Må kun forholde meg til det som har meg blitt fortalt om hvordan dagen derpå kan kjennes ut.
Personlig har jeg et dårlig forhold til alkohol, har ikke opplevd at det fører så mye godt med seg, selvom det er en sosial aktivitet blant mange her i verden.
Nå er jeg verken sosial, eller har andre fremtredende positive karakteristikker å si om meg selv, antar jeg er mer en eremitt. Synes heller ikke så mange mennesker har glimret med å imponere meg nevneverdig i noen sammenheng, bortsett fra å vise seg som store skuffelser, med noen unntak, selvsagt.
Om jeg hadde vært meget fysisk aktiv, antar jeg at en stor ekspedisjon med mange anstrengelser i ulendt terreng ville gitt noe av den følelsen som jeg har nå.
Våkner så innmari tidlig, hodet har blitt mer tankefullt etter gårsdagen, tenker litt: " Hva har jeg egentlig gjort? " Tenk om jeg har sagt noe fryktelig galt, er jeg sikker på om jeg har husket rett, kunne jeg forklart meg på en mer skånsom måte?
Mandag får jeg muligens svar på all tvil som nager, time i Starvhusgaten vil gi meg både psykolograpport og antagelig noen mer fornuftige svar enn hva jeg klarer å produsere selv.
Kanskje jeg omsider får svar på hva psykologen tenker og tror, er jeg "normal", eller ei...
Normal tviler jeg på at jeg er, ikke at det bekymrer meg så mye, narmalitet er et vidt begrep, og litt avvik fra "normalen" tror jeg er sunt. Er kjedelig med altfor normale mennesker, slike A 4 unisone mennesker. Der bør være et lite innslag av sunn galskap et sted i oss alle, bare det ikke plager andre i for stor grad.
Den frie vilje bør komme frem, ikke en hemmet personlighet som skjuler seg bak en maske, en man ikke er sikker på hvor man har.
Bevares, så innsiktsfull jeg er tidlig på morgenkvisten..
Ikke minst å uttale seg om å være hemmet, er jo temmelig hemmet selv, tvilsomt noe positivt i det, men jeg tror ikke det plager så mange.
Sjenanse er igrunnen ikke et særlig greit utgangspunkt for det avhøret igår, der må man ut med så mange ufine detaljer, jeg brukte utrolig med krefter på å pakke inn ordene slik at det ikke skulle fremstilles uanstendig, når man omtaler enkelte steder på kroppen, kan det jammen være komplisert å finne rette begrep. Nødvendigvis må man inn på saker man ikke nevner til dagen, og ikke er det enkelt å stotre og stamme seg frem til en betydning uten å være ufin. Vel, en erfaring rikere, og også en utfordring oversteget. De fleste har med seg en støttespiller under disse typer forklaringer, men hvem skulle jeg spurt, da? Kan ikke ha med venner, slektninger og andre nære, ei heller bruker jeg advokat til mer enn det desidert mest nødvendige, ergo hadde det kostet skjorta å ha en advokat der i omlag 5 timer - inkludert reise osv. Dermed beseirer man det alene med sine indre demoner og 2 politibetjenter. Hadde jag vært istand til å føle noe videre, hadde jeg kanskje gitt meg et klapp på skulderen og gitt meg selv litt skryt for å ha gjort noe jeg aldri i verden ville trodd jeg kunne komme til å gjøre.
Dette er så dagligdags for mange, så jeg synes ikke at jeg skal se på handlingen som en seier, men et tilbakelagt skritt i årets mørke måned. Desember som er fylt med stemning, lukter og lyder, da kan man ikke vandre rundt og tenke på 3,5 timer i noe som føltes som et klaustrofobisk helvete.
Nå er det en ny dag som lysner, skal se den bærer med seg mye av julens glede (svært tvilsomt) og mange andre ting å bry hodet med.
Kan eksempelvis tenke og fundere litt nærmere på om det blir ny tur til Trondheim sammen med Henrik i mars. Da er det åpningskamp i serien mellom Rosenborg og Brann, sønn vil ha mor med siden vi hadde det så kjekt forrige tur. Det kan jo eventuelt legges inn i 2012, ikke så langt frem i tid, bare 3 måneder til, omtrent den tiden jeg trenger for å planlegge en storutflukt, sånn nærmere en jordomseiling i mitt hode, men la gå...vi har hatt våre utflukter sammen, vi - mor og sønn på tur, et bra team.
Er vel fordi vi er litt tomsete begge to, kanskje?
Veien går videre til et sted, rett rundt svingen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar