Skulle notere ned hendelsesforløpet til forklaringen, det ble så sort i hodet - må vel være bra, det?
Om hodet er et tomt hull, hvordan er det mulig å vite at noe har hendt, og ikke være tilstede i seg selv?
Kjenner det på kroppen, fortannen som rasper over tungen, verkingen i armene, den evinnelige hodepinen, og kvalmen som bølger -bølger....sjøsyk på land.
Nedenfor trappen var du, vil ikke se dit, utenfor langsmed veggen startet du dine såkalte tilnærmelser, vil ikke se der, heller! Ut på sjøen kan jeg la blikket gli, der har du ikke besudlet noe. Hvorfor renner de evige tårene? Kjenner jeg vil at jeg tenkte jeg måtte bort, langt bort...bort fra lukt, og tanken på at du bor så farlig nær.
Sykepleier sier det er sunt å skrive, jeg skriver, hodet er for fullt, det er for tomt, det er ingenting, som alt nedenfor hodet.
Hvordan kan jeg forklare det jeg ikke husker?
Vet hvordan polititet behandler slike i min situasjon, gruer meg til å bli sjikanert med ord, handlingene var ille nok. Gruer meg til å forklare hvorfor alt er så mørkt, utvaskete detaljer om det meste.
Husker det var så strålende vær, husker klokkeslettet, husker lukten din, husker solen brente på armen. Husker at jeg vagt tenkte at dette bør jeg kanskje huske...men det skulle være hemmelig, husker du sa det...
Jeg vil huske å glemme!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar