Den tafatte

Den tafatte, de ordene har rent meg i hu mange ganger den senere tiden, sirupsdamen, ting går trått, tregt og vrient.  Kanskje det er en årsak til mangel på tiltakslyst, jeg vet ikke, men det irriterer meg svært, er ikke vant til å bli grepet av den inderlige tiltaksløshet sånn uventet.

Jo, der har vært noen uker med valpinger i strekk, den seneste var røff, fikk meg til å miste hodet noen øyeblikk, alene og fryktelig redd for min vesle jente, hva hadde jeg gjort mot deg, min venn...

Visste at her ingen veterinær var i nærheten som var å stole på, uten bil og uten annen hjelp enn meg selv, kalsium og intravenøsvæske, måtte samle tankene for å bruke de ganske hurtig.  Nå har ikke slik hurtigkobling noensinne vært min sterke side, så her slet jeg.  Ser tispen min får kramper, og matmor får vonde kramper rundt hjerteroten, hva skal jeg hjelpe deg med, hvordan, og i hvilke doser??

Etter noen krampeminutter, finner jeg ut at en gitt dose kalsium enten tar livet av tispen, noe som ville skjedd uten kalsium, og haster til for å gi dette oralt.  Finner så sprøyte og kanyle og setter IV væske under nakkeskinnet for å få balansert elektrolyttene.  Etter noen nervepirrende minutter, avtar krampene og pusten blir normal, tannkjøttet får tilbake sin normale farge, og jeg sender en stor takk til en eller annen hjelper der ute et sted, vi har kommet over krise en, men fødselen gjenstår jo...vet etter palpasjon av buken at det er mange valper og liten tispe.

Etter en liten blund, starter trykkriene, og det trykkes så svakt at matmor må klemme på rette plassen under buken.  Da valpen er halvveis ute, kan jeg dra den litt og litt ut ved hver ri, saakte går det, så uendelig sakte.  Tenker at dette umulig kan ende godt, men omsider får jeg dratt valpen ut.  Får revet den ut av posen, og valpen skriker en nydelig lyd da jeg kniper den i nakken!  Han lever!!  Han har hjerteformet bliss i pannen, kysset av fru Fortuna...Men inni magen venter det flere små, hva med de?  Etter  1 times tid begynner det endelig mer trykkrier, og samme prosedyre må gjentas, valpen må hjelpes ut da den er kommet halvveis ut, denne også med hellet på sin side.  3 ganger til gjentar vi denne prosedyren, og hele fødselen er over i 02-tiden om natten. 

Etter at alt er vel overstått, kjenner jeg at kroppen dirrer og skjelver, jeg er lettet over at 5 friske og vakre liv har kommet velberget ut i verden til tross for min tafatthet, og føler meg som en ond hundemor...
Som en selvfølge tar jeg madrassen og legger meg foran valpekassen for å være oppmerksom på det minste knysr fra enten mor, eller valper, ikke minst skal alle valpene ha hver sin patt natten gjennom.  Neste dag klarer jeg knapt ta øynene fra den vesle moren, og om natten legger jeg meg nok engang på madrassen, har ikke samvittighet til annet, skulle bare mangle! 
Da dagen renner igjen, kommer godværet, og jeg bærer den nybakte moren ut, ut i luften så hun kan få luftet seg, og dette så jeg i blikket hun likte, herlig!  Hun koste seg ute flere ganger denne dagen.
Plutselig har en uke fløyet siden fødselen, og hundemor har det godt nå, løper igjen ut og inn, den farlige natten ser ut til å være visket ut av minnet hennes, men ikke fra matmors...hennes tafatte og ubehjelpelige matmor, en matmor som vet så altfor lite, men ønsker å lære...