Første møte

Er ikke forelsket, altså -kanskje hva overskriften kunne antyde.

Har hatt mitt første møte med psykologen - akademikeren som jeg var MEGET skeptisk til.
Det viste seg at hun var en mild dame i 50? årene, med lyst, og pent hår - sortkledd, som seg hør og bør i triste anledninger, ikke noe akademisk dingeldangel av smykker fra fjerne strøk, bare enkel nøkternhet.  Fast håndtrykk, ikke slikt slapt og dvaskt, noe som tyder på laber interesse.  Et håndtrykk sier faktisk mye, det skal være fast.

Vel, selvsagt innledes slike samtaler med endel bakgrunnsinformasjon om kasus, og deretter hendelsen, hvor den hadde foregått, og så kom jeg med mine hatske uttalelser overfor autoritetene her, om hva jeg kunne tenkt meg å gjøre med de som hevn, sinnet mitt, sinnet overfor personer som ikke hadde noe med vedkommende person å gjøre, mine hat uttalelser overfor den ene og den andre, det liksom bare rente ut, det var så godt!
Hun ser på meg, noterer litt og sier at de ekstreme reaksjonene ikke verken tyder på at jeg er iferd med å bli gal, eller til fare for omgivelsene, det var kroppens og sinnets måte å bearbeide det som hadde boblet over.  Husker jeg løftet et blikk opp på himmelen og takket en eller annen for å ha sagt sannheten om de vanvittige tanker og følelser.
Hun ser ikke på meg som de psykiatriske sykepleierne, men med forståelse og mildhet, tror det er den nærmeste beskrivelsen jeg klarer å komme med.  Ingen fordømmelse, ingen skjulte trusler om innleggelser, bare en medfølende form for mild tristhet.
Selvsagt er jeg klar over at dette er innlært og noe som hører med når man skal ha over kr.1000 for hver konsultasjon, akkurat da bekymret det ikke så mye, det var så utrolig godt bare å renne av seg hatet, tomheten og galskapen.
Jeg fortalte jeg var redd for å skade noen, hun spurte om jeg hadde vært voldelig mot noen tidligere, og det har jeg nok ikke såvidt jeg har forstått.  Da eliminerte hun raskt at jeg var til fare for noen, men at det var en god ting å ha disse tankene siden fra langt tilbake hadde mange såret meg, og sinnet, eller sjel, ja - hva man enn kaller det nå har nådd en form for metning om hva den klarer å håndtere.
Hva hun skriver i sine notater, tja...hvem vet, kanskje helt andre ting enn det hun da inntrykk av?

Hadde aldri i verden tenkt at kjemien kom til å stemme med et eneste menneske, men idag føltes kjemien rett, neste gang kan det muligens bli noe annet, jeg er skeptisk, særlig til de som kan saker og ting, de som er såkalt "lærde".

Ble faktisk avslappet i hodet etterpå, det var godt å tømme det ut, det oppdemte som har lagt og gnaget så kolossalt.

Nå skal jeg være alene med hundene inatt, og jeg ser frem til natten, tror kanskje noen vemmelige drømmer ikke kommer til å skremme meg like mye.

Idag våknet jeg av at jeg sa Tango-Uniform-Foxtrot-Sierra, blir tufs, det...bare omskrevet på båtradiospåk, så selv i søvne prøver jeg  å la være å si stygge ord - de sitter ikke så løst som antatt, merkelig, jeg har aldri hørt videre etter når radiosertifikatet har kommet på banen, kanskje hjernen tar opp saker for seg selv?

Våknet til strålende sol, hørte om og om igjen disse ordene, ante ikke at jeg lå og plapret i det hele tatt.
Bravo....håper jeg klarer å formulere det forhatte navnet på samme måte, i søvne - da blir det mindre vondt å høre det.

Plutselig idag la jeg igjen merke til at flere roser var sprunget ut, jeg har vært inne på rommet hvor Bianca ligger i fryseboksen og tatt på henne, lille, dypfrosne vennen min!

Klokken er rett før det skumrer ute, har plassert nye lys i lyktene som jeg vil tenne til minne om Spurven, Bianca, minner som er vonde fordi jeg ikke kommer på et eneste godt minne lengre.
Enn om man fikk et tegn i søvne på et godt minne, å - det hadde betydd mye!
Ikke et eneste godt minne har kommet iløpet av den tiden jeg har skrevet i boken min, boken som ingen får se.

Igår tenkte jeg på et livstestamente, et testamente som vil utelukke alle arvinger fra å arve noe mer enn høyst nødvendig, og et skriv til, min for meg, forhenværende sønn.  En sønn jeg aldri vil ha noe ønske om å treffe igjen.
Har heller ingen ønsker om å treffe andre spøkelser fra fortiden, slike som  har bragt med seg vonde minner, jeg vet om etpar gode stunder som gjerne kunne kommet tilbake,, de gjør ikke det.

Nå skal utelysene tennes...
Hvil ifred mine kjære, la natten komme som den kommer, la ytterdøren holde seg rolig, la de firbente ha det godt - skal ikke stile mine ønsker for høyt - de blir aldri realitet likevel...

Kanskje en dag...

*

Stupiditet - hurra!

Igår ringte frøken ergoterapeut, spurte med munter stemme om jeg hadde vært masse ute og kjørt med rullestolbilen, jeg nærmest skrek inn i mobilen, hvaaaaaaa sa du????  Er du helt på bærtur, eller??

Ka er gale, da, var spørsmålet, hvorpå jeg svarte med "det vet du så forbannet godt, både du og hele gjengen i Pleie-Omsorg"  Nei, eg vet ikkje noke, eg...svarer ergopytten, haha...løgnhals!  Hun spilte overrasket over svaret på hvorfor jeg ikke forlater huset alene, og lurte på om hun skulle komme med en gang, ja - sannsynlig jeg tar inn kollegaen til BJØRN NILSEN, overgriper i Kvam kommune, joda, drømmen min er en ny episode av samme sorten.

Resten av dagen gikk med til hjertebank og ubehag, fikk nå greie på at vedkommende er sykemeldt, hmm, kanskje ikke så usannsynlig at bilsen hans er observert her i veien, likevel - trodde ved første øyekast at nå - nå har det virkelig klikket her.  Ser den mellomblå Mazda`en innimellom - vil kanskje se til at jeg holder meg på plass?  Ikke forlater territoriet, fengselet, "hjemmet", eller hva man skal kalle elendigheten.

Husker at jeg glemte å si noen ekstra vemmelige gloser, prøver nå å trene på å lære mange banneord, just in case, might come in handy some day.  Er greit å få agget ut på kollegene, selve fyren skulle det vært klistret plakater av over hele kommunen, slik at andre tullinger kunne holde seg unna og ikke oppleve lignende.

Inatt var jeg alene, måtte sove med ulåst ytterdør, tilfelle husfar kom sent hjem, lå med alle klær på, og tok med en kniv og la under hodeputen, just in case -  en dag smeller det her også, garantert.
Raseriet bygger seg opp mer og mer, men det er farlig å komme med for ekstreme uttalelser, de tas i den private boken.

Ingen trenger vite tanker om mine nærmeste, glad for hundene som holder bakkekontakten.  Da skal jeg nok takle en tid til med bakkekontakt, men akademikerpsykologen finner vel en knapp som trigger noe som ikke er sunt.

Merkelig at akademikere skal slippe så billig unna med så mye?
Den fyren har kostet helse, nerver og penger, dessverre har jeg ikke nok av noen av delene, her bør det rulle noen hoder rundtom som tilbakebetaling på kommunens mangel på initiativ til positive tiltak.
OK, de burde betale et opphold på fjellet, der nervene kan dette ned på mer normalt plan.

Solen skinner, og vi bør være glade for det!

Om etpar dager reiser siste valp i denne omgang til nytt hjem, blir rart uten valp - men han er jo som voksen hund å regne, vesle knøttet:)

Man må kompromisse - gi og ta - alt hva man lærer av å se tidlige TV programmer...
Her sitter et kjendispar og veileder om hvordan ha et godt, mangeårig forhold, jeg tenker hvor latterlige råd de har, som f.eks. reis bort og vær kjærester, sett av tid til sex, snakk med hverandre og gjør hyggelige ting sammen.
Ingen av delene virker fristende, kanskje snakke sammen delen - tror den er fin, dvs. om man har noe å snakke sammen om, vel og merke...

Solen skinner, mørke skyer på himmelen har vi også, lysene brenner enda i utelyktene, og de skal fortsette å brenne.

Inatt lå jeg under åpent vindu og så på en stjerneklar himmel, det kunne nok vært fint om man orket å glede seg over synet.

I seng med fienden

Så nok engang filmen I seng med fienden igår, Julia Roberts er en feiende flott dame så høyreit, slank og med sitt blendende smil.
Hver gang jeg ser filmen, oppdager jeg nye småting som ikke stemmer overens med virkeligheten, hadde hun klart å leie et hus, f.eks?  Var det ikke litt skummelt å leie et hus med mange rom, huset virker koselig, men med for mange muligheter for en inntrenger til steder å gjemme seg, for hun burde nok vært klar over at mannen ville lete etter henne, dermed ville et naturlig valg vært å bo et sted med flere rundt seg, og på en mer oversiktelig plass.
Hun var heldig som klarte så raskt å fatte tiltro til denne nye dramalæreren, utrolig hvor raskt det gikk for henne å stole på en ny mann, igrunnen.

Ser ikke lengre noen særlig realisme i filmen, men det er to fengende melodier, Brown eyed girl og Run around Sue, de skaper litt liv på teateret og et snev av romantikk.

Ser av dagens dato at det kommer psykologtime denne uken, vel, tror den hjelpen kommer i seneste laget om den er ment å lege noen sår på innsiden av hodet, for mye har hendt denne tiden til at det lar seg gjøre, for mange negative tanker og stemninger har festet seg, men jeg får vel jatte med, slik jeg gjør med det meste og de fleste.
Innvendig gnager hatet mot flere og flere, utvendig er jeg kanskje rolig og fattet og tykk.  Bortsett fra å være lite pen, ser jeg nok frisk og rask ut.

Det er ikke verdt å blogge for mye om det man føler for, eller hva man egentlig ønsker, tenker og vil gjøre om man hadde hatt anledning.
Vil ikke stå i fare for å ufrivillig dra til steder jeg ikke ønsker å komme.

Drømmene er det ingen som kan blande seg i, de lever sitt eget liv, der skal de få utfolde seg, drømmene om hva jeg ønsker, bare drømme, ikke handle.

Dessverre har jeg så utrolig vanskelig for å ikke handle, håper jeg slipper det, håper drømmene enda en stund er nok.

Håper at det er lenge til ut i august, men ser på kalenderen at det ikke er det, vil ikke flytte Bianca fra frysen, august kan innebære en slik uønsket handling.   Nå er hun her, nå kan jeg se henne, i frysen, men hun er da like hel - kan klappe henne selvom hun er stivfrossen, hun er her, lever enda, selvom hun må bo i en fryser, den er hennes hjem, og hun skal ikke i noen ovn for ikke å ha hjemmet sitt mer.  Hun er min Brown Eyed Girl som jeg fremdeles kan klappe og snakke med!

Er psykologen også en av disse svinepelsene, eller er hun grei?  Akademiker grei, slike som bare er falske...snakker dritt bak ryggen og sier rare ting, akademikervås, kanskje hun er en intrikat person, det gjenstår å se, har lyst å slippe alle hundene ut når hun kommer for å riste akademikertrynet ut av en fastlåst profesjonell mimikk, ja..det har jeg lyst til, men man gjør ikke det med akademikeren, de takler da ikke slike påkjenninger, de er laget for grasrotfolket!

Joda, såklart skal jeg holde ut en stund til her, jeg ser frem til å holde ut, det har jeg da gjort så lite av årene, holde ut...holde ut...holde fast på tanken om å holde ut!

Prøve å holde på tanken om engang i fremtiden kun ha dyr rundt seg, holde ut en stund til...

...denne holder også ut...til frosten kommer...

Spøkelser og andre grunner til vantrivsel

Spøkelsene følger enda med meg, jeg hører en stemme på TV - og hører stemmen til den motbydelige, et uskyldig innslag om noe båtgreier ga meg grusomme frysninger siden den stemmen på TV er helt lik på hans stemme, selv dialekten er i mine ører helt lik.  Første gang dette gikk på TV, sa jeg til min andre halvdel at jeg blir gal av den stemmen, og idag kom jo såklart programmet i reprise.  Tror ikke den andre halvdelen forstår hvor motbydelig saken  er, han måtte se alt sammen en gang til, og selvsagt da vi liksom skulle spise middag.  Maten smakte gyselig med en gang, og jeg tenker frustrert om det er MULIG å bli så følelsesløs og tomhjernet, MÅ man se dritt på TV når man spiser middag??

Heretter er all middag over for min del, når det ikke er mulig å forstå, da er det bare å gi seg.  Jeg gidder ikke mer, jeg gidder ikke forklare mer om hvor utrolig vemmelig saken er.

En gang i fjern fortid, var måltider hyggelig, da satt vi sammen og snakket, nå er det bare utrivelig, mat må inntas i taushet - dermed er ikke mat kos, heller, det er bare noe greier som smaker metall.
Dessverre gjør store doser kortison meg sulten, men maten smaker like ekkelt - det eneste som ikke har smakt ekkelt siden 22.juni, er prinsessekaker fra IKEA.
Heldigvis går det an å kvitte seg med maten, slik unngår man en uhyrlig vektøkning, og det er rensende og godt også.  Da renner det ut masse følelser, tomheten, tristheten, vantrivselen, alt ligger igjen, en liten stund.  Følelsene kommer raskt tilbake, jeg ønsker meg årevis tilbake i tid, til en tid hvor jeg betydde noe, hvor livet var viktig, tiden man kunne ta turer om søndagene med barn som ville ut, barn som ble glade for skillingsbollene og sjokoladekaken vi laget om fredagen.

Dengang vi hadde samhold, ja - mor og barn, da...vi var nok en sirkel for oss selv, ingen kunne komme inn dit, ingen andre betød noe i vår sirkel.  Alt rundt var statister, det virkelige livet var med barna, nå er det virkelige livet med hundene.  De er min beskyttende sirkel mot det ekle og onde - bare så synd  jeg ikke kan ta mine kjære bort dit jeg ønsker, for den plassen er ikke her.  Vet ikke akkurat hvor stedet er, men nå kverner tankene bare om å komme bort, alt er bedre enn å våkne i dette, tilbringe dagene her og kun se frem til å bli trøtt nok til å legge seg, en liten pause for å stå opp til akkurat det samme som man opplevde dagen før, dagen før, dagen før...

Årsdagen

Dette er dagen jeg har sett frem til med gru i lang tid, nemlig årsdagen for SPURVENS dødsfall.
Dagen vi mistet ham, trodde jeg aldri at det var mulig å la det gå såå lang tid før vi kunne få ham tilbake, ventet på Spurven vår, ventet...ventet mer.  Trodde fullt og fast på at han når som helst ville komme trippende inn dørene her, vifte litt på halen, se med sine herlige øyne litt forundret på oss, spise noen kuler tørrfor, for så å finne sin faste plass ved fars venstre side i stolen - "garasjen" hans.
Jeg venter egentlig enda på Spurven, lytter etter hans lette tasser over gulvet, et lite hink med ene bakfoten for hvert 3. steg, etterknurringen...ja, Spurven knurret alltid etter at de andre var ferdige, derfor kalte mor gutten sin for "Etterknurreren".
Herlighet, er det rart han er savnet??
En nydelig søndag i Måløy, tidlig formiddag blir han født av sin like lille mamma - verdens snilleste og hjertegode jente som heller ikke gjorde noe vesen av seg, var rett og slett utrolig yndig og vakker langt inn i sin sjel.

Mamma`n begynner å bli rastløs søndag morgen i 09-tiden, jeg tar henne med i stuen hvor hun peser litt.  Dengang hadde vi ikke valpekasse, men vi hadde laget til en stor pappeske til henne og valpene.  Etterhvert kommer det trykkrier, og da er det opp i pappesken.  Søndag 28. mars i 2004, kl. 10.20 føder hun sin første valp, sin eneste datter, en knøttliten tispe på 120 gr.  Vakker og velskapt var hun.  Rett etter, ser vi nye trykkrier, og da kommer Spurven ut, en ørliten gutt på 110 gr.  Han er så tynn og puslete, kjenner jeg nesten er redd for å skade ham bare ved å holde rundt ham, men Spurven er tøff, han!
Vi vet det er en valp til der inne, hadde tatt røntgen av mamma, de fant 3, muligens 4 valper i den lille kroppen.  Røntgenbildene har jeg enda, de skal jeg alltid ha med meg!
Noen timer går uten mer tegn på at valp er på vei, tilslutt starter etterhvert de etterlengtede trykkriene, og etter mye trykking kommer verdens flotteste hanne ut i dagens lys, da er klokken nærmere 13 på dagen og solen stråler inn gjennom vinduene.
Ut kommer en kraftig hannvalp med tykke, flotte lår, det er vår elskede Simba på 120 gr.  Utrolig hva disse få grammene kan utgjøre på en liten valp, de to spede førstefødte og livskraftige Simba med tykk, rund mage og disse utrolige lårene.  Jeg er så fascinert av de 3 aprikose underne som etterhvert er tørre og fine og ligger der og patter ivei...
Simba var vel den som forstod best dette å ta til seg næring, de to ørsmå, trengte litt mer hjelp, de hadde ikke Simba sin pågåenhet...

Vel...enda er det uforståelig at de mistet mamma, den beste mammaen noensinne, hun som var så stolt over valpene sine, samtidig som hun tok seg tid innimellom til å være "Tosejente" hos menneskene sine, hun hadde det så travelt da, løpe mellom valper og matmor og matfar for noe kos innimellom.  Som om hun ville fortelle at hun var vår gode jente selvom hun nå hadde viktig ansvar som mamma.  Stella elsket å være mamma, Stella elsket sine små...

Simba, LilleStella og Spurven ble aldri skilt ad siden de mistet sin mamma på 14. dag, vi ga henne det løftet om at hennes små alltid skulle være med oss, aldri splittes...
De fikk litt over 6 år sammen, helt inntil 4. august 2010
Helvetesdagen, dagen jeg følte både bunnløs sorg og glødende hat på samme tid.  Tror aldri jeg har følt et sterkere hat mot noen som den dagen.
Et menneske som ikke klarer å høre på det jeg sier, nemlig at hundene må bort fra porten før noen åpner den - var nå dette så umulig, da?  Fatte en slik enkel beskjed?  Neida, her skal vi dure inn, deise ned et boss spann i samme slengen, og kjære Spurv - under det veltede spannet er du...
Antar jeg hadde noen primalskrik da jeg fikk spannet bort fra den kjære kroppen, tror kanskje ikke synet der han ligger så vridd og rart med hodet og tungen lilla utav munnen.  Da forstår jeg at det ikke er håp, uansett fars iherdige jobbing med gutten sin hvor han gir munn til munn og hjertemassasje - jeg vet at den Spurven vi kjenner aldri vil komme tilbake til normalt liv om vi skulle klart å få ham til å leve videre.
Vet inni meg at han er drept, jeg må innrømme at jeg hater denne damen som rev livet hans bort, særlig siden hun kunne lett unngått det.  Jeg hadde forstått at om han hadde vært en avstikker som jumpet over gjerder og ut i en vei foran en bil som ikke hadde sett ham, men dette var etter min mening ikke et uhell, det var gjort bevisst siden hun totalt lukket ørene for det som ble sagt henne, forbannede morder der du går!!  Ingen mennesker har jeg mindre tilovers for enn de som gjør dyr vondt!  Etter min mening er de ikke mennesker, de er ikke noe som helst!  De er søppel.

Ikke gjør hun annet enn å bare stå der, drittkjerringen - ikke sier hun noe om hvordan kan jeg være til hjelp, bare tom og etter mitt syn opptatt av seg selv.
Spurven fikk en laber liksom behandling på dette elendige lokale veterinærkontoret, de vet jo ikke bedre!  Natten var ung da vi tok Spurven med oss hjem, far laget til på sofaen med masse mykt, så ikke kroppen din skulle ligge vondt, varmepute fikk du også, vennen min...inni et teppe, oppå en pute, tilbragte du natten med mor ved siden av og tett - tett inntil deg.  Så tett jeg turde komme deg, var redd for å gjøre deg vondt, eller skade mer av deg.
Jeg tror ikke du sov den natten, Spurven - du var ikke deg selv, du hadde vondt, så jeg, øynene dine ble så smale innimellom.  Jeg tror du så mot Regnbuebroen natten gjennom, det eneste jeg kunne gjøre for deg, var å stryke deg forsiktig og å fortelle deg hvor høyt du hadde vært elsket og hvor mye du fortsatt var elsket og at vi ikke ville miste deg!  samtidig sa jeg til deg at om du følte du måtte forlate oss, skulle vi slippe deg...slippe deg fri fra smerter og over Regnbuebroen for å møte din mamma. 
Hele natten lå vi og småsnakket, vi gikk gjennom årene vi hadde hatt sammen, jeg fortalte deg om mamma`n din, hvor hjertegod hun hadde vært og at du var like god.  Innimellom ga jeg deg vann, det rente for det meste ut fra munnen din, men jeg hadde jo fått beskjed om å gi deg vann natten gjennom, selvom du ikke kunne få det av deg...Var så i tvil om jeg skulle true i deg væske du ikke ville ha når du sikkert var helt full i blæren din.  Jeg visste du ikke ville tisse sånn av deg selv, så jeg gikk ut innimellom og holdt deg sånn at du kanskje skulle få tømt deg, men det skjedde ikke.
Det var mørkt en stund den natten, slik augustnetter er, solen prikket oss tidlig, du hadde levd natten gjennom, men øynene dine var ikke skarpe og årvåkne som før, det var som du gråt...
Jeg vekket din pappa som skulle ta deg med til veterinærkontor i Bergen, hadde allerede avtalt at dere skulle komme dit.  Han brukte ikke lange tiden på å våkne denne dagen, og vi pakket deg inn i teppe og la deg på puten du hadde  brukt gjennom natten.  Hadde jeg kunnet, skulle jeg så gjerne fulgt deg på det jeg visste var din siste biltur, dessverre hadde vi valper her og morderens hunder, turde ikke la alle være igjen alene...
Pelsen din var tårevåt der jeg forsiktig bar deg inn på passasjersetet, jeg tror jeg fikk sagt at jeg elsket deg en siste gang.
Pappa`n din ringte ikke så lenge etter at dere var reist og sa du virket kjekkere, det kunne tent et håp, men det vakte det motsatte, nemlig en følelse av at dette er slikt som skjer før den siste reise.  Med din personlighet, var det ikke underlig du ville vise for pappa at du ikke var syk slik at han ikke skulle bli lei seg.

Klokken 17.20 passerte du Regnbuebroen, Spurven...Da var håpet om at du kunne reddes blåst bort for all tid.  Du var ikke her, du var på vei mot friheten, revet bort så altfor tidlig, drept av en uforsiktig og kynisk dame som ikke kunne bruke lytteører, men måtte dure frem som hun selv ville.
Hun reiste tilogmed på ferie!  Her skulle jeg se etter hennes 2 hunder mens hun ferierte i Paris!! 
Jeg sa til henne at jeg ikke var istand til å ta på meg det ansvaret midt oppi at du var så syk, men tullingen prioriterte ferie til metropolen, hun er jo akademiker...de tar ikke  hensyn! 
Vi på grasrota er gode nok til å krype og gjøre de tjenester uansett hvor vondt vi har det, hun kunne fint avlyst turen og tatt vare på hundene selv da hun så hva hun hadde forvoldt...

Lyset ditt brenner i lykten på minneplassen din, bilde av deg er der også idag, idag skal der brenne lys hele tiden, helt til natt blir til ny dag, like til denne dagen - årsdagen er over...

Kjære, vesle Tasselgutt, Spurvegutt - vi minnes deg, elsker deg og håper du har funnet freden der over Regnbuebroen, møtt din mamma og har det godt!

                                                        ELSKER DEG SPURVEN!!

Spøkelser ved høylys dag...

Igår hadde jeg noen ærend som jeg bare var NØDT til å få gjennomført, være seg paranoia, eller ei.
Ved friskt mot, nei - det er feil, satte meg ikke i bilen med friskt mot, derimot med nervene i halsen og magen på vei mot oppkastnivå.
Måtte hente medisiner og sprøyter, først var det en stor diskusjon om hvorfor jeg skulle ha sprøyter, følte jeg måtte omtrent avkrefte at jeg var narkoman, selvom medisinene skal settes i sprøytefor, veldig vanskelig å sette sprøyter uten rett utstyr!?  Da jeg sliten i hodet kom ut fra de diskuterende apotekerne, måtte jeg hente noen pakker som var kommet fra USA, og det var et stort mareritt, den første jeg treffer, er da herr overgriper, trodde nesten jeg skulle svime av, men før jeg fikk vurdert noen måte å besvime på, følger en eks psykiatrisk sykepleier i hælene hans.  En av det skikkelig vemmelige slaget som ifjor høst sammenlignet meg med disse syke menneskene som samler på katter rundtom, de som man av og til leser om i aviser, og som lar dyrene ha det vondt i beste hensikt.  Vel, hun kom svært raskt ut dørene herfra!!  Igår står hun og smiler til meg, prøvde å sende henne et riktig olmt blikk, ristet litt på hodet og snudde meg bort. 

Da har jeg møtt min "fiende" som jeg hadde antatt ville skje før eller senere, det ble litt før.  Jeg måtte hjem og kaste opp, ble skjelven og ville BORT, bort fra det vonde.  Fant i desperasjon frem Hallingskarvet hyttegrend for å forsøke å rømme dit, til freden og roen i fjellet.  Etterhvert, noen timer senere, besinner jeg meg - litt logistikkproblemer stoppet meg, man må nesten ha bil der oppe, og her er kun en bil i drift.  Så feig er jeg, stikke av med halen mellom bena som en kuet hund, jo - om jeg hadde kunnet, ville jeg gjort det!  Langt bort også!

Fra Politidistrikt Hordaland, kom brev igår om at saken er satt under etterforskning - etter sigende skal visst det være bra, men antar likefullt saken blir henlagt grunnet bevisets stilling.
De har i det minste ikke henlagt saken enda om det skal regnes positivt.  For meg er det ikke positivt før jeg er borte herfra uansett.  Sikkert ikke siden, heller.

Ser at far i huset har bragt mange teiner til huset, de skal fylles med flyte elementer, og jeg går løs på en stabel teiner og gir meg ikke før mørket har senket seg og gjør det umulig å se hva jeg gjør.  Sårheten i fingrene er god, det er godt å stå å gjøre det samme, åpne teiner, legge inn elementer, stripse de fast med elektrikerstrips og lukke de når alle elementer er plassert.  Kjenne kroppen jobbe mer enn hjernen...
Siden jeg står der og jobber med hendene, renner det noe i hu om primærnæringen, tenker mye på akademikere versus primærnæringsarbeidende.  Føler irritasjon over hvor mye  jeg har  hørt om hvor bra det er med akademisk utdannelse, nesten som om en akademiker ligger mange hakk ovenfor på stigen, begynner å tenke etter hvor avhengig disse såkalte akademikerne er av primærnæringen tross alt.  Mange av de høyt utdannete er jo så klønete med hendene at det er en skam, noen har omtrent problemer med å håndtere spiker, hammer og sag.  Lurer på hvem som bygger deres flotte boliger, forsyner dem med de dyre dråper, og annet de mesker seg med.  Fint skal en akademiker leve har jeg inntrykk av, og hvem må hjelpe de med å skaffe seg det de har behov for?
De fine fruer går til frisør, de handler fin mat, kjøper seg moteriktige klær, drikker edle drikker, lager selskap for å vise sin status.  Der kan de tusle rundt med sine moteriktige klær i sine fine smykker, diske opp med dyrt servise og prate dritt om de som er under dem på rangs stigen.  Fysjom, de hadde ikke klart seg en måned uten hjelp, tenkte jeg i litt irritasjon.
Akademikermannen er kanskje ikke bedre, hva praktisk kan de?  Virker som om de også trenger hjelp til mangt og mye.  Mange ganger tenker jeg at de er noe selvforherligende personer som degger for sitt eget liv, de kan gjøre så mye andre bare kan drømme om, men blir de ekte lykkelige av sine eskapader?  Bringer det mer lykke å reise til dyre feriemål fremfor å reise til mer nøkterne steder?  Gjør det en glad i lengre tid å se en kulturell film?  Bortsett fra at man har et samtaleemne med sine likesinnede?

Etter endel grubling, kom jeg vel til den konklusjon om at jeg var trøtt i kroppen, en god trøtthet som jeg hadde sluppet å betale for på et helsestudio, antagelig forbrent et ok antall kalorier slik at jeg med god samvittighet kunne sette meg på benken utenfor for å se kveld bli til natt.
Våknet til strålende sol - og var glad for å kunne enda en gang ta med mine venner ut i det fri sånn tidligmorgen, kjenne at gresset var vått av dugg og se litt på fjordens bevegelser.

Jeg skal nå være medansvarlig i eget firma, liten og glad for å ha bakkekontakt enn så lenge, og å ha bekjente som jeg har hatt følelsen av ikke snur ryggen til meg slik ganske mange har gjort.

Sender ekstra gode og varme tanker til T som har sendt en herlig og varm mail, tusen takk T - den satte jeg uendelig stor pris på skal du vite!  Slike små tegn på at noen bryr seg, teller mer enn penger i banken...
Noen lette regndråper falt isted, de føltes varme og myke idag, det kjennes ikke ut på kroppen som om vi skal bli nedlesset av regn helt enda, dagen blir kanskje grei, jeg skal dele denne dagen med mine venner også - akkurat som de fleste andre dager.

Min uakademiske bunke teiner

En enkel rose som har sprunget ut

Ta vare på en valp som venter på nye foreldre

Se på nytelsen til en solhungrig frøken

Den lille rakkeren som fant nyutsprungen rose og destruerte den raskt og effektivt, sånne små øyeblikk...det er glede!

^^^^^^

Traveldagen

Jammen var det godt å få en traveldag, travel, og travel på engelsk, haha...:)

Dagen startet som vanlig med å stå tidlig opp, lufte de firbente, sette seg ned litt ute og snuse på luften, og tenke litt også...samtidig ser jeg rundt meg, steder jeg minnes på tomten her, Spurvens minneplass som får fler og fler historiske roser, hønsegården som var full av liv ifjor og frem til januar iår, den vekker også minner, stoltheten over de volsomme mengder egg som fikk lov til å ruges ut, småkylingene som til tross for vinterkulde klarte seg, og de koselige lydene.  Det var nok mor i huset som ville ha høner og haner, en gammel gårdsdrøm - utrolig hyggelig, men som ble et stort ork da vinterkulden satte inn, og jeg ikke lengre syntes de små vennene hadde det godt og varmt nok der borte, samtidig ble der også store vannlekkasjer, og da hadde jeg ikke så mye å stille med, der slo igjen allergien til med den fuktige sagmuggen, men alle fikk seg nye hjem rundtomkring på gårder i noenlunde nærhet, ingen ble verken slaktet, eller led noen nød.

Vel, litt tilbake til sommeren, den er jo enda her - en stakket stund, bøndene slår og kjører fra tidlig til sent på dette skumle, grønne, da blir jeg redd - orker ikke mer medisin, eller sjokk den første tiden nå, kroppen er enda matt og uggen.

Vel, idag skulle vi få komme oss ut av bygda en stund, hadde legetime i byen, og vi startet tidlig og tok med flest mulig hunder og alle valpene, kunne jo forsøke å få veterinærtime med det samme, og det klarte vi!  Hurra, da ble vi veldig glade alle sammen, kjekt å gå til veterinæren med fine, friske og kraftige valper, alle ble  godkjente, og en ble levert idag, så nå er de bare 2 småtasser tilbake, lettere å passe på 2 noen dager til.  Da er det å vente på løpetid, paring og ny valpetid, utrolig hvor raskt man blir "valpesyk" igjen!

Så ble det løpetur på Koltveit, herlig, alle fikk strukket godt ut, det var ikke særlig varmt, så vi hadde en fin time der ute.

Videre gikk turen til doktoren som hadde fått papirer fra Voss sykehus allerede, og masse prat om overgrepet den 22. juni.  Alle med vett i hodet er av samme oppfatning, her er noe meget galt fatt og at kommunen ikke stiller opp i det hele tatt, ja..vi får se, som jeg har tenkt siden dette hendte, de skal ikke få dø i synden, verken den vemmelige overgriperen, eller kommunens folk som ikke følger opp sine egne vedtak.

Etter medisin og gjennomgang av litt endring i medisinrutiner, ble det tid for hjemtur, eller tur tilbake til stedet vi etterhvert ikke anser som hjem, men et sted vi raskest mulig vil bort fra.
Jammen var ikke klokken nesten 18 før bilen vår stanset i oppkjørselen her, da var dagen nesten over, jo...
Masse fine steder har vi fått sett idag, Kvamskogen er alltid herlig, enten man hater "hjemmet", eller er på tur mot Bergen.

Er igrunnen ganske så fornøyd med at dagen gikk raskt, og at vi har fått enda flere valper godkjent og har sett litt mer enn akkurat her vi enda bor...

VÅR GODE PIERRE

*^*