen med sin kjære, enkelte ganger hadde hun kommet helt "tilfeldig" til å titte på hans edlere deler, hun syntes selv penisen hans var pen, en pen penis?  Trine antok hun hadde sett så mange at ikke noe særlig ville tenne henne akkurat på det området, men Helge hadde en passelig tykk, omskåret og alltid ren penis, slikt en kvinne kan sette pris på.  Ikke disse som var overdimensjonerte og vulgære, men pene i sin renhet, som en vakker profil, en vakker, galopperende hest f.eks.  Slik så hun i tankene for seg vakkerhet, Trine fant sjelden skjønnhet i døde gjenstander, det være seg døde kropper, eller ting penger kunne kjøpe.
Trine fant skjønnhet der få andre fant noe, en klukkende bekk med høstløv, en klar måne, et enslig blad som var falt til bakken med rim på, enkle gleder kalte hun det for seg selv.  Trine var en enkel og komplisert person, det kom an på hvem som møtte henne, eller hvem hun møtte på.
Egentlig likte Trine mennesker mindre og mindre, de gjorde så mange hatefulle og ondskapsfulle handlinger på sin vei at de skremte henne mer og mer.
Hadde hun hatt mulighet, ville hun flyttet langt bort fra folk, bosatt seg på et øde sted og skrevet sine memoarer, brukt naturen, fått utløp for sine kreative evner, og gjerne startet et prosjekt, prosjekt som hun enda ikke hadde tenkt ut.
Trine var pliktoppfyllende, og slike ideer som hun der hadde, satte henne litt ut av spill, hvorfor visste hun ikke, penger til det hadde hun jo..."Jeg er vel bare rar, da" hadde hun tenkt ofte, noen hadde sagt det til henne også, mer eller mindre spøkefullt.

Nå var det på tide å komme seg i fleecemorgenkåpen, slik at hun fikk tid til å drikke kaffen sin og få sin fredelige stund for seg selv, en viktig tid for å la tankene på den forestående dagen summe seg i hodet.  Som vanlig satte hun over vannkokeren, fylte pulverkaffe i kruset sammen med melken, og den vanlige ventingen på boblingen fra vannkokeren.  Slike lyder som var trygge og dagligdagse.  Boblingen fra vannkokeren brøt stillheten, hun fylte vannet i kruset, satte seg så ned ved kjøkkenbordet og tittet ut viinduet.  På denne tiden av året, den muntre adventstiden som Trine nå likte mindre og mindre, så hun ut på en stille vei som var svakt opplyst av spredt gatebelysning.  Hun drømte litt i sin mer eller mindre våkne tilstand, tillot seg å ikke dynge seg ned med dagens oppgaver som bestod i å skrive journaler, og å gå gjennom endel undervisning med ferske studenter.  Hun irriterte seg til tider over studentenes finslighet, noen brukte mentholatum under nesen og virket svært utilpasse i situasjonen.  Disse ville ikke Trine tenke på her og nå. 
Hun lot seg heller fordype i minnene fra sommerseteren, den hun hadde vært på noen somre da hun var pur ung, sammen med dyrene fant hun freden som hun lengtet slik etter.  Dengang var det kyr som var seterdyr, hun hadde mange samtaler med sveiseren som melket dyrene tidlig morgen og på kveldstid, de to hadde mye å prate om, og etterhvert som sommerukene gikk, klarte Trine å hjelpe sveiseren med melkingen, der blant kyrne fant de en hyggelig tone, med alle duftene av høy, kumøkk, og varme kukropper.  Mang engang la Trine seg tett, tett inntil en kukropp bare for å lytte til dyrets pust og hjerteslag.
Midt inne i denne nydelige tankerekken, skvetter Trine da hun brått ser den nakne kroppen til Helge, Trine synes han har et selvtilfreds glis om munnen, kanskje det er ment som et "godmorgen til deg" smil, men akkurat der og da ser det ut som et småfrekt glis.  Dette blir forsåvidt også bekreftet da han ymter frempå hendelser fra natten, hun synes han er ufin.  For første gang i deres flerårige bekjentskap føler hun seg ikke bekvem i hans nærvær.  Litt irritert ber hun ham om å vennligst få på seg en slåbråk, eller i det minste en av de mange boxershortsene i silke han har liggende hos henne.
Helge blir flat i ansiktet, hadde tydeligvis ikke ventet dette utbruddet fra henne.  Gliset tørkes bort og han går sakte ut fra kjøkkenet som om han lurer på om hun ikke ble  imponert over at han stod opp og viste seg netto for henne.  Et lite øyeblikk senere dukker han igjen opp på kjøkkenet, Trine er opptatt på badet, irriterer seg litt da Helge blir stående i døråpningen uten et ord og bare se på henne, lurer på hva han vil.  Trine kjenner irritasjonen enda ikke har sluppet taket, så hun spør "hva er det du vil, egentlig?"  Helge får et ltt bistert drag i ansiktet, svarer kort "jeg står bare her og ser på deg".  Trine svarer kort at hun får skynde seg ltt for å rekke å gjøre seg klar til å komme seg på jobben.
Helge ser enda mindre fornøyd ut mumler "du og disse likene dine".  Trine spør ham om ikke han også skal gjøre seg klar for dagen, men får ikke svar.
Irritert og lei griper hun nøkler og sekken før hun snur seg og ser hans sure ansikt nok engang, føler lyst til å be ham komme seg ut av hjemmet hennes, men lar det bli. 
Hun trasker gjennom enda mer nyfallen sne, denne gangen med konsentrasjon på å ikke falle, åpner bilen og får en rykende start, kjenner hjertet dunke idet hun prøver rasest mulig komme seg bort.