Skuffet....??

Neida, ikke mer enn forventet, altså falt rett ned i kjelleren nok engang, hvor mange ganger må man egentlig være nødt til å dra seg selv opp etter håret og gå på med nytt mot??

Etter den berømte 22. juni, har alt vært pyton, livet kommer ikke i gjenge, ihvertfall ikke her, her på helvetesplassen, åstedet for det hele.
I overmot søkte vi for sånn ca. 6 uker siden lån hos bank og kommunal husbank, kanskje vi trodde de ville ha en smule forståelse for at det ville være noe essensielt i helbredelsesprosessen å komme bort herfra, ja, den kommunale finansbiten, da...
Da vi satt i møte med den hyggelige? falske? damen, sa hun at de ikke bare så på den økonomiske biten, men også den sosiale, og at det var fullt forståelig at jeg nok ville føle meg bedre av å komme bort fra "the crime scene".
Det burde nå igrunnen være ganske forståelig for den største tulling også, trenger ikke den store utdannelse for å ane det, muligens.

Med min sedvanlige pessimisme/realisme i forhold til kommuneansatte jeg har vært i kontakt med her, var jeg overhodet ikke optimist.  Nå tror jeg så dårlig om de at jeg tror de jeg har med å gjøre i kommunen straffer meg for å ha vært så frivol å anmelde svinet fra i sommer, føler de har en syk glede av å gjøre saker og ting enda mer komplisert enn nødvendig på mange måter, Jantelov på høyt nivå.  her skal man ikke tro man skal komme lettvint til noe, nei!

Ergoterapeuten så på boligen og var tydeligvis ikke fornøyd, og ville innstille til avslag for lån, da antar jeg at dette er bedre, dette stedet hun har besøkt og ikke har kunnet ta av jakken engang fordi det er så kaldt.  Her er det liksom bedre, da??  Og dyrere i tillegg, forstå det den som kan, man må vel være kommuneidiot for å få noe slikt til å henge på greip.  Jeg forstår det ikke, bortsett fra at jeg har vært dum og satt kommunen i søkelyset, freidig ringt politiet da en av deres egne ansatte gikk til angrep, det er en ripe i lakken som jeg sikkert trenger en liten straff for.  Tenk, gjøre noe slikt mot en i "klanen" deres, huttetu! 
Sint dekker ikke følelsene, avmakt gjør det heller ikke, jeg er bare så inderlig og forbannet lei hele dette møkkastedet at jeg vil kaste opp.  Alt her er bare ekkelt, alt kjennes utrivelig, jeg venter hver morgen på at det skal bli leggetid for å få tiden til å gå, i håp om å få sove, noe som er like utrolig vanskelig uansett.
Jeg er visst et såpass umulig tilfelle at selv psykologen holder avstand, da er det ille, da...

Hello emptiness, I think I`m going to cry

bye bye my hope of getting away