Gamlemor blir moderne

Jo, her var det tid for "fornyelse", ungdommene som besøker oss til stadighet har introdusert meg for det ene og det andre innen spill på PC og de var så utrolig snille og gadd å lytte til mine ønsker om å finne en gammel og kjær artist for meg, Stanley Jacobsen.  Utrolig at ungdommer orker å høre på hvorfor han betyr så mye for meg, og etter mye leting, fant de ut at vi kunne prøve på Spotify for å se om vi hadde hellet med oss der, joda, Spotify ble installert, gamlemor ble introdusert i mystikken med å sette opp egen spilleliste, så vi koste oss med dette lenge en fredagskveld.


Historien om Stanley Jacobsen startet i mine unge år, nærmere bestemt da jeg var 18, alene og gravid uten å tørre å si det til noen, da hadde jeg verken penger til å kjøpe noe, eller knapt betale husleie, men etter noen ekstratimer med vaskejobb, fikk jeg råd til å kjøpe en enslig LP plate, og valget falt på denne norske artisten.
Angret aldri på valget, tekstene, de vare ordene, de enkle gitargrepene gikk rett i hjerteroten.  Tekstene fikk meg til å føle meg mindre alene, og å klare å se mer optimistisk på fremtiden, vare, enkle ord omvendte synet på å bli enslig mor.
En melodi som heter Gina med gitaren, gikk rett "hjem", den handlet også om en enslig mor, med "syndebøra" i ei korg, ein gut som ho Gina smilte til og som gav smil igjen...Jo, dette skulle jeg definitivt klare!
Noen måneder senere ble min vesle gutt funnet død i mors liv, han fikk det peneste navnet jeg kunne tenke meg, og fikk hvile på en minnelund.  Vel, så enkelt var det ikke akkurat, men som en tidligere bekjent antydet for meg...kanskje ikke skrive så mye om følelser?  Om jeg synes dette virket meningsløst og fullstendig ikke min stil, skal jeg ikke belemre noen med annet at jeg hadde en fæl tid med sterk følelse av å være totalt mislykket i etterkant.  Det føltes som om jeg hadde tatt liv..
Nok engang ble Stanley Jacobsens ord en trøst i sorgen, Doggdråpedag i desember fenget utrolig dengang.  Jeg levde meg totalt inn i teksten, tenkte jeg gikk sammen med barnet mitt i ein doggdråpemorgon i desember, den fine måneden hvor den barnlige forventningen stiger mot julefesten.
I desemberdagen tar mor og datter en tur ut og ser på alt som er doggdråpevått, barnets undring og glede over alt som hun ser.  Nei sjå mor, sjå bjørka i tunet sjå ho har fått doggdråpeslør...nei sjå du kor vent som det glitrar i alt som har doggdråper på.


Ordene ga meg håp om å kunne vise et lite barn engang, om jeg var så heldig, en glitrende vinterdag...Etterhvert viste det seg at jeg skulle bli så velsignet å la noen små gå med sine hender i min for å se både doggdråper og hele årets spekter av endringer, vårsolens varme, bølgeskvulp, bad i solvarm sjø, knitrende løv under føttene, og som avslutning på året...nettopp desember, glede og forventning.  Disse små, enkle handlingene gjorde at jeg følte meg så utrolig rik!




Nå er de små barnehendene voksenhender, de har ikke behov for en mor som viser enkle syn i naturen mer, dette klarer de selv.


Minnene har jeg, sjå mor kor vent som det glitrar i alt som er doggdråpevått...


Følelsen sitter i som en vårvarm sol, tar nye slurker av kaffen og lytter videre til min spilleliste og lar tankene rusle til hver en melodi som betyr noe ekstra spesielt for meg, en liten hverdagsluksus som jeg vil unne meg før dagens realiteter henter meg inn i ein kongroevev...