Du var den bittelille spiren, som våren...
Du ble til engang, ikke planlagt, men akk så elsket før noen andre visste at du var den du var.
Noen velger å kalle slike overraskelser uhell, for meg var du aldri det, du var en vekker, en som fikk meg til å tenke og gruble. Aldri - aldri kunne jeg velge deg bort, spiren min!
Jeg var så redd for deg, ville du skulle komme, få oppleve betingelsesløs kjærlighet fra første stund.
Selvsagt hadde spiren blitt til av to, av to som var så altfor unge.
Etterhvert som uker gikk, og tankene mine vandret, vandret de på ville veier - kunne ikke fortelle om deg til noen, ikke andre enn lege og helsesøster. Ikke engang den andre som var spirens opphav kunne få vite, naiv som jeg var, tenkte jeg slik var best, kanskje senere engang, etter at dette fæle ordet ikke lengre var et alternativ.
Slik gikk det til at spirens mor ville være alene, ikke la andre slippe til, inn til den hemmeligheten du engang var.
Du hadde en slik fri sjel som din andre del, en del av deg som ikke skulle stoppes av det som aldri skulle kalles uhell. Viktigere enn alt, var det å ikke berøve noen andre en frihet, muligheter og evne til å komme videre i livet. Et liv som ville blitt så endret av vissheten om din gryende tilstedeværelse, ville ikke at du skulle kunne kalles byrde for noen.
Da du ble vanskeligere å gjemme bort, snudde jeg og gikk. Ikke med lett hjerte, men med visshet om at vi ikke kunne ødelegge for noen, du var viktig, så viktig at jeg skulle gjøre alt for deg.
Selvsagt virker det underlig, men logisk dengang. Alt var ordnet, helsesøster hadde funnet plass til oss, mødrehjem - en mulighet for å kunne ha deg, en mulighet til å komme bort fra dine kommende besteforeldre som jeg engstet meg for. Der kunne vi komme fra den stunden hvor du ikke lengre kunne bli en hemmelighet bare for deg og meg.
Der kunne noen ta vare på deg, slik at muligheten var åpen til å utdanne seg, og gi deg det beste jeg ville kunne makte.
Ingen fordømmelse fra lege og helsesøster, bare velvilje, ikke noe snakk om ulykke og uhell, bare en trygg havn litt frem i tid.
Inntil den tid ville bli aktuell, fortsatte jeg på skolen, skulle klare dette. Noen morgener kvalm og uvel, andre morgener fylt av undring, spenning.
Skoledager ble plutselig viktige, det kunne bety noe nå å være skoleflink, for din skyld, spire!
En viktig dag med viktig prøve kom til oss, morgenen var så seig og trå denne dagen, antok jeg gruet meg til et latterlig nederlag etter en lang lesenatt, en stor prøve i sosialøkonomi skulle det være, hele dagen.
Etpar timer ut i prøven, kjente jeg noen rare kramper i magen, tenkte at dette gir seg nok snart, fortsatte med skrivingen. Kjente mer smerte, og en ubehagelig varme på unevnelig sted. For første gang i skoletidens historie måtte jeg be om å få gå på toalettet, slikt noe var da fryktelig flaut, så dette ble første og siste skoletoalettbesøk.
Ble skrekkslagen da jeg så varmen var blod, for første gang var jeg redd blod, dette blodet var ikke av det slaget som kommer fra skrubbsår og rifter.
Kjente en lammende og ekkel følelse, redselen for et mulig kommende tap, tapte jeg deg, ville jeg ha mistet for mye, det kunne ikke skje!
Pliktoppfyllende gjorde jeg meg raskest mulig ferdig med den ubetydelige prøven, og slapp ut i den varme vårluften. Ned alle trapper fra klasserommet og ute på gaten kjente jeg knærne nesten svikte, men de måtte bære et stykke til, eneste tanken var å komme på Legevakten, ganske lang gåtur som tok evigheter av tid. Dengangen føltes det som en dagsmarsj og som om hvert bortkastede minutt talte mot oss.
Selvsagt kom vi frem, til luken hvor man forteller navn, fødselsdato og hva problemet er, endelig var hjelpen innen rekkevidde, trodde leger kunne ha botemidler for det meste, også dette.
Legen var hyggelig og grei, sa turen måtte gå til Kvinneklinikken, endelig kunne vi dra med bil, ikke gå mer.
Kvinneklinikken var travel, og vi satte oss tålmodige i gangen og ventet på neste steg. Omsider dukket rett doktor opp, for 2. gang fikk jeg se deg på ultralyd, og denne gangen kunne apparatet fortelle at du var en livskraftig gutt, stor og fin, antagelig lengrekommet enn din mor hadde fått med seg. Så tilogmed små dunhår sveve som anemoner fra hodet ditt, små fingre og tær, og det runde, fine, vesle hodet. Selv på tommelen du suttet, lille spire!
Doktoren mente at dette kunne gå svart så bra, og sendte oss rett i totalt sengeleie, ikke så mye som en toalett tur, men det gjorde ingenting, kanskje det ville gå godt? Allverdens sengeleie skulle jeg orket da!
Neste morgen kommer en hyggelig jordmor med den lille doppleren, hjerteslagene er sterke og gode, ultralyden senere på dagen bekreftet at formen din var flott, masse bevegelse og liv! Håpet ble tent så forsiktig, og litt mer dagen etter, og neste dag igjen...3 dager flatt ut hadde kanskje reddet deg?
Inntil natt nummer 4...da kommer smertene tilbake, ringer på nattsøster og forteller at noe er galt, hvilket hun ikke bryr seg nevneverdig om, sier bare surt at ugifte mødre tror det skal være så lett alt sammen. Tidlig neste morgen er det ikke liv mer, doppleren er stille, og 5 andre kommende mødre sender triste blikk.
Raskt bærer det inn på undersøkelsesrommet, først opp på benken, sammen med en horde av studenter som bivåner det hele, og en lege som ikke akkurat er kjent for fintfølelse. Han forteller at det er full åpning, og videre bort på den etterhvert så kjente ultralydbenken. Er redd, redd for å se på skjermen idag. Der ligger du så unaturlig stille, sammenrullet, nesten som en liten ball, ingen armer og ben som gleder med bevegelser idag.
Tårene spruter, klarer ikke holde noe tilbake, drømmen og håpet er definitivt knust. Nå diskuterer de hvordan få deg ut, det eneste jeg hikster frem er at du skal ut hel, ikke i deler, fragmenter av et brustent håp. Noen hører mitt ønske, de tar deg ut gjennom et lite buksnitt, slik at du har alle dine lemmer inntakte.
Da jeg kommer til meg selv, får jeg titte på deg, du er som på ultralydbilder, vakker! Du er bare ørliten og uten liv, spire...i en liten eske, godt innpakket får du navn og velsignelse, mer kan jeg ikke gjøre for deg nå, borte er du, så altfor raskt tar de deg med, vet hvor du skal, men vil ikke vite, ikke vite mer enn dette, ha bildet inni hjertet, bildet av en liten spire, en kommende gutt, en gutt som ikke hadde livets rett...
Eneste pene jeg kunne gi deg var navnet, og et sterkt ønske om at du hadde fred!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar