Hva tenker man på en dag på et soverom?


Ikke godt å si, men en klaustrofobisk følelse kommer snikende, plutselig er den ikke snikende, heller en følelse av lyst til å rope høyt - "Jeg vil UT!"
Det går ikke, her er enda mer prosjekt på gang, idag er det ytterdøren sin tur, blir fint med ny dør, da - det er bare den følelsen midt imellom på en måte, den innestengtheten, den liker jeg ikke.


Da har vi fått oss altandør, byttet vindu i stuen og fått ny kledning på vindusveggen, nytt kjøkkenvindu og kledning der også - og som ikke "kronen på verket", idag ytterdør.  Husets ansikt mot verden?
Hvit, spesialtilpasset og med et lite og yndig vindu øverst, slik jeg alltid tegnet på alle hustegninger som liten.  Burde være glad her jeg sitter, men er det ikke enda.  Venter...venter på å slippe ut med hundene fra min klaustrifobiske tilstand.


Hva venter videre når vi engang slipper ut?  Masse sagrusk, boss og rot - det følger jo med slikt et arbeid.


Mer venting, vi har en alvorlig syk hund, en av de snilleste vi har, lillegullet Emma.  Jeg må skrive om Emma, hun er midt i livet, har alltid vært mors jente, fulgt meg overalt om det er mulig.  Jeg er så uendelig glad i Emma vår, en solstråle - en lys og fager pike som aldri har gjort en vond gjerning i hele sitt liv, bare snill er hun.
For nøyaktig en uke siden fikk hun livmorbetennelse, jeg ante ikke hvor syk hun var før det var, kanskje er for sent, bebreider meg så mye for det.
Hvorfor oppdaget jeg det ikke ,Emma?  Var det fordi alle symptomene dine var atypiske?  Du hadde ikke feber, jenta mi - du ble bare så kald og skjelven.
Puttet i deg antibiotika, ga deg sprøyte med B vitaminer, stakk deg enda mer for å hydrere deg, så vondt å sette nålen i nakken din!  Følte meg så ond og grusom, men det var i et forsøk på å redde deg.
Enda er du blant oss, du ligger slapp og tiltaksløs, så vondt å se dine vakre øyne som dette, matte.
Du har vært hos veterinær, fått mer medisin, du får intravenøst.  Du klarer å vakle deg bort til papiret for å lette på trykket i blæren, du sjangler og ser lite.  Jeg er hos deg døgnet rundt, håper du merker at du er ivaretatt og uendelig høyt elsket!


Håper ikke at dette er dine siste dager, håper behandlingen hjelper, men det er ingen garanti for at den gjør det.  Jeg vil rope ut i luften hvor urettferdig alt dette er som har hendt deg, jeg kan ikke bebreide andre enn meg selv for at jeg ikke oppdaget dette tidligere, da hadde du muligens kunne blitt hjulpet før, men ingen vet, kanskje dette er bare slikt noe som skjer?


Tilbake etter at vi slipper ut av soverommet håper jeg at vi kan sette mer intravenøst på deg, legge deg i sofaen, være rundt deg, kose deg og gi deg mat om du orker.


Kanskje må jeg lufte hodet noen minutter ikveld, dette har vært så intenst, engstelsen for deg, vennen...  Føler jeg er iferd med å kveles, det gjør sikkert du også, trenger noen å lufte tankene med, ut å trekke luft kan kanskje, bare kanskje hjelpe på en liten stund.
Vet jeg er for glad i dere, alt som skjer med dere går så utrolig innover meg, klarer ikke samle tankene på annet da når det er noe galt.  Klarer ikke spise, føler maten vokser og blir til en ufyselig klump som ikke lar seg svelge.


Hvorfor utbrodere noe slikt?  Dette er nok dagligdags for andre, jeg blir bare tilsidesatt og tiltaksløs.


Akkurat nå kunne jeg ønsket meg masse tiltakslyst, overskudd og energi, jeg vil jo slåss for deg og dine - ikke sitte som en tullete gamling og lalle.


Jeg vil gi meg selv et spark bak, få saker og ting gjort, det er mye som skal gjøres.


Snille, gode Emma vår, bli frisk, det er absolutt det viktigste av alt, hva er vel gleden over en dør om du ikke blir frisk?  Jo, på lang sikt ser jeg dog at en tett dør er både strømbesparende og kjekt, men tankene er klistret til deg.
Vil se lyset i blikket ditt...



Akkurat nå trenger jeg din pappa, Emma, han er den eneste som forstår hvor kjær du er for oss, vil ha ham og snakke, takler ikke lengre sitte på et soverom, følelsen av å kveles forsterkes, jeg blir ikke kvalt - det bare føles slik.

Hullet i veggen

Innestengt nede på soverom med hunder idag også - grunnet hull i veggen, ny altandør og plenty støv.  Slik går det når man begir seg på mystiske prosjekt, eller fornuftige?


I utgangspunktet måtte vinduet med utsikt skiftes, og hvorfor ikke putte inn en dør med bare glass for å få enda mer inn av maleriet utenfor?  Fint blir det, maleriet ute er alltid i endring, det er naturens egen kunst, i det fjerne skimtes snødekkede fjell, men sjøens klukking er likevel nærmest.


Støvet irriterer lunger, medisinen er pent plassert - just in case.  


Regnet har laget tårer på glassruten, igår var det sol.  


Et hull i veggen minner om Pink Floyd musikk - ...just a brick in the wall.  Nå kan jeg enda glede meg over Pink Floyd, tenke på når musikken ble spilt, hvor og hvordan.


På facebook ligger et bilde av en akvarell, det er en premie jeg har vunnet fra kunstneren Yvonne Ohlsson Søderholm.  Man kunne sende henne sitt beste foto, og hun ville en gitt dato plukke ut et fotografi som hun ville male en akvarell av, vant med fotografi kalt "Trygghet", motivet er ganske enkelt en valp i etpar hender.  
Hun har malt akvareller for den svenske kongefamilien, ikke at det er så spennende, jeg ganske enkelt liker  akvareller, ønsket meg kunst og får det.


Ved siden av meg sitter en fortvilet gutt, det er atter løpetid i huset, trist å høre hvor lei seg han er, Gutten min!  Han skjønner ikke at nok er nok, han.  Han er Gutten til far og mor, en skatt.


Ovenpå hører jeg stemmer, igår var det både stemmer og masse - masse støy, tilbake idag er et hav av støv - mye rot og et stort maleri av vårt lille gløtt ut mot verden...

Hu hei - en påske er over

Det er den, ja - påsken altså..
Jeg gjorde ikke på noe kriminelt spennende i påsken, høytiden for krimbøker med skumle mord, liksom...og grelle påske egg med mer eller mindre lugubre innhold.


Min påske startet så rolig, og endte opp med masse action, av en eller annen grunn kan det til tider bli det, uvisst hvorfor.


Satt en tirsdagsaften og skulle se på TV, da kjente jeg plutselig som huden ble bombardert med tusenvis av nålestikk, eller følelsen av å ligge i Glava, eller kanskje brennesler - siden jeg har klart å føle alle de reaksjonene i huden, så er det enkelt å sammenligne.  Da jeg var liten, hoppet jeg i brennesler, bare for å vise de andre barna at dette svir IKKE.  Dermed tok jeg av alt utenom en shorts og hoppet i neslene utenfor låven vedsiden av huset vi hadde dengang da.  Resultatet var vel at jeg smilte litt og skulle le det bort mens overkroppen sved som fyttikatta, dumme meg!


Når det gjelder nålestikk, har jeg litt erfaring med dem - den beste var tatoveringen, deilig vondt.


Ble ikke så overrasket over at huden klødde og brente, derfor fylte jeg bare på med en liten pille, og vips tenkte jeg at det snart går over.  Det gjorde det - det gikk over så mye at jeg klarte å få haik med ambulansehelikopteret til Haukeland sykehus for behandling.


Dermed har jeg hatt en kriminelt god påske, gitt, nesten død, spennende flytur, og i kriminelt lite koselige omgivelser, den perfekte påskehistorien...


Turen til Trondheim etpar uker tidligere var adskillig bedre, mor/sønn opplevelse.   
Å reise med Henrik, det er bare -bare kos, og vi hadde så greit et rom på St. Olavs Hotell at vi klarte å mimre oss godt tilbake til sykehustiden, tiden vi trasket gulvene på Barneklinikken støvfrie...