Noe jeg tilfeldig kom over..

Noen ganger leser man andre menneskers historier eller tekster som er så rørende at de får deg til å gråte. Den følgende teksten gjorde meg dypt rørt. Det er en ektemann som har skrevet dette:
Jeg kom hjem om kvelden, og min kone hadde servert middag, jeg tok henne i hånden og sa: ”- jeg har noe jeg må fortelle deg”. Hun satte seg bare ned og spiste stille. Jeg observerte smerten i øynene hennes.
Plutselig visste jeg ikke hvordan man åpner munnen. Men jeg måtte la henne vite hva jeg tenkte. ”Jeg vil ha en skilsmisse”, sa jeg helt rolig. Hun så ikke ut til å bli særlig irritert av mine ord, i stedet spurte hun meg stille “hvorfor?”
Jeg unngikk hennes spørsmål, og dette gjorde henne sint. Hun kastet bestikket sitt og ropte til meg “Er du ikke en mann!?” Den kvelden snakket vi ikke med hverandre. Hun gråt. Jeg visste at hun ønsket å finne ut hva som hadde skjedd med vårt ekteskap. Men jeg kunne ikke egentlig gi henne et tilfredsstillende svar, hun hadde mistet mitt hjerte til Jane. Jeg elsket henne rett og slett ikke lenger. Jeg syntes bare synd på henne.
Med en dyp følelse av egen skyld, utarbeidet jeg en skilsmisseavtale som sa at hun kunne beholde huset vårt, bilen og en 30 prosentandel av selskapet mitt. Hun kikket på den, og deretter rev hun den i stykker. Kvinnen som hadde brukt ti år av sitt liv med meg hadde blitt en fremmed. Jeg syntes synd på henne.
Bortkastet tid, ressurser og energi, men jeg kunne ikke ta tilbake det jeg hadde sagt, for jeg elsket Jane så høyt. Til slutt skrek hun høyt til meg, og egentlig var det dette jeg hadde forventet. For det å se henne gråte var faktisk en slags frigjøring. Ideen om skilsmisse, som hadde besatt meg i flere uker syntes å være fastere og klarere nå.
Den neste dagen kom jeg hjem veldig sent, og jeg fant henne sittende og skrive ved bordet. Jeg spiste ikke kveldsmat, men gikk rett i dvale og sovnet veldig fort fordi jeg var trøtt etter en begivenhetsrik dag med Jane. Da jeg våknet om natten, så satt hun fortsatt der ved bordet. Jeg visste bare at jeg ikke brydde meg, så jeg snudde meg bare og sov videre.
Dagen etter presenterte hun sine skilsmissevilkår: – Hun ville ikke ha noe fra meg, men trengte en måneds varsel før skilsmissen. Hun ba om at i denne ene måneden skulle vi kjempe sammen for å leve et så normalt liv som mulig. Hennes grunner var enkle: sønnen vår hadde sine eksamener i en måneds tid fremover, og hun ville ikke at vi skulle forstyrre ham med vårt ødelagte ekteskap.
Dette var i grunnen greit for meg, men hun hadde noe mer på hjertet.. Hun spurte meg om å huske hvordan jeg hadde båret henne inn i huset på vår bryllupsdag. Hun ba om at jeg kunne gjøre det samme hver dag i en måned. Jeg skulle altså bære henne ut av soverommet vårt til inngangsdøren hver eneste morgen. Jeg trodde hun var blitt gal. Bare for å gjøre våre siste dager sammen utholdelig, så aksepterte jeg hennes merkelige forespørsel.
Jeg fortalte Jane om min kones betingelser. Hun lo høyt og syntes det var absurd. ”Uansett hva slags triks hun bruker, så må hun jo innse denne skilsmissen”, sa hun hånlig.
Min kone og jeg hadde ikke hatt noe kroppskontakt etter at mine intensjoner ble bragt for dagen. Så da jeg bar henne ut på den første dagen, var vi begge litt klønete. Vår sønn klappet bak oss, “pappa holder mamma i armene”. Hans ord brakte meg en følelse av smerte. Fra soverommet til stua, så til døren. Jeg gikk over ti meter med henne i armene mine. Hun lukket øynene og sa lavt, “ikke fortell vår sønn om skilsmissen”. Jeg nikket, litt opprørt. Jeg satte henne ned utenfor døren. Hun gikk for å vente på bussen til jobb. Jeg kjørte alene til kontoret.
På den andre dagen gikk alt mye lettere. Hun lente seg inntil brystet mitt. Jeg kunne kjenne duften av blusen hennes. Jeg innså nå at jeg ikke hadde sett særlig nøye på denne kvinnen i lang tid. Jeg skjønte at hun ikke var ung lenger. Det var fine rynker i ansiktet hennes, og håret hennes hadde grånet. Vårt ekteskap hadde slitt på henne. Et lite øyeblikk lurte jeg på hva jeg hadde gjort mot henne.
På den fjerde dagen, da jeg løftet henne opp, så fikk jeg en følelse av intimitet. Dette var kvinnen som hadde gitt ti år av sitt liv for meg. På femte og sjette dag, innså jeg at følelsen av intimitet vokste igjen. Jeg fortalte ikke Jane om dette. Det ble lettere å bære henne ettersom måneden gled forbi. Kanskje denne daglige treningen gjorde meg fysisk sterkere.
Hun skulle velge hva hun skulle ha på seg en morgen. Hun prøvde på ganske mange kjoler, men kunne ikke finne en som passet helt. Så sukket hun, “alle mine kjoler har vokst seg større”. Jeg innså plutselig at hun var blitt så tynn, og det var grunnen til at jeg kunne bære henne mye lettere.
Plutselig slo det meg … hun hadde gjemt så mye smerte og bitterhet i sitt hjerte. Ubevisst strakk jeg ut hånden og rørte ved hodet hennes.
Vår sønn kom inn og sa, “pappa, er det ikke på tide å bære mamma ut?”. – For ham var dette blitt en viktig del av livet. Min kone gestikulerte til sønnen vår om å komme nærmere, og hun klemte ham tett. Jeg snudde ansiktet vekk fordi jeg var redd jeg skulle ombestemme meg i siste minutt. Jeg holdt henne i armene mine mens vi gikk fra soverommet, gjennom stua og ut i gangen. Armen hennes omkranset halsen min mykt og naturlig. Jeg holdt hennes kropp tett, det var akkurat som på vår bryllupsdag, men hennes lette vekt gjorde meg trist.
På den siste dagen, da jeg holdt henne i armene mine, så kunne jeg knapt bevege meg et skritt. Vår sønn hadde allerede gått til skolen. Jeg holdt henne fast og sa til henne jeg hadde ikke lagt merke til at vårt liv manglet intimitet. Jeg kjørte deretter til kontoret og hoppet raskt ut av bilen uten å låse døren. Jeg var redd for at en liten forsinkelse ville få meg til å ombestemme meg … jeg gikk opp trappen, åpnet døren, og sa til Jane: “Beklager, jeg ønsker ikke denne skilsmissen lenger”.
Hun så svært forbauset på meg, og deretter rørte hun ved pannen min. ”Har du feber?” sa hun. Jeg flyttet hånden hennes fra hodet mitt. ”Beklager, Jane”, sa jeg, ” men jeg vil ikke skilles”. Mitt ekteskap og livet var blitt kjedelig fordi min kone og jeg ikke verdsatte detaljene i vårt liv, ikke fordi vi ikke elsket hverandre lenger. Nå innså jeg at siden jeg bar henne inn i mitt hjem på vår bryllupsdag, så var det meningen at jeg skulle holde henne fast inntil døden skiller oss.

Jane syntes plutselig å våkne opp. Hun ga meg en kraftig ørefik, og så smalt hun døra igjen og brast i gråt. Jeg gikk ned til bilen, og kjørte bort. Jeg dro innom en butikk på veien hjem, og der bestilte jeg en stor blomsterbukett til min kone. Den unge damen bak disken spurte meg hva hun skulle skrive på kortet. Jeg smilte og sa: Skriv følgende, “Jeg vil bære deg ut hver morgen inntil døden skiller oss fra hverandre.”
Den kvelden kom jeg hjem med blomster i hendene og et smil i ansiktet. Jeg gikk opp trappene, for å finne min kone i sengen – død. Min kone hadde kjempet mot kreften i månedsvis, og jeg var så opptatt med Janes og mine egne behov at jeg ikke engang hadde lagt merke til det. Hun visste at hun ville dø snart, og hun ønsket å spare meg for den negative reaksjonen fra sønnen vår, i tilfelle vi hadde presset gjennom med skilsmisse..
Så i øynene til sønnen vår – ville jeg være en god og kjærlig ektemann ….
…………………
De små detaljene i livet er det som virkelig betyr noe i et forhold. Det er ikke det store huset, bilen, eiendeler eller penger i banken. Disse skaper kanskje et miljø som bidrar til lykke, men det kan ikke gi lykke i seg selv.
Så finn tiden til å være din ektefelles venn, og gjør de små tingene for hverandre som bygger intimitet. - Da vil sjansene være langt større for et lykkelig ekteskap!

Blått til lyst

I mine yngre dager var jeg ikke så glad i fargen blå, da likte jeg aller best rosa.  Vel, etter som årene har passert, har også fargespekteret blitt utvidet, nå er jeg veldig glad i blåfarger, særlig en spesiell koboltblå farge.
Fascinasjonen av den koboltblå startet for omtrent 14 år siden, da fant jeg på et julemarked i Grieghallen, av alle ting blant alt det røde, et vakkert hestehode i akkurat DEN fargen.  Husker at jeg tellet på knappene om jeg hadde råd til å kjøpe det, den ublu prisen var hele 250 kr.  Dette nydelige hestehodet var laget av en keramiker fra Hardanger, og det var bare ett som hadde elegansen dette eide.  Min vane tro, måtte jeg tenke på saken, jeg klarte ikke bare ta det, betale og gå.  Var jo en stiv pris.  Etter å ha trasket rundt og sett meg sliten på nissemenn og koner, julekuler og mye rødt, ble det til at jeg fant hestehodet igjen, betalte før jeg fikk anger og gikk hastig ut, omtrent som jeg hadde stjålet det. 

I alle år har det nydelige hestehodet fulgt med på alle flyttelass, utrolig godt pakket inn, det ble en liten skatt, det bar på mange minner.  Minner av elegansen til puddelhodene, minner om små hender som strøk det, minner om familie og samhold.  Nå har det havnet i spesialavfallet, det ble slutten for min kunstsamling som ikke var videre variert og stor.

Blå hus har jeg derimot aldri hatt sansen for, et blått hus skulle jeg ihvertfall aldri i verden finne meg, og hvilken farge har dette huset?  Selvsagt blått, skjebnens ironi, kanskje? 

Jada, der er det, lite riktignok, blått, men slik skulle det nå bli, tydeligvis!

Under altanen er det en peisestue, gleder meg til å få sette den istand og kunne sitte i ly av vær og vind og se utover sjøen.

Her kan man også holde selskap om man føler for det, rommet inneholder langbenk og bord, jeg har etpar skumle planer hvor jeg ønsker å invitere familien når vi har kommet mer iorden.

Etter min mening et perfekt sted for besøk, friskt, varmt og lunt og man slipper å nirydde hele huset, det må da være midt i blinken?

Noen få skritt nedenfor, har vi jo dette vidunderet, nemlig bølgeskvulp og duften av salt sjø, kan da ikke bli mer herlig, og lyden av bølgene er så utrolig beroligende, nesten som å være ombord i en båt.

Etter mye om og menn, klarte jeg også å hente frem noen krefter til å vaske veggene i stuen, få bort litt støv, vaske vinduer og noen merkverdige gardiner som har hengt her fra tidligere, men enda vil jeg vente med å handle nye saker og ting, vi er ikke millionærer, så vi får ta det viktigste først, og det er nok av småting som det tilsammen blir kroner av.

Inntil jeg får tenkt, vurdert, regnet og fått skikkelig oversikt, kan man hygge seg med småting.

Ikke alt behøver koste hauger av penger, selvom vi igår brukte uhyrlig med penger på ny vedovn.

Er litt usikker på om den skal stå i stuen, eller i underetasjen.

Valget har vel falt på stuen siden vi begge liker å se flammene når man fyrer.

Den lille Jøtulen får heller flytte ned, alt for å spare strøm:)

Brannmuren skal fikses, liker ikke røde murstein noen av oss, og ny brannmur må lages nede også.

Slike småting koster mye i vår verden, men håper å se det igjen på strømregningene med tiden:)

Nytt "vidunder" står delvis pakket ut og venter...

Eldre Jøtul er utrolig god, og gjør nytten mer enn godt nok, og hundene elsker å ligge foran den varme ovnen etter å ha kommet inn fra snø med litt kulde i kroppen...

Fant dette gjemt i et skap her, ble nydelig da glasset ble vasket og

pent med et telys, gjelder å ta i bruk

enkle midler

Ble litt koseligere etter vindusvask..

og meget enkel pynt..

 

Så feil kan man ta..

Ja, selv jeg kan ta feil, selvsagt ikke ofte, men det hender...(det var en fleip, da)  Synes den setningen er litt morsom, igrunnen, er det noen som er mester i å ta feil, er det nemlig meg, men har rett på endel punkt, kan litt om noen få ting.

Skrev igår om maten jeg ikke likte, og noe mat jeg liker, ikke så fascinerende, men litt annet å tenke på enn triste ting.

I den forbindelse kom jeg på at jeg er forferdelig dårlig til å lage mat, igrunnen synes jeg halvfabrikata er så allright, der kan selv jeg briljere, klarer jo da å smelle sammen en gryte, må vite!

Dette førte tankene videre til mitt første hjemmebesøk av min nåværende mann (ja, ikke at han er et nummer i en lang rekke, han er mann nr.2 og den siste!) 
Han traff jeg via omveier, ganske tilfeldig.  Denne kameraten jeg egentlig skulle møte, hadde med seg en kamerat, og denne kameraten ble da min mann etterhvert.  Ikke syntes jeg om stedet vi skulle møtes på, et lugubert sted i sentrum, hvor jeg  definitivt ikke frekventerte, her gikk det mest i øl, muligens mat også til de som ikke hadde det for travelt med å drikke øl, da.

For å ha noe å tukle med, bestilte jeg en kaffekopp til blodpris, og rasket med noen sukkerbiter, de var ihvertfall gratis, og de ville gi meg litt å beskjeftige hendene med.
Bort til bordet bar det med kopp og sukker, jeg fikk vel satt meg, må jo ha klart det, antar jeg...
Vel, der satt vi nå og småpratet, om jeg pratet, vites ikke, jeg er ikke så glad for å treffe fremmede nemlig.  Kanskje jeg for engangs skyld tidde mest mulig stille? MEN jeg oppdaget plutselig noen blå øyne da jeg turde å flytte blikket fra koppen og opp til ansiktet, der og da datt jeg vel ut.
Fikk det fryktelig travelt med dette sukkeret, og kaffen - ikke har jeg fått i meg så mange sukkerbiter på så kort tid før!

Vi utvekslet telefon nummere, og jeg stolpret meg tilbake igjen til bilen, min trygge havn.

Dagen etter, får jeg telefon fra denne til da ganske ukjente med de blå øynene, vet ikke helt hva vi pratet om, men ihvertfall skulle jeg få denne karen på besøk på kveldingen.

Tenkte at en ungkar som han ikke ville være kresen, selv til mine "kokekunster".  Her var det om å gjøre å lage noe billig, mettende, og kanskje noe selv en utenbysfarende kar forstod seg på!?
Stakkars, tenkte jeg om han..han er nok ikke vant med så avansert uansett.  Jeg lurte på om han klarte å spise med kniv og gaffel, ante ikke hvordan de levde sånn langt utpå bygdene, jeg.  Klarte de å se forskjell på kniv, gaffel, skje, tallerkner i det hele tatt??  Visste de hva salt og pepper var for noe?  Skjønte de hva et vannklossett var, eller var de vant med utedo?  For sikkerhets skyld satte jeg en bøtte på toalettet.  I skinn av at jeg samme dag hadde vasket gulvet, virket da dette naturlig etter mitt syn.  Selvsagt var de fleste av barna tilstede også, mamma som fikk en MANN på besøk, dette var spennende!!  Her var det så absolutt "naudsynt" å passe på og få med alt som skjedde, kanskje vi skulle gjøre mer enn å spise?

Bord ble dekket på etter beste evne, mange nysgjerrige barn (ungdom) skulle da også ha plass, må vite:)  Jentene var nå greie å hjelpe med litt borddekking, så jeg fikk konsentrert meg om mine store kokkelerings saker, nemlig min egenkomponerte billigversjon av Moussaka, wow - avansert!!  Dette tenkte jeg ville imponere karen fra landet noe grassalt, han ville nok ha mer enn store nok problemer med å forstå seg på uttalen, kanskje bli mett bare av å si navnet på retten?

Joda, siden dette var i min kjøttspisende periode, ble det stekt kjøttdeig, og litt tomatpure` ble også rørt inn sammen med løk og noen andre spennde ingredienser som antagelig fremmedkaren aldri verken hadde sett eller hørt om.  Etter å ha stekt ferdig kjøttdeigen, hadde jag over to poser potetmos, strødde revet ost på toppen, og voila inn i stekeovnen, meget avansert etter min mening!!
Salat hadde vi til også, og jammen tror jeg at  vi hadde spiralloff også, dette måtte da bygdemannem bli meget overrasket over.  Var litt i stuss på om jeg igrunnen burde bruke plastbestikk, visste jo som nevnt ikke hvor mye denne landsbygdens fisker forstod, men tok sjansen på vanlig bestikk for å vise at vi tross alt i byen var litt "møblerte"..

I etterkant har vi ledd godt av denne tragikomiske episoden, ikke var han bygdeoriginal, og ikke var han ukjent med verken avansert kokekunst, eller bruk av verken vannklossett , eller kniv og gaffel.
I ettertid har jeg fått lære at noe av det verste han vet er Lasagne og Moussaka, han liker å se hva han spiser, så at han spiste dette sølet mitt, var av ren høflighet. 

Vel, pudler i denne størrelsen var noe nytt

og ukjent i det minste:))

Det skal sies at han er fra landet, at han er fisker, men at han er på høyde med Hellstrøm i kokekunster, eh...joda, skal si jeg følte meg rimelig klomsete da det gikk opp for meg, ja!  Han har reist verden rundt som sjømann, spist de mest merkverdige retter, og lært seg å lage alt etter eget hode, har til dags dato aldri sett ham bruke en eneste oppskrift, alt sitter i hodet, alt virker så uhyre enkelt der han slenger ihop noe jeg ikke ser kan bli smakfullt, men av en eller annen grunn blir det likevel godt.  Hellstrøm har han både hilst på og laget mat til, så denne snodige karen jeg "forbarmet" meg over, hehe...joda, matkunnskapene var for å si det mildt, rimelig inntakte:)

Fra kjøkkenet på Lillegården slik jeg likte at det var..

RYDIG:)

Jepp, så feil kan man ta, men heretter har jeg funnet ut at jeg kjører safe og lar ham ta seg av kokkeleringen, han kan det som er verdt å vite om mat, innhold og alt jeg ikke bryr meg så mye om.
OG halvfabrikata er big NO NO, stort sett med enkelte unntak.

"Storhundmannen" måtte raskt venne seg til å bli

"litenhund fan"...og elsker det

Synes dette er ironisk, særlig da jeg tok ham for å være totalt "på jordet", en som ikke hadde verken sett eller forstått annet enn hvilke fiskeslag som finnes der nedi det dype hav.

Slik trives han på kjøkkenet, endel rot

og med forventningsfulle firbente..

OK, han går mange ganger over meg i matlaging, han er den eneste som har klart å overraske med god mat, pasta carbonara' en han har laget til meg er bare å drømme om...

 MEN gjett hvem som tar oppvasken, da?? Bare for at det skal være nevnt *kremt* 

Ikke spise kjøtt og fisk person

Selvsagt er jeg også annerledes i matveien enn "normalen", skulle bare mangle!

Jeg spiser ikke kjøtt, men kan gjøre unntak med hamburgere, skikkelig, saftige burgere med alt mulig rart på, prøver å lure kjøttkaken stille inn i hundene og nøye meg med brøg og resten av innmaten, men der går kjøttgrensen min.

Ikke liker jeg fisk, den lukter ille, ser triste ut og har skumle bein i seg.  De kan kalle det beinfrie fileter så mye de vil, men bein kan det likefullt være.  Ja, med en husbond som elsker alt av sjømat, har han nok fått den perfekte livsledsager i meg!  Nå har jeg forsøkt i årene med ham å smake, stort sett med samme resultat, at jeg bare må få det UT, prøver å gjøre det på en litt diskret måte, men smaken!!  Ååå, den bli hengende i på en måte.  Skumle krabber, skjell, reker, kreps, hummer, ja..alt er godt for ham, jeg brekker med omtrent både av lukt og syn, maten ser jo på deg!

Kaker derimot er NAM!!
Oj, så mange gode kaker som finnes:)

Mmmm, snadder!!  Tror dette er favorittene for tiden, ihvertfall har det vært det i mange år, blir ikke lei de, heller.
Samme er det med mange typer pasta og makaroni, blir ikke lei, man kan koke makaroni og gjøre mye godt utav den, enkleste er bare å svippe i litt melk og kremost, litt krydder.  Det er herremåltid for ikke kjøtt og fiskeelskere, her lukter det ikke ille, og ikke finner man bein.

Mat for M, også snaskens, bare man passer på å eksludere mystiske kyllingbiter, eller annet kjøtt, er ikke så vanskelig, for de putter ikke inni hauger av kylling og kjøtt.  Dette er kosemat, jeg blir nok aldri "voksen" i matveien, er ikke fan av salater, frukt og hauger med grønnsaker, men ost, derimot...det er godt, mange typer oster, synd vi har så dyre og altfor skrint utvalg av oster her i landet!
Tacoskjell, synes jeg er problematiske, der detter jo alt ut, og man sitter og klamrer seg fast i tacoskjellet som om det er en redningsbøye, ser så grisete ut når alt faller fra hverandre i ørten biter:)

Og her er vel "verstingen" blant mat jeg ikke liker, denne krabatutten her...

Der er den med sine nifse blikk, skremmende klør og sitt illeluktende kjøtt:((

Har hørt endel ganger at jeg er rar og sær, men er det rart, da??

Dette blir aldri min kompis...

Lite som endrer seg temperaturmessig

...sier de på værmeldingen, kan være godt, det - selvom snøen gjerne kunne reist sin vei!

Igår kjørte vi hjemmefra (litt pussig å med hånden på hjertet å kalle stedet hjemme fremdeles!) til storbyen, gjennom vinterlandskap, enkelte steder kunne det se ut til at vi var på høyfjellet.  Pent var det, ikke til å nekte for, men kroppen lengter etter litt mer vårlige assosiasjoner likefullt.

Selvsagt reiste vi ikke til storbyen bare for moroskyld, men til legetime, må le litt, venterommet var så fullt av folk, og da jeg kommer inn med mitt hovne ansikt og mine hårtuster - da tørket alle rundt oss bort.  Vet ikke om jeg skal le eller gråte, jeg vet jeg ser utrolig teit ut nå, samtidig lurer jeg på om jeg skal kjøpe meg en slags hårpryd for å se litt mer representabel ut:)  Vel, meg om det...er enda mer opptatt av å kunne sett skikkelig!  Vel, vel, antagelig venter det noen flere undersøkelser, får komme når de kommer, alle personskadesaker tar TIIID, og jeg har plenty tid, sånn sett, men etterhvert kunne det kanskje vært OK om selskapet betalte ut det som innboet var verdt, ikke bare komme et lite forskudd for å handle møbler.  Her i heimen vil vi velge å vente til hele "pakken" er opp og avgjort, da skal vi rett i banken å gjøre så greit for oss som mulig.  Blir litt nervøs av lån og disse sakene, men underlig nok er det rimeligere å eie enn å leie.  Vårt naboland Sverige, lager boliger for utleie, der er man ikke et utskudd om man må være på leiemarkedet, her til lands er det greit å leie om man er student, eller for en kortere periode under utdannelse, eller kanskje et kortvarig arbeidsforhold.
Alle her til lands kan ikke eie, og jammen føler man seg prisgitt utleier, man kan plutselig få beskjed om å måtte flytte, ofte blir det lovet at ting skal utbedres - som regel skjer det ikke.  MEN den store usikkerheten er nok verst, dette å prøve å lage et hjem, men for hvor lenge??  Tilslutt orker man det nesten ikke, tror den biten følger meg enda, dette å ikke tørre tro, slå meg til ro på en måte.  Sigøyneren har tatt bolig i meg, det er normalt å ikke tørre pakke opp, ha de mindre vesentlige ting pakket ned, da slipper man å pakke det ihvertfall...

Joda, selv om det ordnet seg her, kunne jeg ønske det også ordnet seg for en veldig god venninne av meg, unner henne det av hele mitt syndige hjerte.  Hun er riktignok flere år yngre enn meg, men likevel, ønsker denne jenta følelsen av å kunne bygge et hyggelig rede, i det minste et trygt rede!  Det hadde hun fortjent, livet hennes har hatt endel av de samme irrganger som mine, selvom våre situasjoner ikke er like, er de sammenflettet på mange måter, kanskje som om vi har møttes tidligere og sett hverandre.

Igår tittet jeg på nyhetene, og det store innslaget som jeg erindrer, er fengslingsmøtet nok engang.  Ja, alle vet det er ABB som hadde et nytt møte, forundrer meg over roen han opptrer med, det avslepne smilet (synes det minner om et glis, da..), pent antrukket sitter han og nærmest dirigerer og iscenesetter.  Vel, man kan undre seg på disse evalueringene om ham, jeg synes fremdeles han virker svært intelligent, og faretruende manipulerende fremdeles.  Han virker tryggere og sikrere på seg selv hver gang han vises frem, dette må han da ha øvd på?
Utrolig hvordan hele han utstråler denne sindigheten, men hva skjuler seg under laget av ro?
Hvilke planer har han videre, hvor vil han veien skal gå?
Han ønsker muligens å kunne styre hele dette sirkuset som om noen uker vil ta av, håper han ikke blir dømt til å ta imot behandling, denne karen trenger mer en en klaps på lanken!

Idag kjennes det kaldt ut, på tide å komme igang med noen kubber i ovnen, kanskje?
En kopp til med kaffe, og ikke minst prøve å få gjort noenting.

Shoppet igår, en sekk med hundemat, deilig shampo til halv pris, 2 Europriskrus med den fornuftige teksten: Far har rett og Mor har alltid rett:)  Jo, og et helt nytt stativ til oppvasken, her gjør man det på gamlemåten, og godt å sette fra seg nyvaskede kopper og fat i et rent stativ:)


Litt kaffe nå, så får vi se hvor langt vi kommer:)

                                               
                                            What??  Dette så da faktisk ikke så galt ut, men nå
                                             er benken pent stedt til hvile blant annet spesialavfall
                                                                                      **

Rosasøtt og bomullsbløtt

Er ikke livet rosa sukkertøyspinn, lekre interiør, positive opplevelser, da er man en drittblogger - som meg.
Poenget med blogg, er å vise endel av livet, den søte og vakre biten, kanskje, når det ikke er bløtt og mykt , innpakket i blonder, roser og tyll, da er man fæl, da:)

Mitt problem er at jeg ikke bryr meg om at jeg er det, jeg er ikke laget for å tekkes noen som helst i denne verden, og såvidt jeg vet, er det tilogmed ytringsfrihet her i landet, vi har vel muligens ikke falt i muslimenes hender helt enda, selvom vi er på god vei!
Jeg har aldri opplevd en utlending som ikke rakker ned på oss nordmenn, så hvorfor skal vi akseptere deres dritt når de selv kommer hit og vil lage landet om til sitt eget, de landene de såkalt har flyktet fra.  Neida, alle skal ikke kjemmes over med den samme kammen, men inntil det motsatte er litt bevist, velger jeg å gjøre det.
Hvor mange % utlendinger er det ikke pussig nok i våre fengsler, sitter de der kanskje for at de skal hjelpe de hvite fangene til et mer positivt liv??  ELLER er det mulig at de har foretatt seg noe kriminelt, hmm, ja, jeg undrer meg på det.  Koster ganske mye pr.døgn å holde noen i fengsel også.  Vi har jo vår "gode venn" som har fått kallenavnet ABB, han får 3 celler for seg selv, ikke dårlig!
Han kan tydeligvis også få endel goder som ikke den vanlige innsatte kan få sånn uten videre.
Synes ikke videre synd på ham, heller - men er jo mulig jeg burde sende ham noen roser i cellofan med mange fine hilsner bare for å ha gjort det..slike som han får nok frierbrev også, om en stund får vi antagelig greie på at det er mange forelskede jenter rundtom som gjerne vil ha ham til venn og mer til.
Vi er laget slik at vi ofte tiltrekkes av det morbide, selv den lyseste og gladeste til sinns har et behov for mørket, det være seg for en liten spenning, eller rett og slett av nysgjerrighet.

Selv lever jeg ikke verken blant roser uten torner, rosa tyllgardiner, pene pyntegjenstander av diverse viktige merker.  Uff, dette er grusomt, tenk at noen er BÅDE rasistiske og IKKE har sukkersøte pyntegjenstander, og da er det snakk om samme person også, nei - ikke rart at jeg har fått psykologhjelp!

En sak som er fryktelig pussig, er at nettvenner som blogger de skjønneste og yndigste innlegg om lykke og glede, kan sende mail om nettopp mine emner som er svært sensitive, og de mener det samme, men de tør bare ikke innrømme dette, da kan jo idyllen utad slå sprekker!  Gud bevare meg fra en slik vederstyggelighet...

I det minste er jeg ikke løgnaktig, men med hauger av feil, jeg kunne f.ex. lært meg å tilgi, men jeg orker ikke bruke energi på å lære det.

De som ikke vil være venner med meg enten det er personer, eller barn, eller, eller, so be it..enkelt som fot i hose!  Ta meg for den jeg er, eller drit i meg, det siste er garantert det enkleste, da slipper noen å føle seg det aller minste støtt og brydd.  Jeg bryr meg nemlig ikke, jeg har ikke bruk for å bli likt, hovedsaken er at jeg har mine firbente venner, alle andre med sine fine og riktige meninger får bare reise og ryke.  Også en jeg trodde var en venn, men som tydelig ikke var det likevel, håper vedkommende har det greit på sin måte, men med litt mer bagasje enn "vennen", antar jeg vedkommende kan slite litt på noen fronter, det er bare å lære å leve med det, verden er ikke bedre selvom lommeboken og bank konti er velfylte, enkelte ting kan bare kjøpes og gi en liten glede der og da og i beste fall en stund fremover, HAH, sånn er livet!

Jepp, hepp, det er lørdag, og jeg skal ikke kose meg blant mine fancy innkjøp, men vaske gulvet og desinfisere litt i hundeburene, enkelte mener nok jeg burde desinfisert hjernen min også, jeg har forsøkt å helle litt Hydrogenperoksyd i øra, kanskje det trenger inn og rensker opp i irrgangene av indre faenskap?

Litt morsomt er det at et medlem av kongehuset kan skrive alt mulig og komme fra elendigheten med lovord, men en tulling fra gaten er et grusomt menneske om det skal ha "feil" mening om noe.

Trist som faen (er det igrunnen), hint, hint, de 3 første ordene var tittelen på en bok...

                                                     SÅNN SOM DETTE BØR NOK
                                                                       LIVET VÆRE..

I see you (too)

Tenk positivt er mottoet til mange, jeg har en mann som er utrolig begeistret for en film som heter Avatar.  Det er nok en film jeg ikke forstår, bortsett fra at den har mange gode effekter og en scene hvor de to "hovedpersonene" er i en intim situasjon, den kvinnelige? utenomjordiske sier til den mannlige "I see you", hun mener nok ikke at hun ser ham med øynene, men med sjelen, de er forenet på et høyere nivå.  En lang film kan stort sett i mine øyne kokes ned til dette store I SEE YOU..

Hvor ofte ser vi hverandre, på et dypere nivå.  Er det slik at desto mer vi ser til hverandre, jo mindre ser vi hverandre?
Det er enkelt med hundene dette I see you, de er enkle å forstå, mennesker er det ei.  Ikke for meg, kanskje andre også har det på samme måte, de glemmer å se.  Det er da også mye enklere å ikke se, alt går så mye bedre da.  Vi slipper å bry oss så mye, eller tenke så mye på andre.

Man får ikke kontakt om man ikke ser, lukke øyne, sinn og hjerte er kanskje ofte enkleste løsning, blir forskånet for så mye da.  Tidligere kunne jeg se bedre, nå har synsfeltet snevret betraktelig.

Jeg har ikke lengre det store behovet eller ønsket om en sjelevenn som har blitt borte.  Sakte og sikkert ser man ikke så mye mer.
Har ikke behov for at noen sier til meg I see you, har ikke behov for å hviske I see you too.

Hadde noen spurt meg for noen år siden, ville jeg sagt med den største glede I SEE YOU!

Kvelden ute bet i kinnene, den følelsen kunne vært delt, Can you feel the love tonight?  Sangen Elton John har sunget inn i hjerteroten min så mange ganger, både via hjemmestereoanlegg og i bil.  Idag lytter jeg svært sjelden til denne melodien, den minner om dengang da - dengang det hadde vært enkelt å si I see you...
Elton J sine vakre toner har stilnet av, nye toner har kommet til.  

Det einaste ho ønska seg var ein solskinnsdag synger Bjørn Eidsvåg, var det så?

Jo, Bjørn Eidsvågs mer avdempede toner tar over der de muntrere var tidligere.

Tilgivelse?

Finnes ikke i mitt hode, jeg tilgir ALDRI en urett handling, tilsiktet eller utilsiktet.

Fikk spørsmålet av min husbond idag om jeg hadde tilgitt ergoterapeuten, NEIIIII!!!! Overhodet IKKE!  Hun har 2 ganger vært pådriver mot å innvilge lån til boligen her, hun har satt meg i forbindelse med en overgriper, hun har gjort mange prosedyrer utrolig mye mer tungrodd enn nødvendig, så ingen tilgivelse fra min side.  Hun ringte i forrige uke, hadde en nøytral samtale med henne, hun skulle på ferie og spurte om hun skulle gjøre en avtale der og da, eller ta kontakt etter ferien.  Selvsagt svarte jeg at hun skulle ringe etter ferien, da ville jeg jo ha nytt nummer.  Om hun er oppsatt på å opprettholde kontakt, regner jeg med at hun finner nummeret etter litt leting.

Tilgivelse er totalt latterlig, hvorfor tilgi noen som sårer, enten det være seg såkalte helsepersoner eller annen menneskelig opprinnelse?  Det har jeg ikke forstått iløpet av de senere år, voksenårene.  Tidligere i min dumme ungdom, var jeg nok istand til å finne unnskyldninger, men ikke som halvgammel, da regner jeg med at voksne personer kan oppføre seg på en måte så de slipper å bli tilgitt i utgangspunktet, med mindre de er tilbakestående og ikke er tilregnelige for sine vokabulære eller skriftlige utbrudd.
Dermed er min filosofi uhyre enkel, venn eller luft.  Jeg gir heller ingen flere enn en sjanse til å måtte ha behov for tilgivelse, en sjanse fortjener de fleste, ikke noe mer.  Da har de stort sett klart å vise sine sanne farger uansett.

Psykologen får heller ingen såkalt tilgivelse, hun var sykemeldt på deltid i januar, har ikke tatt kontakt forrige måned selvom hun visste Politiet måtte ha en rapport fra henne, den hun lovet å jobbe med den tiden hun ikke var sykemeldt, simpelt kalles det.  Jeg aner ikke hvor jeg står i saken lengre, og ikke har jeg ønske om å treffe en som lyver meg rett opp i ansiktet.  Ikke takler jeg løgn, heller, ikke feighet, ikke allverdens tåpelige unnskyldninger.  Jeg er stort sett ganske steinhard innvendig, ikke mye rører meg mer - bortsett fra dyr.  enkelte personer rører meg, de er ikke mange, men til gjengjeld antar jeg at jeg da er et trofast bekjentskap.  For de jeg føler er venner vil jeg stå bi, falske personer, og feige, eller de som vrenger elendighet ut av seg, de blir bare borte i tåken.  Selv er jeg verdensmester i å vrenge utidigheter utav meg, bedre å skrive enn å snakke, ingen lytter til pratet mitt vil jeg tro, med mindre det er noe ekstremt viktig, ikke den gode, enkle dagligpraten.


Jo, noen ganger MÅ man få det innvendige ut, jeg har ikke den private boken der de mest motbydelige tanker kom ut, den er sammen med det andre spesialavfallet, der jeg noen ganger kunne ønske jeg var med på lasset.  Om nettene kommer de ekstremt skremmende tankene, de som ligger fra langt tilbake.  Dengang man skulle beskytte barna sine, de var de som universet dreide rundt, ingen skulle få (mis)bruke de på feil måte.  Løvemamma, overbeskyttende antagelig, men det fungerte for meg.  Hatet å oppleve en av barnas nederlag, eller at de opplevde noe farlig, skremmende, eller for etpar stykker voldelige opplevelser.  Ikke alltid hadde vi de beste medbeboere, eller at barna hadde de beste medelever, ihvertfall ikke hadde min kjære gutt de beste medmennesker rundt seg.  Dengang var man midt i opplevelsen, opplevelsen av å kjempe, nå er oppgavene unnagjort og man kan se tilbake med skrekk på om man gjorde nok, noe galt, eller hvorfaor man ikke tilkalte instanser som bedre var egnet til å ta seg av problemene.  Antagelig var man for redd, feighet skal aldri mer være endel av meg, synd jeg oppdaget det forsent.  Hvor mye narkotika kunne jeg stoppet om jeg turde gi beskjed tidligere?  Hvor mye smerte kunne jeg stoppet om jeg ikke var feig, hvor mye vold kunne en nær og kjær blitt spart for om jeg handlet istedet for å tenke OM jeg skulle handle...Å, så utrolig dum jeg har vært!  Ikke at jeg har blitt mer intelligent nå, ikke er det meningsfullt å være etterpåklok, men noen ganger er man dessverre etterpåklok likevel.  Det eneste jeg med sikkerhet vet, er at en av de grufulle muslimske narkodealerne ble tatt da jeg endelig tok mot til meg og ba Politiet spane på geskjeften som ble drevet åpenlyst rett utenfor vinduene våre.  Var også den eneste som turde vitne, og et lite plaster på såret var at vedkommende ble dømt for sine misgjerninger, så synd denne ene bare var en liten del av et stort berg, men bedre enn ikke noe, kanskje...


Bedre å ha fiender enn venner blant de folkene der!  Bedre å ha venner som forstår enn som ikke forstår noe som helst, bedre å ha en fugl i hånden enn ti på taket?

Det er endel som har havnet i tåkeheimen, og der kommer de til å forbli...det er min tilgivelse!