...er vel stort sett et et begrep for dagen etter å ha drukket for mye alkohol, det er ikke tilfellet her, mulilgens kjennes det omtrent likt ut, ikke vet jeg!
Satt 2,5 timer i avhør, uten pause, mange ubehageligheter skulle fremlegges, var glad for notatene mine, ellers ville jeg nok ikke husket noe særlig. Ved etpar spørsmål fikk jeg kreftige angstbyer, trodde nesten jeg måtte kaste opp, men alt holdt seg på rett plass.
Som de opplyste, ville det være en kvinnelig betjent, la merke til at hun hadde skjorte med 3 stjerner..
På pulten stod det en skal med refleks, det har lite med saken å gjøre, men det var greit å feste blikket på de refleksene i skålen, fikk med meg noen også - gave fra kommunen, kanskje??
Fikk tilbud om glass med vann, var greit å ha noe å feste hendene rundt, ikke sitte å fikle med strikken rundt boken med notater.
Mandag fikk jeg vite om avtalen om avhør, det jeg ikke ble opplyst om da politiet ringte, var at jeg kunne ha med en betrodd person, veldig synd, siden jeg fikk tilbud fra en advokat for slike som er i mitt sted følge...Vel vel, slik er det bare, mange opplysninger kommer ikke ut, eller kanskje de mener man skal finne alt ut selv?
Det ble også spurt etter klærne mine, dessverre opplyste politibetjentene som kom samme dag om at det burde bli levert inn. Selvsagt kastet jeg det tøyet!
Jeg spurte politibetjenten fra gårsdagen om B (mistenkte), ville få tilbake sin jobb, dette måtte jeg spørre de høyere i kommunen om, og selvsagt måtte jeg få svar raskest mulig! Joda, jobben fikk han beholde, nøyaktig samme jobb - det forbauset meg ikke, fornærmede blir sjelden tatt alvorlig, og de som begår ugjerninger har større beskyttelse enn de som blir den fornærmede part i saken.
Dette gjør meg ganske forbannet, rett og slett rasende, men vi har jo systemet at alle er uskyldige til det motsatte er bevist...hadde et håp om at dette ikke gjalt i stillinger med en til en kontakt med personer som er svakerestilte, men de betyr vel lite i samfunnet de også!
Derfor ble gårsdagen helt ille, det kjentes som et realt hån, rett og slett. Ikke at han kommer til denne boligen, men han er hos flere brukere i samme vei, bare det gir meg frysninger!
Vi føler nok en dragning mot å flytte bort herfra etterhvert, tror ingen av oss føler noe glede over plassen mer.
Igår klarte jeg ikke snakke, hadde en kolossal hodepine, alle lyder irriterte, og gjorde vondt. Det gjorde vondt overalt, egentlig, i tankene også.
Trodde jeg skulle være kjekk og ta dette "som en mann", men det skjedde ikke.
Idag er sakene antagelig bedre, jeg er bare sint, fremdeles irritert, skuffet, lei meg og paranoid.
Føler ikke så mye her og nå, er bare glad jeg har hundene rundt meg, antagelig de eneste som ikke irriterer meg akkurat nå.
Jo, en hyggelig kommentar, eller kanskje en samtale går an, men jeg er ikke sikker på hva jeg snakker om, håper det er noe vettugt, om jeg skulle åpne munnen.
Ble også opplyst igår om at det vil bli sladret, dette måtte påregnes på et så lite sted med få innbyggere, det bor omlag litt i overkant av 8000 i hele Kvam. Dette kan da bli interessant, får kanskje en historie slengt i fjeset om at jeg har forsøkt å overfalle en mannlig ansatt i kommunen, selvsagt må det kverne slike tanker også. Ihvertfall føler jeg overhodet ingen trang til å oppsøke verken butikker, eller andre steder hvor man kan treffe ukjente mennesker!
Joda, så kan man vel vente sånn rundt halvannet år på å få et svar på at saken er henlagt pga. bevisets stilling, slik at vedkommende trygt kan fortsette sitt virke som den hjelpende "engel"...
Klokken er litt før 03 om natte, tidlig morgen - alt ettersom. Idag er det Dagen, men hvorfor stå opp på et slikt ukristelig tidspunkt?
Drømte at jeg ble angrepet av snegler, og fikk en grusom kvelningsfornemmelse, de sleipe sneglene var overalt, huff og huff, bedre å liste seg stilt ned i stuen...valpene ble glade, men sovnet raskt. Vil ikke tenne lys, beroligende å høre hundenes dype pust der de sover trygt.
Fuglene kvitrer sine spede lyder utenfor, gatelykten utenfor stuevinduet er enda tent, det gryr av en ny morgen, tåkedotter siger ned fjellene, umulig å spå været. Utenfor er det vått, hundene luftet seg musestille, kom snarlig inn på stille poter, la seg rolig til på hver sine plasser.
Trodde klokken hadde tikket noe lengre enn til 03, håpet på nærmere 07 så ikke ventetiden skulle bli så uendelig lang, mange timer enda til 10
Vil ikke lage "være våkenlyder", inne er det fremdeles ganske mørkt.
Stille, er det, hørbar stillhet.
Titter på finn.no - lager ingen lyder, denne finn. Leter på bolig tilleie, ønsker meg bort, langt bort.
Alltid ønske seg bort, bort fra alt som har vært trasig og tungt, uroen innvendig er vond å takle.
Tenker på navn, kjente engang en som het Takle til etternavn, hvem var nå det?
Husker ikke, var sikkert en fra et av de evige kontor jeg har frekventert i hina dager, de dagene da leger og sykehus var endel av hverdagen.
Idag minner om en tidlig operasjonsmorgen, en kvie som sitter i magen, satt ofte slik på Barneklinikken på operasjonsdager, være stille i gangen, sitte og gjøre ingenting, ikke lese, ikke lage lyd, bare tenke. Vente på en gutt som skulle våkne for så å sovne i kunstig søvn.
Vente på at de grelle lys i korridoren nok engang skulle settes på full styrke.
Mange sene netter har jeg satt med et syarbeid, noe som ikke laget støy. Nål og tråd, brodere, legge opp og reparere, alltid noe mellom fingrene.
Har ikke slikt arbeid nå, ingen har bruk for å få lappet tøy, eller brodert motiv på et barneteppe.
Juli starter imorgen, bryllupsmåneden - tenker at det er godt å ikke være i den gjeve gjestekretsen, den ærefulle ring av betydningsfulle personer.
Om litt skal jeg finne dusjen, ikke enda, enn så lenge vil jeg nyte? roen. Lurer på hvorfor tårene kommer, burde være tomt for de snart, de irriterer, tegn på svakhet!
Enda litt lysere ute nå, luften er skarp, nesten høstlig. Ingen susing av biler enda i det fjerne.
Snart begynner nok kyrne på nabogården å raute, da er det morgen på ordentlig. Bondemorgen, kumorgen, bygderikets dag starter med de rautende kyr.
Titter på rosene jeg har fått av den snille naboen, de er blodrøde, griner mot meg som min første brudebukett. Ved rosenes side står en kunstferdig oppsats, gitt av en annen som vil godt, vakker kala og vrihassel, grenene minner om tankerekken min som snor seg rundt, og i for mange retninger, gren uten fokus.
I ettermiddag kommer damebesøk, en dame på 4 ben...
Mange kvinner er opptatt av shopping, liker det rett og slett - mulig hadde jeg likt det selv også om jeg hadde råd til det, mn å gå å titte i butikker, nei...blir for masete, men så er det noe med når man trenger trøst, da!?
Da vi mistet vår umistelige Spurv, fant jeg Netthandelen, stort sett bare tull og tøys, men var det eneste jeg klarte å konsentrere meg om på kveldstid, la inn bud og håpet jeg ikke ville "vinne", smart? Overhodet ikke! Ble noen kroner fattigere etter å ha "vunnet" diverse som jeg ikke husker hva er engang, men det gjorde dengang nytte som julegaver, for gjenstandene bragte kun med seg påminnelse om han som var borte. Etter en runde med pakker fra Netthandelen, fant jeg klokelig ut at det bare var noe herk og tull, men god tidtrøyte...
Igår fant jeg tilbake til gamle synder og fant enda mer unyttig tull - var heldig og fikk ingen idiotiske vinnerbud, puh...lenge til jul enda!
Men er mange andre fristende nettsteder, wow! Ønsker meg såå mye til hundene, søte kjoler og gode shampoer, men hittil har lystene styrt seg, har nok blitt bedre på måtehold denne gangen...
Nå ønsker jeg meg stort sett å ha mulighet til å brenne CD plater, men har ikke noe å spille de på, så trenger ikke det, heller - praktisk!
Fant trøst i å finne hundeseler på salg, og de MÅTTE jeg kjøpe, de var søte og sikkert praktiske, de var tilogmed på salg, hvem kan motstå salg??
Venter fremdeles på en hundeveske som også var på salg, klart den er praktisk, kan putte valper i den, da kan de bli med på tur! Haha...særlig når en ikke tør seg noe videre ut på tur, i redsel for å treffe en uønsket person. Joda, tankene er på plass, de!
Såklart var det utrolig nødvendig med ny tannpasta til hundene, jo, det er faktisk rett også, nye tannbørster også, og det er moro med pakke i posten, særlig sånne små som man slipper å hente på postkontoret! Og særlig om man tør å gå ned til postkassen, en relativt stor fordel når man venter post. Kunne ikke postkassen bare vært utenfor porten her, da?
Tror ikke mine innkjøpslyster strekker seg stort lengre nå, har alt jeg trenger, men har hundene det, prøver å tenke litt på det.
Psykiatrisk sykepleier spør om jeg spiser, og jeg svarer at jeg gjør nok det, gjør jeg ikke? Prøver å lete i hodet etter når og hva som sist ble inntatt, kommer ikke på noe der og da. Kanskje det er derfor hodet føles så underlig, etter mange, lange tankerekker, kom jeg frem til at jeg kunne forsøke med semulegrynsgrøt idag. Jippi, det var våkent, tåler ikke grøt - magen slår seg vrang, men det ble fin mat til hundene, så utrolig praktisk å ha hunder i mange tilfeller, ja! Da gjorde jeg de glade, og en liter melk var slett ikke bortkastet.
Mat er trøst for mange når de er opprørte, eller lei seg, selv føler jeg at maten vokser i munnen, og det eneste i kjøleskapet er mat beregnet på hundene, de skal ha kylling, kjøttdeig og fløte - noen pølser er de også begeistret for.
Det som nesten blir morsomt, er når man blir så letthodet at man knapt kan sette sammen en tankerekke, blir så sliten innvendig av å tenke, like greit å la det være?
Letthodefølelsen er praktisk idag, da kan jeg ganske enkelt la være å tenke på morgendagen, praktisk nok engang! Du verden så klartenkt man blir når man går med ullent hode, sikkert slik de føler seg, de som drikker for mye alkohol, smarte og veltalende!
Kanskje jeg burde gå til anskaffelse av et armbåndsur, interessant å se hvor tidlig man våkner f.eks. eller vite hva klokken er rent generelt. Det var engang en klokke på mobilen, men den har gått feil siste halvåret, minst- ikke greit når man har avtaler, men pytt!
Om jeg er heldig, kan jeg omgå avtalen imorgen, kanskje? Eller mulig det er lite smart?
Klart man kunne handlet klær, sommerklærne ble da ødelagt, men her er til alt hell ikke videre sommerlig utenfor, trenger man sommertøy, finnes det nok en bukse som kan klippes av.
Har gledet meg over nye, trivelige fb bekjentskap, ingen av de vet om denne skammen. Har noen få personer på vennelisten, menn og kvinner. Det har vært uproblematisk, ingen ubehageligheter med det.
Nå har jeg ikke alltid hellet på min side, idag er det en uke siden "uhellet" mitt, og jeg fikk "feiret" det med invitasjon til videochat av en person av motsatt kjønn, klikket raskt av, og satser på at han finner en annen som er ledig til konversasjon, stakkaren hadde nemlig sin hustru på ferie, har jeg startet en ny karriere som alvorlig paranoid, eller? Stole på kretsen skrenkes stadig inn, den!
Skulle notere ned hendelsesforløpet til forklaringen, det ble så sort i hodet - må vel være bra, det?
Om hodet er et tomt hull, hvordan er det mulig å vite at noe har hendt, og ikke være tilstede i seg selv?
Kjenner det på kroppen, fortannen som rasper over tungen, verkingen i armene, den evinnelige hodepinen, og kvalmen som bølger -bølger....sjøsyk på land.
Nedenfor trappen var du, vil ikke se dit, utenfor langsmed veggen startet du dine såkalte tilnærmelser, vil ikke se der, heller! Ut på sjøen kan jeg la blikket gli, der har du ikke besudlet noe. Hvorfor renner de evige tårene? Kjenner jeg vil at jeg tenkte jeg måtte bort, langt bort...bort fra lukt, og tanken på at du bor så farlig nær.
Sykepleier sier det er sunt å skrive, jeg skriver, hodet er for fullt, det er for tomt, det er ingenting, som alt nedenfor hodet.
Hvordan kan jeg forklare det jeg ikke husker?
Vet hvordan polititet behandler slike i min situasjon, gruer meg til å bli sjikanert med ord, handlingene var ille nok. Gruer meg til å forklare hvorfor alt er så mørkt, utvaskete detaljer om det meste.
Husker det var så strålende vær, husker klokkeslettet, husker lukten din, husker solen brente på armen. Husker at jeg vagt tenkte at dette bør jeg kanskje huske...men det skulle være hemmelig, husker du sa det...
Jeg vil huske å glemme!
Hvorfor gjorde du det mot meg?
Stjele tryggheten i hjemmet mitt, grafse på kroppen min, få meg ned i kjelleren for n`te gang
Du er en ansatt i hjelpetjenesten i kommunen, du er såkalt profesjonell
Snart en uke siden nå
Klærne har jeg kastet
Kroppen er vasket ren, men blir det ikke
Tennene pusset til munnen blør
Politiet har hentet deg
Om etpar dager er det inn til siste forklaring
slike som deg slipper alltid unna med ugjerninger, selvom du har hatt noen dager på celle
Kan ikke spise, sove, eller være trygg alene
Du også skulle svikte, en jeg trodde skulle være en trygg person, din vemmelige helseansatt, totalt misbruk av stillingen din!
Det sies at du er suspendert med øyeblikkelig virkning, tror jeg det, eller kan jeg vente deg tilbake?
Du kom da du visste jeg var hjemme alene, brukte meg - ba meg holde munn, dette var vår hemmelighet
Jeg fortalte, fortalte hva du hadde gjort, ingen hemmelighet mer!
Du har kone og barn, hva tenker de om deg nå?
Kvalmen kommer i bølger når jeg ser stedet der du misbrukte din stilling
Hva mennesker er?
Svikefulle, utspekulerte, løgnere, plagsomme, sparker deg når du har vondt nok fra før, prater med stygge ord...
Kretsen av de jeg tror godt om, ble ytterligere skrenket inn
Har 14 firbente venner som aldri har vært annet enn gode mot meg, aldri har de sviktet, forgrepet seg, eller løyet
Skal jeg takke deg for at du har revet ned hva jeg har forsøkt å bygge opp i 10 år, eller hva er fasiten?
Var jeg et lett offer for deg fordi jeg er alene, stygg som nøkken, eller hva ville du?
Ser på regnet utenfor ruten, det siler som tårer, tårene mine og regnet blandes
Den siste posen med grønn te er i kannen idag, på pakken hvor teposene har lagt, står det å lese:
Første skålen gjør halsen myk
Andre skålen knnuser mine ensomhets sorger
Tredje skålen søker min indre tørst - og fem tusen bøker finnes der
Fjerde skålen driver frem en lett svette, og livets problem siver ut gjennom porene
Femte skålen renser min kropp
Etter sjette skålen snakker jeg med de udødelige
Når jeg snakker om den syvende skålen kan jeg ikke mer - en ren og lett vind stiger frem fra mine armer
Poeten LU Yu, død år 83
Her sitter jeg med den fulle kanne, kan tømme mange slurker, og antagelig oppleve de mest sære ting, slik jeg har spart på den siste posen.
Om nettene drømmer jeg de merkeligste ting, om en kjøkkenmixer som blander blått og grønt, sammen blir det som kvikksølv. Når innholdet fra mixeren renner utover gulvet flyter den grønne og blå fargen i hver sine retninger, som fiender som ikke vil kjennes ved. Samme drøm natt etter natt, underlig.
Minner kommer, første minnet jeg vet om, er fra dengang jeg er veldig liten, sitter på gulvet og leker med en tykkmaget mugge, den har røde og hvite striper - hunden er der også, hjelper meg opp å stå.
Prøver å lokke frem fine minner, finner bøker jeg leste før skolestart. Første bok var en A-B-C, utolig lettlest og ganske kjedelig, men så kommer jeg over en bok jeg minnes godt...en jente som ønsker seg en hund, hun får en hund som kalles Frøya, det er en rørende historie, og tittelen har jeg ikke glemt: Frøya og den vesle hvite valpen...Tror boken ble lest til permene og innholdet skilte lag.
Minnes årene på "bondelandet" som liten, fine år, masse å gjøre.
Så følger mange hull, erindrer noen år før barna kom, og husker hvert barn som ble født. Selv de opplevelsene og minnene er nesten utydelige nå, hvor vi bodde, hva vi gjorde, synes å huske årene var gode, de med barna. Kanskje var jeg en god mor, muligens ikke.
De seneste årene går omtrent i et eneste virvar av hunder, valper og flytting.
Orker ikke minnes små detaljer, har nok med de større glimtene. Hverdagene.
De følger en etter en, som perler på snor. Rundt og rundt kan perlene trilles, de er stort sett like, også som et bønnekjede som man vender i hånden. Ikke mange perler som har annen form eller farge.
En gang iblant ønsker man å støte på en perle av ujevn form, et lite eventyr i det kjedet som går rundt og rundt...
Den tafatte, de ordene har rent meg i hu mange ganger den senere tiden, sirupsdamen, ting går trått, tregt og vrient. Kanskje det er en årsak til mangel på tiltakslyst, jeg vet ikke, men det irriterer meg svært, er ikke vant til å bli grepet av den inderlige tiltaksløshet sånn uventet.
Jo, der har vært noen uker med valpinger i strekk, den seneste var røff, fikk meg til å miste hodet noen øyeblikk, alene og fryktelig redd for min vesle jente, hva hadde jeg gjort mot deg, min venn...
Visste at her ingen veterinær var i nærheten som var å stole på, uten bil og uten annen hjelp enn meg selv, kalsium og intravenøsvæske, måtte samle tankene for å bruke de ganske hurtig. Nå har ikke slik hurtigkobling noensinne vært min sterke side, så her slet jeg. Ser tispen min får kramper, og matmor får vonde kramper rundt hjerteroten, hva skal jeg hjelpe deg med, hvordan, og i hvilke doser??
Etter noen krampeminutter, finner jeg ut at en gitt dose kalsium enten tar livet av tispen, noe som ville skjedd uten kalsium, og haster til for å gi dette oralt. Finner så sprøyte og kanyle og setter IV væske under nakkeskinnet for å få balansert elektrolyttene. Etter noen nervepirrende minutter, avtar krampene og pusten blir normal, tannkjøttet får tilbake sin normale farge, og jeg sender en stor takk til en eller annen hjelper der ute et sted, vi har kommet over krise en, men fødselen gjenstår jo...vet etter palpasjon av buken at det er mange valper og liten tispe.
Etter en liten blund, starter trykkriene, og det trykkes så svakt at matmor må klemme på rette plassen under buken. Da valpen er halvveis ute, kan jeg dra den litt og litt ut ved hver ri, saakte går det, så uendelig sakte. Tenker at dette umulig kan ende godt, men omsider får jeg dratt valpen ut. Får revet den ut av posen, og valpen skriker en nydelig lyd da jeg kniper den i nakken! Han lever!! Han har hjerteformet bliss i pannen, kysset av fru Fortuna...Men inni magen venter det flere små, hva med de? Etter 1 times tid begynner det endelig mer trykkrier, og samme prosedyre må gjentas, valpen må hjelpes ut da den er kommet halvveis ut, denne også med hellet på sin side. 3 ganger til gjentar vi denne prosedyren, og hele fødselen er over i 02-tiden om natten.
Etter at alt er vel overstått, kjenner jeg at kroppen dirrer og skjelver, jeg er lettet over at 5 friske og vakre liv har kommet velberget ut i verden til tross for min tafatthet, og føler meg som en ond hundemor...
Som en selvfølge tar jeg madrassen og legger meg foran valpekassen for å være oppmerksom på det minste knysr fra enten mor, eller valper, ikke minst skal alle valpene ha hver sin patt natten gjennom. Neste dag klarer jeg knapt ta øynene fra den vesle moren, og om natten legger jeg meg nok engang på madrassen, har ikke samvittighet til annet, skulle bare mangle!
Da dagen renner igjen, kommer godværet, og jeg bærer den nybakte moren ut, ut i luften så hun kan få luftet seg, og dette så jeg i blikket hun likte, herlig! Hun koste seg ute flere ganger denne dagen.
Plutselig har en uke fløyet siden fødselen, og hundemor har det godt nå, løper igjen ut og inn, den farlige natten ser ut til å være visket ut av minnet hennes, men ikke fra matmors...hennes tafatte og ubehjelpelige matmor, en matmor som vet så altfor lite, men ønsker å lære...
