Den siste posen med grønn te er i kannen idag, på pakken hvor teposene har lagt, står det å lese:
Første skålen gjør halsen myk
Andre skålen knnuser mine ensomhets sorger
Tredje skålen søker min indre tørst - og fem tusen bøker finnes der
Fjerde skålen driver frem en lett svette, og livets problem siver ut gjennom porene
Femte skålen renser min kropp
Etter sjette skålen snakker jeg med de udødelige
Når jeg snakker om den syvende skålen kan jeg ikke mer - en ren og lett vind stiger frem fra mine armer
Poeten LU Yu, død år 83
Her sitter jeg med den fulle kanne, kan tømme mange slurker, og antagelig oppleve de mest sære ting, slik jeg har spart på den siste posen.
Om nettene drømmer jeg de merkeligste ting, om en kjøkkenmixer som blander blått og grønt, sammen blir det som kvikksølv. Når innholdet fra mixeren renner utover gulvet flyter den grønne og blå fargen i hver sine retninger, som fiender som ikke vil kjennes ved. Samme drøm natt etter natt, underlig.
Minner kommer, første minnet jeg vet om, er fra dengang jeg er veldig liten, sitter på gulvet og leker med en tykkmaget mugge, den har røde og hvite striper - hunden er der også, hjelper meg opp å stå.
Prøver å lokke frem fine minner, finner bøker jeg leste før skolestart. Første bok var en A-B-C, utolig lettlest og ganske kjedelig, men så kommer jeg over en bok jeg minnes godt...en jente som ønsker seg en hund, hun får en hund som kalles Frøya, det er en rørende historie, og tittelen har jeg ikke glemt: Frøya og den vesle hvite valpen...Tror boken ble lest til permene og innholdet skilte lag.
Minnes årene på "bondelandet" som liten, fine år, masse å gjøre.
Så følger mange hull, erindrer noen år før barna kom, og husker hvert barn som ble født. Selv de opplevelsene og minnene er nesten utydelige nå, hvor vi bodde, hva vi gjorde, synes å huske årene var gode, de med barna. Kanskje var jeg en god mor, muligens ikke.
De seneste årene går omtrent i et eneste virvar av hunder, valper og flytting.
Orker ikke minnes små detaljer, har nok med de større glimtene. Hverdagene.
De følger en etter en, som perler på snor. Rundt og rundt kan perlene trilles, de er stort sett like, også som et bønnekjede som man vender i hånden. Ikke mange perler som har annen form eller farge.
En gang iblant ønsker man å støte på en perle av ujevn form, et lite eventyr i det kjedet som går rundt og rundt...
Den tafatte, de ordene har rent meg i hu mange ganger den senere tiden, sirupsdamen, ting går trått, tregt og vrient. Kanskje det er en årsak til mangel på tiltakslyst, jeg vet ikke, men det irriterer meg svært, er ikke vant til å bli grepet av den inderlige tiltaksløshet sånn uventet.
Jo, der har vært noen uker med valpinger i strekk, den seneste var røff, fikk meg til å miste hodet noen øyeblikk, alene og fryktelig redd for min vesle jente, hva hadde jeg gjort mot deg, min venn...
Visste at her ingen veterinær var i nærheten som var å stole på, uten bil og uten annen hjelp enn meg selv, kalsium og intravenøsvæske, måtte samle tankene for å bruke de ganske hurtig. Nå har ikke slik hurtigkobling noensinne vært min sterke side, så her slet jeg. Ser tispen min får kramper, og matmor får vonde kramper rundt hjerteroten, hva skal jeg hjelpe deg med, hvordan, og i hvilke doser??
Etter noen krampeminutter, finner jeg ut at en gitt dose kalsium enten tar livet av tispen, noe som ville skjedd uten kalsium, og haster til for å gi dette oralt. Finner så sprøyte og kanyle og setter IV væske under nakkeskinnet for å få balansert elektrolyttene. Etter noen nervepirrende minutter, avtar krampene og pusten blir normal, tannkjøttet får tilbake sin normale farge, og jeg sender en stor takk til en eller annen hjelper der ute et sted, vi har kommet over krise en, men fødselen gjenstår jo...vet etter palpasjon av buken at det er mange valper og liten tispe.
Etter en liten blund, starter trykkriene, og det trykkes så svakt at matmor må klemme på rette plassen under buken. Da valpen er halvveis ute, kan jeg dra den litt og litt ut ved hver ri, saakte går det, så uendelig sakte. Tenker at dette umulig kan ende godt, men omsider får jeg dratt valpen ut. Får revet den ut av posen, og valpen skriker en nydelig lyd da jeg kniper den i nakken! Han lever!! Han har hjerteformet bliss i pannen, kysset av fru Fortuna...Men inni magen venter det flere små, hva med de? Etter 1 times tid begynner det endelig mer trykkrier, og samme prosedyre må gjentas, valpen må hjelpes ut da den er kommet halvveis ut, denne også med hellet på sin side. 3 ganger til gjentar vi denne prosedyren, og hele fødselen er over i 02-tiden om natten.
Etter at alt er vel overstått, kjenner jeg at kroppen dirrer og skjelver, jeg er lettet over at 5 friske og vakre liv har kommet velberget ut i verden til tross for min tafatthet, og føler meg som en ond hundemor...
Som en selvfølge tar jeg madrassen og legger meg foran valpekassen for å være oppmerksom på det minste knysr fra enten mor, eller valper, ikke minst skal alle valpene ha hver sin patt natten gjennom. Neste dag klarer jeg knapt ta øynene fra den vesle moren, og om natten legger jeg meg nok engang på madrassen, har ikke samvittighet til annet, skulle bare mangle!
Da dagen renner igjen, kommer godværet, og jeg bærer den nybakte moren ut, ut i luften så hun kan få luftet seg, og dette så jeg i blikket hun likte, herlig! Hun koste seg ute flere ganger denne dagen.
Plutselig har en uke fløyet siden fødselen, og hundemor har det godt nå, løper igjen ut og inn, den farlige natten ser ut til å være visket ut av minnet hennes, men ikke fra matmors...hennes tafatte og ubehjelpelige matmor, en matmor som vet så altfor lite, men ønsker å lære...
