Forrige innlegg var fra et innestengt soverom, dette er fra stuen, en stue uten Emma.
Kampen din dro ut enda en uke, vennen min - gode, snille hjertevenn. Sakte ble du svakere og svakere, dine siste dager lå du på sofaen, jeg bar deg ut innimellom slik at du skulle få føle luften ute, noe å snuse på. Litt maktet du å vakle, men du så omtrent ingenting, tror du ble forvirret av det.
Siste natten på sofaen med deg, vi snakket..du med tankene, du sa du ikke orket mer, jeg så og forstod. Ville ikke det, men du hadde fortalt meg det samme dagen du ble syk, at du ikke kom til å klare det. Sørget hadde jeg gjort alle dine siste dager, mulig jeg var den eneste som ikke hadde tro på bedring, du ville fly din vei...
Dagen vi mistet deg, lå du også på sofaen, svakere og svakere ble pusten, hjerteslagene svakere og sjeldnere, tannkjøttet lyst og du ble kaldere. Pakket deg inn i dynen din for at du skulle ha det noenlunde godt. Jeg ventet, visste det var tiden nå, du hadde visst det hele tiden.
Alle hundene var rundt deg denne lange dagen, og da klokken var 21.25 skalv du og trakk pusten to ganger, gikk over Regnbuebroen så stille. Bevares, Emma - det er helt utrolig vondt..enda!
Alle snuste på deg, vi tente lys og la deg til hvile i sofakroken, gikk deretter ut med de andre hundene og kastet ball en stund. Inne i sofaen lå du som om du sov, og du lå der i noen timer til du var helt stiv. Da sydde matfar deg inn i et klede, og jeg bar deg så ned i fryseboksen.
Der ligger du enda, har ikke funnet motet til å ta steget videre, Emma.
Ingen ser jeg sørger, sørget den store sorgen da du var syk, det er bare et tomrom, jenta som var med mamma hele tiden, kunne ikke slippe matmor av syne, den jenta er borte, akkurat slikt merker man først når det går en tid, nå har du, min venn, fred. Vi savner deg, får være takknemlig for at dine smerter er over, selvom du bare levde et halvt liv, ville hatt deg så mange - mange flere år!
Emma mor jeg savner deg, og har deg i hjertet!
Mamma..
