Det stunder mot ferietid i det lille Norge, eller rettere skrevet, vi er midt i den.
Her har ferien bestått av å utbedre vannskade på kjøkken, bad og gang - noen uker i en form for hybelliv i huset.
Samtidig med løpetid og valper prøver man å leve livet, hoppsann, en ferie jeg ikke glemmer med det første:)
Igår kom platene på kjøkkengulvet, da kan man gå uten å risikere å falle ned i underetasjen, fremskritt ! Muligens kommer det fliser på gulvet idag, enda mer fremskritt, og for å lette litt på trykket, har ene tispen sluttet med løpetid - one to go...
Om nettene bytter vi på å ligge på sofaen i stuen for å holde oppsyn med mødrene, inatt var det min tur. Hadde glemt å finne frem et teppe, blir litt småfrossen utpå natten selvom vi er midt i sommeren. Plutselig kjente jeg at jeg var så varm og god, der lå halve flokken oppå meg og ga god varme, som vi koste oss, ferie...noen gode timer ihvertfall, slike stunder som man nesten ikke bedre kan ha det.
Tankene vandret litt tilbake i tiden, i min ungdom hadde vi dager med ferie på en seter et sted på østlandet i enkle kår, men med mange kyr som var på seteren samtidig som oss. Var det en lei tanke, gikk jeg til en spesiell ku og snakket med henne, stod hun på båsen, var det godt å ligge tett inntil kukroppen, så varm og god. I de dager var det også ofte sol, i de dager var det også en opplevelse å få melke seterens kyr, snakke litt med sveiseren som hadde ansvaret for tilseterskomne kyr. Livet var enkelt disse få sommerdagene.
Fri fra skole, problemer i heimen, fri - fri, et sted jeg ønsket meg tilbake til så mang engang, leve det enkle liv.
Et sted med utsikt over myke daler, sitte ved et enkelt vindu og skrive, tenke seg til at rundt et slitt bord kunne mange barn få plass, barn med runde og gode eplekinn, kjernesunne så jeg dem for meg, og 8 stykker burde det være.
Nå for tiden hører man om ferier utenlands, "opplevelsesferier" skal det visst være nå for tiden.
Det er ikke det enkle livet med dyr, myggstikk som klør og blomsterduft som kiler i nesen som er ferie. Alt skal være opplegg av mnagt slag, jeg blir jammen meg sliten av å høre andres ferieplaner, jeg!
Skulle jeg noensinne hatt ferie, vil jeg fremdeles reist til Hallingskarvet, "hjem"..Kjenne den gode fjell luften snike seg inn i neseborene, ta en kaffe og bare se utover liene.
Vi var så heldige å ha en slik ferie i 2009, kanskje det kan bli til neste år? Hvem vet, nå er det ferie nok å leve med byggeprosjekt noen uker fremover, og da er da sannelig ferie Norge tilbake til normalen igjen.
Jo, til fjells vil jeg, ta hunder med og la de kose seg med mange fine naturopplevelser, ferie...
Jo, her var det tid for "fornyelse", ungdommene som besøker oss til stadighet har introdusert meg for det ene og det andre innen spill på PC og de var så utrolig snille og gadd å lytte til mine ønsker om å finne en gammel og kjær artist for meg, Stanley Jacobsen. Utrolig at ungdommer orker å høre på hvorfor han betyr så mye for meg, og etter mye leting, fant de ut at vi kunne prøve på Spotify for å se om vi hadde hellet med oss der, joda, Spotify ble installert, gamlemor ble introdusert i mystikken med å sette opp egen spilleliste, så vi koste oss med dette lenge en fredagskveld.
Historien om Stanley Jacobsen startet i mine unge år, nærmere bestemt da jeg var 18, alene og gravid uten å tørre å si det til noen, da hadde jeg verken penger til å kjøpe noe, eller knapt betale husleie, men etter noen ekstratimer med vaskejobb, fikk jeg råd til å kjøpe en enslig LP plate, og valget falt på denne norske artisten.
Angret aldri på valget, tekstene, de vare ordene, de enkle gitargrepene gikk rett i hjerteroten. Tekstene fikk meg til å føle meg mindre alene, og å klare å se mer optimistisk på fremtiden, vare, enkle ord omvendte synet på å bli enslig mor.
En melodi som heter Gina med gitaren, gikk rett "hjem", den handlet også om en enslig mor, med "syndebøra" i ei korg, ein gut som ho Gina smilte til og som gav smil igjen...Jo, dette skulle jeg definitivt klare!
Noen måneder senere ble min vesle gutt funnet død i mors liv, han fikk det peneste navnet jeg kunne tenke meg, og fikk hvile på en minnelund. Vel, så enkelt var det ikke akkurat, men som en tidligere bekjent antydet for meg...kanskje ikke skrive så mye om følelser? Om jeg synes dette virket meningsløst og fullstendig ikke min stil, skal jeg ikke belemre noen med annet at jeg hadde en fæl tid med sterk følelse av å være totalt mislykket i etterkant. Det føltes som om jeg hadde tatt liv..
Nok engang ble Stanley Jacobsens ord en trøst i sorgen, Doggdråpedag i desember fenget utrolig dengang. Jeg levde meg totalt inn i teksten, tenkte jeg gikk sammen med barnet mitt i ein doggdråpemorgon i desember, den fine måneden hvor den barnlige forventningen stiger mot julefesten.
I desemberdagen tar mor og datter en tur ut og ser på alt som er doggdråpevått, barnets undring og glede over alt som hun ser. Nei sjå mor, sjå bjørka i tunet sjå ho har fått doggdråpeslør...nei sjå du kor vent som det glitrar i alt som har doggdråper på.
Ordene ga meg håp om å kunne vise et lite barn engang, om jeg var så heldig, en glitrende vinterdag...Etterhvert viste det seg at jeg skulle bli så velsignet å la noen små gå med sine hender i min for å se både doggdråper og hele årets spekter av endringer, vårsolens varme, bølgeskvulp, bad i solvarm sjø, knitrende løv under føttene, og som avslutning på året...nettopp desember, glede og forventning. Disse små, enkle handlingene gjorde at jeg følte meg så utrolig rik!
Nå er de små barnehendene voksenhender, de har ikke behov for en mor som viser enkle syn i naturen mer, dette klarer de selv.
Minnene har jeg, sjå mor kor vent som det glitrar i alt som er doggdråpevått...
Følelsen sitter i som en vårvarm sol, tar nye slurker av kaffen og lytter videre til min spilleliste og lar tankene rusle til hver en melodi som betyr noe ekstra spesielt for meg, en liten hverdagsluksus som jeg vil unne meg før dagens realiteter henter meg inn i ein kongroevev...
Når morgenen kommer og jeg sitter alene for meg selv med alle hundene, har jeg litt "luksus", da lager jeg to kopper kaffe, slik at når det har gått litt tid, er ene koppen varm og den andre kald. Synes det er godt å veksle mellom den varme og den kaldere kaffen, sikkert en underlig vane?
Da pleier jeg å tenke litt, hva, hvem og hvorforting, sakte og sikkert våkner tankene til liv. Nå i denne tiden er det valpetid, da er det også "sove på sofaen tid". Av skrekk for at noe galt skal skje med valpene, er det godt å være tett ved, ikke at det kan utgjøre så stor forskjell synes mange, men for meg gjør det altså det. Ja, jeg er nok mer overbeskyttende enn majoriteten.
Nei, det er ikke rart i min verden, og sannelig har det ikke vært så dumt denne gangen.
På den måten "fanget" jeg opp en fading puppy, slik at det muligens kan være en mulighet for at valpen med begynnende tegn på å svinne bort, likevel får en sjanse.
Har hatt en fading puppy for noen år siden, gråt og var lei meg i lange tider over livet som sluttet etter 4 døgn. Denne valpen viste tegn på det samme 4. døgnet, og en ny runde på nettet for å se om noe nytt var hendt siden forrige gang, jeg godtar ikke at slikt bare skjer, så la naturen gå sin gang.
I en amerikansk klinikk, var det gjort forsøk med plasmaoverføring, vel..litt uaktuelt, lette videre, der fant man at sprøyter med glukose satt under huden annenhver time i 48 timer muligens kunne hjelpe, i tillegg til en dråpe druesukkeroppløsning på tungen før man forsøkte å få de til selv ta til seg næring.
La ikke noe være uprøvd, bedre å vite at da har man i det minste forsøktt enn å bare vente på den sikre død. Halvannet døgn med glukose subcutant har gitt mer krefter og hydrert valpen, vekten har økt 16 gram, da med pipettemating i tillegg. Puh, fra 100 - 116 gram er stort på så kort tid med en valp som er iferd med å tørke inn.
Om gode krefter er med, vites ikke, alt er uvisst enda, hodet er rimelig urvent, og kroppen snakker vi ikke om, antagelig stiv og støl etter spenningen og spenning som kommer. Har funnet ut at man får ta time for time, ikke se så langt frem.
Så lenge der er liv er det håp sies det.
Fading puppy syndrome, du er en fryktet fiende her i huset, klarer vi å lure deg for denne valpen?
