Underlig drøm

Underlig er det de nettene man har drømmer som utvikler seg litt etter litt, eller for hver dag samme drøm dukker opp.

Første drøm var en blålig bil med langt panser som fikk motorstopp og parkerte på en veiskulder.  Ikke så merkverdig det, men det var ikke satt ut varseltrekant som indikerte problemer.  

Andre gang drømmen dukket opp, kom litt mer av omgivelsene opp, veiskulderen var like ved et bratt heng, og bilen stod ikke stødig i den posisjonen som den stod i.  Der ble festet wire til bilen, de ble strukket i luftlinje tvers over en smal vei og festet til et tre.  Ikke et hvilket som helst tre, en furu som hadde en utrolig flott vekst av nåler.

Den tredje drømmen om samme emne, viste  mer omgivelser, også iblandet personer i ulike sceneario.  Bilen som står så farlig til er ikke godt nok sikret, muren ved veiskulderen er satt sammen av stein, omtrent på størrelse med murstein.  Meget skarpt bilde på muren, det er definitivt ikke stabbestein, men ganske jevnstore steiner som er satt i mønster, men den er ikke murt opp på vanlig måte.  Disse wirene som holder bilen er også litt slitte.
Personer kommer ut og inn i bildet, ukjente personer er meget skeptiske og redde, kjente fjes tar alt mer med ro, men ingen våger å flytte bilen, og ingen tenker på å skaffe bergingsbil.

Siste scene så langt inneholder alle elementene fra de forrige drømmene, men nå har det kommet et dystert islett over bil og mennesker, en tett tåke er iferd med å bre seg i landskapet.
Noen trekker seg unna, de får en dommedagsfølelse.
Kjentepersoner driver med ulike aktiviteter langt fra bil og skog og murkant.

Selv drar jeg på kino og ser Grease og er 17 år, forelsket, men som rollefiguren "Sandy" - ikke overens med den hun er forelsket i.  Hun er søt og han er tøff, slik guttene på 50 tallet kunne være.  Slik var virkeligheten dengang også, jeg var verken søt, eller noe, bare fryktlig kjedelig.  Selvsagt prøver jeg å vinne den utkåredes gunst, et vanskelig prosjekt da jeg er den grå mus.

Anita Valen dukker opp, pen er hun, men har et lass med make up på seg.  Særlig øynene ser ut som om de har sett noe for meget, de er også hardt sminket.  Hun er utrolig muskuløs, armene veldefinerte, hun har sort herrehatt og slips.  Noe rart, hadde forventet å se henne med sykkelshorts...

Med tårene rennende ned ut ifra Forum kino rusler jeg sakte inn i tåken og aner den lurende faren.

Anita Valen kommer med hatten på snei og et krystallglass fylt av campagne i hånden.

Vi står der og venter på resten av de vi kjenner, ikke vet vi hvem det er, men vi står der, stille og ventende.

Irriterende med slike drømmer, kan ikke hele "settingen" komme med det samme slik at man slipper å gruble på utfallet?

                                                                   ****

Hurra for ..meg?

Lørdag 29. september var dagen man ikke kom utenom, sånn feiring med næreste familie.

Som jeg stresset inni hodet med dette, her skulle ryddes! , vaskes og hundene skulle være sånn noenlunde i strekken.

Endelig hadde alle oppgavene blitt unnagjort, og ting virket sånn noenlunde greit nok .
Her kom barn med sine samboere, barn uten samboere og barnebarn, selvsagt ikke glemme hunder også.

Mormor er nok mest en sånn "langt borte" mormor, dessverre!  Mormor savner små barnehender og barnslig undring over de små ting, akkurat slik jeg ser mormorer skal og bør.
Var moro bare å åpne vinduet på kjøkkenet og ha ene poden tittende ut på noe så enkelt som bølger og båter, litt fjell i horisonten og gleden over det enkle liv.  Da føler man seg ekstra glad, og ønsker seg tilbake til mer sentrale strøk slik at man kan hilse på disse små mye oftere, sukk...

Hundene oppførte seg utrolig bra, hmm, ble nesten skremt, jeg!
Frøken storpuddel oppførte seg ikke som valp, var der bare hun - stille og fredelig.  Jo, hun ville alle ha med seg.

Fikk en passelig mengde presanger som jeg hadde bruk for, uten at det var overdrevet (takk og lov!), liker ikke at noen kjøper "skjorta av seg" for min del.  Liker best det vi i gamle dager kalte rotepakker, slike som inneholder litt av hvert av småting, bøker, duftlys, og mer praktiske bruksting.  Ser ikke helt  poenget i å samle opp så meget.  Eneste det kan være brukendes til, er å øke skadeutbetaling fra forsikringsselskap, og nå har vi hatt brann, vannskade og svovelsyredampskade.
Kanskje vi har gjort unna skadefrekvensen for en god stund nå?

Ute var det vått og grått, men tøffe som vi var, ble det også en tur ut ned til sjøen.  Ene poden var stor nok, eller i rett alder, til å ha glede av sand, vann og slikt 3 åringer liker.
Vips kom det også noen hunder og dyttet poden overende, litt overraskelse i blikket så gikk det seg til.

Slikt man i ettertid kaller et vellykket besøk.
Slike vellykede besøk man betaler prisen for i etterkant ved å være gåen i hode og kropp i noen dager.  Vel, det går seg vel til.
Skjønner at jeg skulle hatt litt mer sosial trening når flere personer er samlet på samme tid, vi blir vel slik vi halvgamle ute på bygden, sikkert en slags "fra grisgrendt strøk syndrom".  

Da har verden kommet inn i heimen, fortalt hva som hender rundtom, og sneglen trekker seg stille tilbake til huset sitt.

Veldig takknemlig for å ikke være urbanisert, på samme tid med noe hang til å trekke mer mot urbane strøk av praktiske årsaker - slik er det bare, man skal ikke få både i pose og sekk.


Prøver å konsentrere meg litt om den store valpen, la henne få inntrykk av at jeg er en allright matmor, ikke farlig for henne og dette i håp om at vi i fremtiden skal kunne ha et greit og stabilt fohold uten skumle angrep fra hennes side.
Tenker sånn i mitt stille sinn at om jeg er ok når hun er liten, blir hun ok når hun vokser og blir stor.  Har ikke tenkt over om hun blir særlig stor, men ved nærere tanker, ligger det vel i rasebeskrivelsen!?   
Vel, enda er hun liten, heldigvis...

Vår første Sasha har nå fått navnet sitt kalt opp igjen, den større Sasha har kommet:)