Dagen derpå

Trine våkner brått, ganske urven i hode og kropp etter noen timer i godstolen.  Mørket utenfor vinduene er tett, det kan da ikke være tid for å tenke på å komme seg på arbeid enda ruller tankegangen hennes, armbåndsuret har hun ikke rundt håndleddet som vanlig, dermed søker blikket mot det store vegguret over peisovnen, Trine sukker av lettelse, hun har god tid til sin  godt innarbeidete morgenrutine.
Kaffe er det første som slår henne, idet hun er iferd med å heise seg opp fra sin noe forkrøplede stilling i stolen kommer hun på nattens hendelse som hun velger å beskrive det som for seg selv.

Hun må strekke seg ganske mye før hun orker å reise seg idag, kroppen synes mørbanket og underlivet dunker smertefullt.  Trine er sta og seig, kroppen kommer seg omsider opp fra den gode stolen, den lystige sprakingen fra veden har nok tatt slutt engang iløpet av timene hun blundet, kjøligheten i stuen er påtagelig.  Hun prøver å skynde seg så godt det lar seg gjøre til kjøkkenet for å sette igang vannkokeren, etter at den har blitt fylt og slått på, tripper hun med forsiktige skritt til badet.
Lyset blender som vanlig, hun merker blødninger da hun reiser seg fra toalettet, men ikke verre enn at det sikkert kan stagges med et bind.  Raskt river hun med seg noen bind for å legge i sekken.  Kan ikke gå med blodflekker på buksene, Trine ler litt av seg selv, føler seg tåpelig denne morgenen.
Gårsdagens klær får tåle en dag til på veien til og fra sykehuset, Trine er ikke plaget med overdreven svette og klærne lukter ikke vondt, de lukter svakt av lavendel. 
Håret er rufsete, hun drar kammen lett gjennom håret og titter raskt i speilet, jo hun ser ganske vanlig ut i ansiktet, andre blåmerker skjules lett av klærne.
Selv fra badet hører hun vannkokerens betryggende klikk, vannet er kokt, kaffen er ikke langt unna nå!
Med litt skjelvende hender får hun ordnet pulveret i koppen og heller vannet over, litt melk og koppen med dampende kaffe er klar til å nytes som hver morgen.
Trine titter ut vinduet på kjøkkenet idet hun forsiktig setter seg ved bordet, litt etter litt ser hun at kjøkkenet er rotete og at serviset har gått i knas, kommer enda mer på nattens hendelse, ja det er da bare en hendelse?
"Uff, her blir det jobb å gjøre i helgen" tenker Trine, godt det er fredag idag og helg med god tid til å ordne i huset, ikke venter hun noen av barna heller, 2 hele dager å komme seg på.  Gjelder bare å komme gjennom denne dagen idag nå...

Trine orker ikke dvele lengre på kjøkkenet enn nødvendig, fremdeles med forsiktige skritt rusler hun ut i gangen, putter bind i sekken, tar på seg sin tykkeste jakke, trer en ukledelig lue nedover hodet og kommer seg ut, husker å låse ytterdøren grundig.  I tankene farer det at hun nok bør skifte lås, Helge har selvsagt nøkler, og Trine ønsker ikke unødige besøk av ham noe mer.
Ute er luften snefrisk, det daler lette fnugg fra himmelen.  Trine børster bort sneen fra bilvinduene, starter opp motoren, lar den gå litt for å få varmen opp.  Siter der bare rolig noen minutter til sikten er klar og kjører stødig mot sykehuset idag som alle andre dager.  Det er litt glatt på veiene, men ikke verre enn at det er overkommelig, fredagstrafikken er noe tettere enn andre dager, men Trine rekker frem til sin faste parkeringsplass i god tid.
Litt vondere å gå idag enn andre dager, det retter seg nok iløpet av dagen velger Trine å fokusere på, mange har da vært gjennom mye verre ting enn dette som hendte henne inatt.  Som rettsmedisiner hadde hun endelig nok mange groteske avdøde på benken, hun selv levde nå ihvertfall.  Litt lettere til sinns kledde hun seg så raskt som mulig om i garderoben, klar for dagens oppgaver.  Ingen nye tilfeller lå klar på kjøl idag, Trine var rimelig ajour med både obduksjoner, rapporter og undervisning, hun regnet med en rolig dag denne vinterfredagen.
Noen få biopsier fra kirurgisk avdeling, og noe tilsyn med studentene var dagens agenda.
Trine konsentrerte seg grundig om prøvene hun dissekerte, skrev sine prøveresultater og fikk alt avgårde, for henne var det en æressak å både være rask og grundig, la pasienter og pårørende slippe å vente lengre enn høyst nødvendig.

Ved lunsjtider følte Trine sterkt for litt påfyll av kaffe og et rundstykke, hun rettet ryggen, lukket konvolutter og strakte seg etter frakken bak seg før hun vendte kursen mot kantinen.  Hun fant raskt både kaffe og et rundstykke med gulost, ville få seg et fredelig bord ved vinduet her i kantinen.  Oppdaget at det eneste bordet som var noenlunde fredelig var opptatt av en rygg med et bustehode begravd i en tykk bok.  Ved nærmere ettersyn fant hun at det var Ole Petter som satt der for seg selv, virket ganske trygt å sette seg ved hans bord.
Høflig spurte Trine om å få seg en stol ved bordet hans, Ole Petter virket overrasket glad, de strålende blå øynene gransket henne til hun rødmet.  Litt støl fikk hun satt seg, regnet med han bare ville lese videre i patologiboken.  Ole Petter la omhyggelig et kort i boken og lukket den stille, gransket henne der hun satt og nå strevde med å svelge både rundstykke og kaffe.  Trine forsøkte å ha den innvendige roen, den klarte hun derimot ikke helt å finne, ikke klarte hun finne ord som ville falle seg naturlige i denne situasjonen heller.
Ole Petter spurte helt uten omsvøp om hvordan hun hadde det idag, han så henne rett i øynene da han stilte spørsmålet.  Trine svarte "jotakk bra, det skal bli godt med helg, hva med deg da?"  Litt beklemt mumlet Ole Petter samtidig som han stirret intenst på et punkt på bordplaten "beklager at jeg kom for sent igår, jeg har en anelse om hva du gikk gjennom".  Trine følte en klump i halsen, hørte det glapp et lite gisp fra henne.  Trine repliserte etter å ha summet seg et øyeblikk "hva mener du med det?"  "Jo, jeg satt og studerte da jeg kjente et kraftig migreneanfall var i anmarsj, måtte ut og lufte meg litt siden det ofte kan hjelpe med en tur i frisk luft" .  "Jeg kom på at jeg har et lite krypinn ganske nær huset ditt, valgte derfor bare å rusle forbi for å se hvordan du bodde".  "Jeg så en sort og kjent bil parkert i nærheten av huset ditt, så et par stå og titte inn vinduet.  De gikk derfra og inn i bilen, da ruslet jeg stille bort for å se inn til deg, du satt der foran peisen så stille, tårene dine silte".  "Jeg la to og to sammen og jeg antar jeg har rett?"  Trine begynner å skjelve, hva i alle dager er det med denne krølltoppen av en guttunge?  Hun sa ikke noe, bare kjente øynene renne over, nye tårer.  Ole Petter griper hånden hennes over bordet, hånden er varm, trygg.  "Jeg er her om du trenger meg, Trine - jeg kjenner den jævelen som var hos deg og jeg kjenner damen hans.  Jeg er så inderlig lei meg for å si dette, men den drittsekken er beklageligvis faren min og damen er hans nyeste kone".  Trine er taus, ingen lyder unnslipper henne, hun skammer seg dypt og indrlig.  Hvor dum har hun vært, hvor naiv?  Og ikke minst føle seg fullstendig blottstilt overfor en studentjypling med Helge som far!  Trine kjente seg til margen rystet langt inni kroppen, trakk raskt hånden til seg, reiste seg i taushet og gikk.  Bak seg hørte hun Ole Petter stemme "Trine jeg visste ikke noe, vær så snill og tro meg!"  Trine gikk til kontoret, stengte døren og dro frakken av seg.  Samlet seg et øyeblikk før hun med tunge skritt gikk ut til sekretæren og ga beskjed om at hun tok helg.  Garderoben ventet, hun skiftet, kjente en svak lavendelduft fra tøyet sitt og visste hvor hun skulle.
Utenfor var det rett før den blå timen, luften klar og frisk.  Hun trakk den inn med dype drag før hun begynte å gå mot blomsterbutikken, kjøpte 3 snøhvite roser og et gravlys.  
På minnelunden tente Trine lyset, la ned de hvite rosene på den hvite sneen, sank sammen og hulket ut fortvilesen og smerten, tankene og følelsen av å være skitten under huden.
Der ved gravene hulket hun ut smerte og sinne, den blå timen kom snikende, lyset blafret stille.
Hun var alene med de døde, der i den blå timen fant Trine sin trøst.

                                          Det blødende hjerte

Trine ligger i sofaen, ligger og ligger, skjødet banker, hodet banker etter timer med tårer.  Nå er hun tom for tårer, tom for det seige, klissete blodet antar hun.  Legen flyr gjennom tankene, blod koagulerer da temmelig hurtig?  Trine var lege et glimt av et øyeblikk, stunden etter er hun bare seg selv, en liten nedverdiget middelaldrende skikkelse med revne nattklær og totalt alminnelig i sin tilstand, så alminnelig som det går an å være etter, ja - skal man kalle det voldtekt?  Legestemmen kommer nok engang tilbake og sier henne at dette var en voldtekt, ta deg sammen og kom deg til voldtektsmottaket med dine revne klesrester.  Trinestemmen sier at det ikke er voldtekt, men kjæresten som ble for ivrig, hvor tåpelig det er å lage et stort nummer av noe som skjer kvinner daglig.  Hun ligger der og hører sin indre samtale, legen og Trine, den fornuftige legen og den sårete Trine.

"La meg komme meg på beina nå!" tenker Trine temmelig ør, sofaen sluker henne nesten, stuen er kjølig, mørk og dyster.  Vinduene med de nedbrente stearinlysene titter på henne med tomme blikk, hun speiler seg i de tomme blikkene og får glimt av hvor slagen hun egentlig er.  Ansiktet synes å lyse så hvitt, omtrent som likene mine, farer det gjennom henne med en gysning.  Hodet er så tømt for tanker, kroppen sår og øm, hun kjenner tennene klapre i munnen og ønsker varme.  På skjelvende ben stolprer hun seg mot vedkurven, tom den også kan hun konstatere.  Som en robot, mekanisk og stivt går hun mot gangen og tar sikte på ytterdøren, tenker brått at den er pen.  Hun husker da hun tok den ut, hun ville ha hvit dobbeltdør med fargerike glass, det virket dengang så ekslusivt og dekorativt.  Tenker ikke mer, ønsker bare stabelen med ved var nærmere huset, den er ikke det.  Ut døren, føttene er bare, hun trodde hun hadde sokker på, hadde hun ikke det da?  Det lille laget av snø er litt glatt under de bare føttene, mot garasjen styrer hun kursen, der hvor hun aldri parkerer bilen, den tåpelige og omtalte billibilen, hvorfor skal den stå i garasjen?  Bilen hennes liker seg ute har hun en formening om, hennes formening og ingen andres.
Hun fomler videre i nattens mørke, helt bort til stabelen med ved rekker hun før hun kjenner iskulden skyte opp i kroppen, men veden må hun ha, så mye hun overhodet klarer å bære med seg!  
Trine stabler så godt det lar seg gjøre og får buksert sin lille bør noenlunde greit tilbake i huset.  Med sine klaprende tenner og fulle armer, bruker hun ene foten til å smelle ytterdøren igjen bak seg.  Reddet, ser hun for sitt indre blikk, jeg er trygg og uredd, jeg klarer meg!  Bare sette seg et lite mål nå, nemlig få tent raskest mulig opp i peisovnen så varmen kan bre seg om henne igjen.
Med kalde fingre klarer hun også i denne natten å få fyr, snart begynner det å knitre, nesten lystig tenker Trine, irrasjonelt kommer legestemmen nok engang, ikke noe er lystig inatt, du er i sjokk.
Trine dumper først ned i sin velbrukte godstol, først da kjenner hun på sårheten igjen, ser nedover seg selv, den bleke huden skinner gjennom det opprevne tøyet, hun tenker sløvt "får visst ta på meg noe som ikke er ødelagt".
Opp av stolen med litt møye, det går bra igrunnen, tasser på de bare føttene mot badet med den grusomme tapeten og det grelle lyset.  Ojsann, som et kraftig lyn treffer blomsterbadets lys henne, hun ser grusom ut, sitt eget kasus tenker Trine litt ironisk.
Blodet har rent i rikelige strømmer, størknet og bare litt småklissete her og der nå.
Hun er glad det ihvertfall ikke kan bli resultater av dette, periodene hennes har vært uregelmessige i et års tid, og menopausen er nok i full gang har hun merket noen ganger, til tross for dette har Helge brukt beskyttelse.  Trines viten om ulike kjønnssykdommer har lært henne å ta sine forhåndsregler, Helge var merkelig nok enig i dette, en sjelden skatt blant menn hadde Trine da tenkt og smilt inni seg.  Trine smilte ikke inatt.
Dusjen ble skrudd på passelig temperatur, litt høyere enn hun til vanlig syntes det var behagelig, det var da heller ikke natten til å tenke ordet "behagelig".  Denne natten brukte hun ikke dusjen i badekaret, men dusjen i det lille avlukket, orket ikke stige opp i badekaret med så skjelvende kropp.  Trine dusjet med klærne på, husket å ta de av før hun såpet inn kroppen, kroppen der blåmerkene begynte å tre frem.  De vil nok se flotte ut imorgen var den sløve registreringen hennes.
Såpen duftet deilig av lavendel, hennes yndlingsduft og en av hennes favorittplanter.  Denne enkle planten med de vakre blomstene og den liflige duften som alltid klarte å pirre sansene.

Etter det som syntes som en evighet, grep Trine etter badehåndkleet som alltid hang på varmeopphenget, hun orket ikke tørke seg, smøg det myke kledet rundt kroppen som en sarong, vaklet litt før hun forsiktig vendte tilbake til stolen sin foran peisovnen, det spraket lystigere nå.  Hun puttet raskt på etpar tykke vedkubber og håpet varmen snart ville bre seg i kroppen.
Skulle så gjerne lesket strupen med noe å drikke, orket bare ikke tanken på å reise seg igjen.
Trine lot heller tankene vandre, lurte på hva Helge hadde hatt i tankene, de underlige broddstykkene av samtalen hun hadde oppfattet, hvorfor den lukseriøse ringen på den blodrøde fløyelen, hvorfor det ene og hvorfor det andre.  Grublingen og varmen gjørde Trine etterhvert søvnig, uten å vite det stod det en skikkelse med et hånlig flir rundt munnen og tittet inn gjennom de smårutete vinduene, de som nesten rakk til gulvet og flirte med et ondt uttrykk skrevet over sitt velformede ansikt.  Ansiktet Trine hadde beundret i flere år, ansiktet hun hadde strøket med varlig hånd da han sov, dette ansiktet var slett ikke vakkert i denne stund.
Sakte snur skikkelsen seg mot en lyshåret kvinne, Helge legger armene rundt skuldrene hennes, kysser henne på håret idet de to som nesten ser ut som ett sakte beveger seg mot en sort Mercedes, stille starter motoren, sakte kjører bilen bort, etterlater seg kun røde øyne av noen baklys og hjulspor som snart dekkes av sneen som har begynt å dale.