Hva tenker man på en dag på et soverom?


Ikke godt å si, men en klaustrofobisk følelse kommer snikende, plutselig er den ikke snikende, heller en følelse av lyst til å rope høyt - "Jeg vil UT!"
Det går ikke, her er enda mer prosjekt på gang, idag er det ytterdøren sin tur, blir fint med ny dør, da - det er bare den følelsen midt imellom på en måte, den innestengtheten, den liker jeg ikke.


Da har vi fått oss altandør, byttet vindu i stuen og fått ny kledning på vindusveggen, nytt kjøkkenvindu og kledning der også - og som ikke "kronen på verket", idag ytterdør.  Husets ansikt mot verden?
Hvit, spesialtilpasset og med et lite og yndig vindu øverst, slik jeg alltid tegnet på alle hustegninger som liten.  Burde være glad her jeg sitter, men er det ikke enda.  Venter...venter på å slippe ut med hundene fra min klaustrifobiske tilstand.


Hva venter videre når vi engang slipper ut?  Masse sagrusk, boss og rot - det følger jo med slikt et arbeid.


Mer venting, vi har en alvorlig syk hund, en av de snilleste vi har, lillegullet Emma.  Jeg må skrive om Emma, hun er midt i livet, har alltid vært mors jente, fulgt meg overalt om det er mulig.  Jeg er så uendelig glad i Emma vår, en solstråle - en lys og fager pike som aldri har gjort en vond gjerning i hele sitt liv, bare snill er hun.
For nøyaktig en uke siden fikk hun livmorbetennelse, jeg ante ikke hvor syk hun var før det var, kanskje er for sent, bebreider meg så mye for det.
Hvorfor oppdaget jeg det ikke ,Emma?  Var det fordi alle symptomene dine var atypiske?  Du hadde ikke feber, jenta mi - du ble bare så kald og skjelven.
Puttet i deg antibiotika, ga deg sprøyte med B vitaminer, stakk deg enda mer for å hydrere deg, så vondt å sette nålen i nakken din!  Følte meg så ond og grusom, men det var i et forsøk på å redde deg.
Enda er du blant oss, du ligger slapp og tiltaksløs, så vondt å se dine vakre øyne som dette, matte.
Du har vært hos veterinær, fått mer medisin, du får intravenøst.  Du klarer å vakle deg bort til papiret for å lette på trykket i blæren, du sjangler og ser lite.  Jeg er hos deg døgnet rundt, håper du merker at du er ivaretatt og uendelig høyt elsket!


Håper ikke at dette er dine siste dager, håper behandlingen hjelper, men det er ingen garanti for at den gjør det.  Jeg vil rope ut i luften hvor urettferdig alt dette er som har hendt deg, jeg kan ikke bebreide andre enn meg selv for at jeg ikke oppdaget dette tidligere, da hadde du muligens kunne blitt hjulpet før, men ingen vet, kanskje dette er bare slikt noe som skjer?


Tilbake etter at vi slipper ut av soverommet håper jeg at vi kan sette mer intravenøst på deg, legge deg i sofaen, være rundt deg, kose deg og gi deg mat om du orker.


Kanskje må jeg lufte hodet noen minutter ikveld, dette har vært så intenst, engstelsen for deg, vennen...  Føler jeg er iferd med å kveles, det gjør sikkert du også, trenger noen å lufte tankene med, ut å trekke luft kan kanskje, bare kanskje hjelpe på en liten stund.
Vet jeg er for glad i dere, alt som skjer med dere går så utrolig innover meg, klarer ikke samle tankene på annet da når det er noe galt.  Klarer ikke spise, føler maten vokser og blir til en ufyselig klump som ikke lar seg svelge.


Hvorfor utbrodere noe slikt?  Dette er nok dagligdags for andre, jeg blir bare tilsidesatt og tiltaksløs.


Akkurat nå kunne jeg ønsket meg masse tiltakslyst, overskudd og energi, jeg vil jo slåss for deg og dine - ikke sitte som en tullete gamling og lalle.


Jeg vil gi meg selv et spark bak, få saker og ting gjort, det er mye som skal gjøres.


Snille, gode Emma vår, bli frisk, det er absolutt det viktigste av alt, hva er vel gleden over en dør om du ikke blir frisk?  Jo, på lang sikt ser jeg dog at en tett dør er både strømbesparende og kjekt, men tankene er klistret til deg.
Vil se lyset i blikket ditt...



Akkurat nå trenger jeg din pappa, Emma, han er den eneste som forstår hvor kjær du er for oss, vil ha ham og snakke, takler ikke lengre sitte på et soverom, følelsen av å kveles forsterkes, jeg blir ikke kvalt - det bare føles slik.