Så som i himmelen

Denne vare, vakre filmen så jeg omigjen igår, den gjør meg like myk og varm hver gang.

Daniel, den voksne musikeren vender tilbake til hjembygden i Sverige hvor han ble mobbet som barn, og her lager han istand et fantastisk kor for diverse personligheter, alt fra tullingen, til prestefruen.
Selvsagt er dette en mix av mennesker som har sine innbyrdes konflikter, og det er litt interessant hvordan Daniel med sine evner som vanlig menneske klarer å ene disse slik at de kan synge samstemt på flere nivå.

Selvsagt er det noe romantikk i luften, han forelsker seg i Lena, en i koret, hun har sikkert ikke bygdens beste rykte, men hun gjengjelder nå følelsene til Daniel.


Hvordan de finner ut at de er glade i hverandre...
De blir glad når de ser hverandre
De tenker på hverandre
Når de er lykkelige sammen

Pene tanker, og enkle, sterke følelser.

Hva er det med Daniel, undrer jeg meg gjennom hele filmen, han ser så trist ut, som en byrde hviler tungt på ham, han ser heller ikke frisk ut, man får ikke vite hvor gammel han omtrent er.  I den stille Norrlandsbygden, får han vakt furore, presten og fruen får konflikter da prestefruen blir mer løs sluppen enn den (i smug pornolesende) presten liker, han vil ha tilbake sin underdanige hustru, men hun finner vel en styrke i seg som frir henne fra prestens strenge kvelertak.

Gabriella har et voldelig ekteskap, to barn, og tilslutt får hun nok av hele ekteskapet og bryter med sin mann.
Derav Gabriellas sang om å leve lykkelig, være sterk og fri, kjenne at hun har levd sitt liv.  Sangen ble skrevet til henne av Daniel.

Koret gjør det bra, får flere medlemmer, og tilsist skal de på konkurranse.
På den turen ser vi første gang at forholdet mellom Daniel og Lena fullbyrdes, koret gjør sin innsats med bravour.
Slutten på filmen er utrolig trist for Daniel, men likevel sitter man igjen med en følelse av å ha en optimisme i seg, mennesker kan gjøre noe selv for å endre situasjonen om den er vanskelig og beklemt, eller også voldelig.  I det virkelige liv, trenger man selvsagt andres støtte, her i filmen er koret det støttende element for de som velger sitt liv på annen måte enn i utgangspunktet.

Gabriellas sang er like vakker og sterk - det være seg film, eller ei.
Den sangen bør man omtrent ha som medisin daglig, den kan ikke annet enn å få en til å tenke, hvem vil ikke sitte tilbake etter et levd liv og ha en følelse av å ha levd det, livet?