Det var engang

Engang var du spiren til et liv, et liv som ikke fikk gro, vokse som meningen var.

Du var den bittelille spiren, som våren...
Du ble til engang, ikke planlagt, men  akk så elsket før noen andre visste at du var den du var.

Noen velger å kalle slike overraskelser uhell, for meg var du aldri det, du var en vekker, en som fikk meg til å tenke og gruble.  Aldri - aldri kunne jeg velge deg bort, spiren min!

Jeg var så redd for deg, ville du skulle komme, få oppleve betingelsesløs kjærlighet fra første stund.

Selvsagt hadde spiren blitt til av to, av to som var så altfor unge.

Etterhvert som uker gikk, og tankene mine vandret, vandret de på ville veier - kunne ikke fortelle om deg til noen, ikke andre enn lege og helsesøster.  Ikke engang den andre som var spirens opphav kunne få vite, naiv som jeg var, tenkte jeg slik var best, kanskje senere engang, etter at dette fæle ordet ikke lengre var et alternativ.
Slik gikk det til at spirens mor ville være alene, ikke la andre slippe til, inn til den hemmeligheten du engang var.

Du hadde en slik fri sjel som din andre del, en del av deg som ikke skulle stoppes av det som aldri skulle kalles uhell.  Viktigere enn alt, var det å ikke berøve noen andre en frihet, muligheter og evne til å komme videre i livet.  Et liv som ville blitt så endret av vissheten om din gryende tilstedeværelse, ville ikke at du skulle kunne kalles byrde for noen.
Da du ble vanskeligere å gjemme bort, snudde jeg og gikk.  Ikke med lett hjerte, men med visshet om at vi ikke kunne ødelegge for noen, du var viktig, så viktig at jeg skulle gjøre alt for deg.

Selvsagt virker det underlig, men logisk dengang.  Alt var ordnet, helsesøster hadde funnet plass til oss, mødrehjem - en mulighet for å kunne ha deg, en mulighet til å komme bort fra dine kommende besteforeldre som jeg engstet meg for.  Der kunne vi komme fra den stunden hvor du ikke lengre kunne bli en hemmelighet bare for deg og meg.
Der kunne noen ta vare på deg, slik at muligheten var åpen til å utdanne seg, og gi deg det beste jeg ville kunne makte.
Ingen fordømmelse fra lege og helsesøster, bare velvilje, ikke noe snakk om ulykke og uhell, bare en trygg havn litt frem i tid.

Inntil den tid ville bli aktuell, fortsatte jeg på skolen, skulle klare dette.  Noen morgener kvalm og uvel, andre morgener fylt av undring, spenning.
Skoledager ble plutselig viktige, det kunne bety noe nå å være skoleflink, for din skyld, spire!

En viktig dag med viktig prøve kom til oss, morgenen var så seig og trå denne dagen, antok jeg gruet meg til et latterlig nederlag etter en lang lesenatt, en stor prøve i sosialøkonomi skulle det være, hele dagen.
Etpar timer ut i prøven,  kjente jeg noen rare kramper i magen, tenkte at dette gir seg nok snart, fortsatte med skrivingen.  Kjente mer smerte, og en ubehagelig varme på unevnelig sted.  For første gang i skoletidens historie måtte jeg be om å få gå på toalettet, slikt noe var da fryktelig flaut, så dette ble første og siste skoletoalettbesøk.
Ble skrekkslagen da jeg så varmen var blod, for første gang var jeg redd blod, dette blodet var ikke av det slaget som kommer fra skrubbsår og rifter.
Kjente en lammende og ekkel følelse, redselen for et mulig kommende tap, tapte jeg deg, ville jeg ha mistet for mye, det kunne ikke skje!
Pliktoppfyllende gjorde jeg meg raskest mulig ferdig med den ubetydelige prøven, og slapp ut i den varme vårluften.  Ned alle trapper fra klasserommet og ute på gaten kjente jeg knærne nesten svikte, men de måtte bære et stykke til, eneste tanken var å komme på Legevakten, ganske lang gåtur som tok evigheter av tid.  Dengangen føltes det som en dagsmarsj og som om hvert bortkastede minutt talte mot oss.

Selvsagt kom vi frem, til luken hvor man forteller navn, fødselsdato og hva problemet er, endelig var hjelpen innen rekkevidde, trodde leger kunne ha botemidler for det meste, også dette.
Legen var hyggelig og grei, sa turen måtte gå til Kvinneklinikken, endelig kunne vi dra med bil, ikke gå mer.

Kvinneklinikken var travel, og vi satte oss tålmodige i gangen og ventet på neste steg.  Omsider dukket rett doktor opp, for 2. gang fikk jeg se deg på ultralyd, og denne gangen kunne apparatet fortelle at  du var en livskraftig gutt, stor og fin, antagelig lengrekommet enn din mor hadde fått med seg.  Så tilogmed små dunhår sveve som anemoner fra hodet ditt, små fingre og tær, og det runde, fine, vesle hodet.  Selv på tommelen du suttet, lille spire!
Doktoren mente at dette kunne gå  svart så bra, og sendte oss rett i totalt sengeleie, ikke så mye som en toalett tur, men det gjorde ingenting, kanskje det ville gå godt?  Allverdens sengeleie skulle jeg orket da! 
Neste morgen kommer en hyggelig jordmor med den lille doppleren, hjerteslagene er sterke og gode, ultralyden senere på dagen bekreftet at formen din var flott, masse bevegelse og liv!  Håpet ble tent så forsiktig, og litt mer dagen etter, og neste dag igjen...3 dager flatt ut hadde kanskje reddet deg?
Inntil natt nummer 4...da kommer smertene tilbake, ringer på nattsøster og forteller at noe er galt, hvilket hun ikke bryr seg nevneverdig om, sier bare surt at ugifte mødre tror det skal være så lett alt sammen.  Tidlig neste morgen er det ikke liv mer, doppleren er stille, og 5 andre kommende mødre sender triste blikk.
Raskt bærer det inn på undersøkelsesrommet, først opp på benken, sammen med en horde av studenter som bivåner det hele, og en lege som ikke akkurat er kjent for fintfølelse.  Han forteller at det er full åpning, og videre bort på den etterhvert så kjente ultralydbenken.  Er redd, redd for å se på skjermen idag.  Der ligger du så unaturlig stille, sammenrullet, nesten som en liten ball, ingen armer og ben som gleder med bevegelser idag. 
Tårene spruter, klarer ikke holde noe tilbake, drømmen og håpet er definitivt knust.  Nå diskuterer de hvordan få deg ut, det eneste jeg hikster frem er at du skal ut hel, ikke i deler, fragmenter av et brustent håp.  Noen hører mitt ønske, de tar deg ut gjennom et lite buksnitt, slik at du har alle dine lemmer inntakte.
Da jeg kommer til meg selv, får jeg titte på deg, du er som på ultralydbilder, vakker!  Du er bare ørliten og uten liv, spire...i en liten eske, godt innpakket får du navn og velsignelse, mer kan jeg ikke gjøre for deg nå, borte er du, så altfor raskt tar de deg med, vet hvor du skal, men vil ikke vite, ikke vite mer enn dette, ha bildet inni hjertet, bildet av en liten spire, en kommende gutt, en gutt som ikke hadde livets rett...
Eneste pene jeg kunne gi deg var navnet, og et sterkt ønske om at du hadde fred!

Hardanger, kan det være stedet?

Har i mange år undret meg på om jeg er et landsens menneske, eller bymenneske.  Ikke så dyp grubling, egentlig, da jeg raskt kom frem til at jo - jeg er en landsens (grå) mus.  Passer ikke helt sammen med allergien, men hva passer egentlig sammen?

Eksos og allergi?  Nei!  Støy, biler, masse mennesker og hus tett i tett, nei...
Da blir man heller en landsens person, finner en fredelig plett og trives med få butikker, færre mennesker å forholde seg til, mindre mas, mer natur, og ikke minst en praktfull natur.

De seneste dager har vi vært velsignet med et aldeles herlig vær, benken husfar og jeg bygget forrige sommer har blitt innviet på nytt, det er godt å skue utover fjord, fjell og natur - selv rastløse meg blir roligere innvendig. 

Når de jeg er glad i kan være ute sammen med meg, kan jeg finne roen, se på deres hopp, sprett og rare påfunn, og selvsagt tøffe krangler.  Liker ikke når hundene krangler seg imellom, men som med mye levende, hender det også i dyreverdenen.

Så godt å ta med seg en kopp, se spirene gro, og ingen som maser, nesten som en idyll.  På denne tiden av året, før pollensesongen virkelig braker løs, koser jeg meg.  Åpne dører er veldig viktig, av en eller annen merkelig grunn, liker jeg åpenheten ut, friheten å vite at ikke døren er lukket.
Tenker også på litt symbolikk, "ingenting kommer inn i en lukket hånd".  Den setningen, eller visdomsordet har kvernet lenge, desto flere år som går, jo mer riktig virker det. 
Åpne sjel og sinn for saker og ting rundtomkring, prøve å verdsette både dyr og mennesker, ja - i den rekkefølgen.  Selvsagt oppdager  man at dyr og mennesker er ulike, og jeg takker hver eneste dag for at dyrene ikke er utspekulerte, men bare gir. 
Selvom musene i kjøkkenskapet ikke gleder meg så mye, skal de ikke fanges, de er også liv.  Edderkoppene som jeg ikke er glad i...kan ikke ta de, heller.

Søndag hadde jeg gleden av nok et muslimsk besøk, og jeg som trodde engang muslimer bare var skumle, men de er vel som oss andre, noen er bra, andre mindre heldige å komme utfor.
Vi har så mange feil, trår feil, vandrer i dette ulendte terrenget, faller ofte.  Noen fall er knallharde, man kan slå seg skikkelig, andre fall blir kanskje dempet av lyng og mose, men falle gjør vi nok de fleste.

Utallige fall har jeg hatt, gått skikkelig på trynet, såpass at det synger i hodet, er muligens en mening med det?  Av motgang blir man sterk, heter et annet visdomsord...etterhvert tror jeg at jeg skal være temmelig tykkhudet, vi blir nok ganske herdet her på landet...

Kanskje skal man heller ikke glemme sitt opphav, en liten del taterblod kan kanskje komme vel med, er nok der rastløsheten og vegringen mot å bo for lenge på samme sted kommer fra.

Aller helst ville jeg bodd blant de store skoger, høre vinden hviske i trærnes kroner, men inntil videre er utsikten sjø, fjell og natur, det duger det også...

Bilder i motlys skal man nok ikke ta, men likevel likte jeg denne effekten

BLESSED BY THE LIGHT

COUNT YOUR BLESSINGS

                                 HELLO MUMMY, HERE WE COME, CAN YOU SEE?

EAT - PRAY - LOVE

Skriver med kjærlighetens røde farge, er vel kanskje kjærlighet denne filmen går ut på?

Julia Roberts hittil mest elendige film jeg noensinne har sett, absolutt ikke sebar når man er nedfor, den gjør ikke noe godt for humøret i det hele tatt, men muligens en god sovemedisin i sin kjedsomhet.

Elizabeth, som rollefiguren heter, er tydeligvis gift, ekteskapet blir ikke hva Elizabeth venter, og hun reiser for å utforske seg selv og verden, etter å ha blitt spådd er langt og et kort ekteskap, og noe om at hun vil miste sin formue.

Først ankommer hun tydeligvis Italia, går rundt og titter på livet i de mindre pene kvarter, stifter nye bekjentskap, og for meg virker det som om de begir seg ut i et veritabelt etegilde.
Mest overraskende er at de ikke klarer å spise spaghetti på en sømmelig måte, hvilket er å spise den med gaffel mot skje, men dette indikerer muligens en rimelig grad av ubehagelig fråtsing?

Etterhvert blir hun lei, antar jeg, for jeg gjorde litt annet i ren irritasjon, og ankommer India?  Ber masse, mediterer og prøver nok å "finne seg sjæl".  Skjønner at Elizabeth hadde behov for å ete seg litt frempå før denne seansen!
Etter at hun blir kjent med en litt eldre herremann, orker jeg ikke se mer Julia Roberts, og om hun noensinne elsket igjen, giftet seg, fikk formuen tilbake, er et ubesvart kapittel av min filmseanse.

Er å håpe at hennes vandring fra alle bønnene, gjorde henne klok og mottakelig for romantikk og et lengre ekteskap enn hennes første...

Spisingen virket logisk for å samle krefter til alle hennes bønner, og bønnene ledet da muligens til den roligere kjærligheten, men den delen av filmen gikk jeg behørig glipp av iogmed at kjedsomheten overtok...

Anbefaler gjerne Julia Roberts, hun er både vakker og har talent, men her ble innholdet i filmen til noe selv hun ikke klarte å gjøre så mye positivt utav.

VENN

En venn er en venn så lenge man er det
vennskapets bånd kan være sterkt
en sann venn tier om dine betroelser
vennen lytter
vennen din forstår din motgangs veier
din venn ønsker ikke deg vonde opplevelser, bare de gode
skjer det leie hendelser langs livets kronglete veier, skal din venn støtte og være der

Din venn forstår, det er vennskapets ånd

Bare å være der om du trenger det

Vennen min

Hele tiden har jeg vissheten om at nettopp DU er vennen min
Du er der for meg
Jeg er der for deg
Vi to sammen, hele tiden

Når jeg våkner, ser jeg inn i dine øyne
blir vekket med forsiktige kyss
Først forsiktige, deretter ivrige
Komme nå, stå opp til en ny dag, vi trenger hverandre!

Stryker kinnet ditt
kinnet som du legger tett inntil mitt
Hver eneste morgen
Samme hver en kveld når vi skal gå til ro

Kjenner kroppen din mot min
Stryker deg varlig
legger deg under dynen min
Hører pusten din
Du sovner, jeg ser deg der du sover i fullstendig ro
Hvor vakker du er!

Dine øyne som ser inn i sjelen min
Ditt humør som gjør meg varm om hjertet
Du min egen
Umistelig, kjær og inderlig god
Du er like trofast uansett, hver en dag, uke, måneder og år

Jeg så deg komme til verden
Elsket deg fra ditt  første åndedrag
Visste du skulle bli min evige venn
En å snakke med, en som følger trofast med
Ikke krangler vi, ikke blir vi  sinte på hverandre - vi er en uadskillelig enhet

Takk for at det er du som er min kjære - gode venn
du som aldri svikter
Glad for hvert et gjensyn, selvom adskillelsen har vært kort
Du, min gode, kostbare og elskelige venn...
Jeg vil være der for deg hver en dag
Sammen håper jeg vi får mange, mange gode år, fine minner har vi mange av

Du, min egen og spesielle venn
en godgutt med fire ben
La oss ikke skilles ad
Sammen skal vi dele enda mer
Du er skatten min, vennen min og hunden min...

Mor og scooteren

For 5 år siden fikk jeg min første terrenggående,elektriske rullestol, med det tøffe navnet TRAX, den var en racer i ulendt terreng, kunne "klatre" seg oppover temmelig bratte bakker, og ble et nyttig hjelpemiddel da vi dengangen bodde temmelig ulendt i en liten hytte på Frekhaug et lite stykke utenfor Bergen.  Mor og Trax`en hadde fine turer, noen til butikken, og andre på litt mer artige turer i terrenget.
Vi flyttet etterhvert fra veslehytten, og til sivileserte og flatere omgivelser, så jeg ville gjerne levere kompisen min tilbake, trodde nok andre ville få glede av den:)

I stedet kom der en mer vanlig elektrisk rullestol i heimen, en som ikke egnet seg så godt ute i terrenget, men grei nok, god å sitte i, men ikke med store kapasiteten i fart og over lengre distanser, så nå sier jeg farvel til enda en liten følgesvenn, og ønsker velkommen til min drømmestol, for meg blir den som bena for andre, og klart jeg gleder meg til å sitte tørt, varmt og godt for å komme ut!

Stor var gleden da jeg så hvor fin denne lille "bilen" var, den hadde faktisk plass ved bena, og selvsagt visste ergoterapeuten at den vil bli brukt til hundene!  Den var skinnende blank og blå, akkurat "min" blåfarge, ble forelskelse ved første blikk, dette!
Etter endel justeringer av armlener, sete og slike viktige ting, var det tid for prøvetur, og joysticken nærmest ropte: Bruk meg, da...
Jepp, så var det å sette igang, skjema ble krysset av for hver "øvelse" sjåføren klarte, var ikke bare og sette seg inn og koste avsted...Her skulle man trene på å rygge, lukeparkere, rygge langs lange vegger, rundt hjørner og innimellom senger, stoler og alt mulig merkelig som stod på lageret, hehe, artig, dette!  La raskt merke til at den ikke hadde den store svingradiusen som jeg var blitt så godt vant med, men vi ble da kjent etterhvert:)  Utrolig så masse å lære for å dra med noe som går under 10 km/t, tenkte jeg inntil jeg oppdaget at det faktisk var litt vesentlig å vite hvor denne saken plasserte seg rundt omkring.  Ergoterapeuten fikk nok mer trim enn sjåføren, og selvsagt ble det behørig fløytet og forsøkt alle små finesser.  Her var plass til kopper, et lite dashbord var det også, flott kurv bak til varer, og selvsagt 2 krykkeholdere, der vil det nok komme et lite flagg...alle trenger jo å se et hundeflagg?

Joda, dette var gode greier, og såklart gleder vi oss til å hente lillebilen og ha jomfruturen hjemover uten at noen studerer hver bevegelse;)  Tenker mor skal få med seg en liten venn, eller 2 på turen, vi kan kose oss i ro og mak, humpe i alle hull i veien, og se rimelig teite ut, er det som er moro!  SÅ fra neste uke har vi avtale om å gjøre nærområdet utrygt - for her skal det bli trilleturer, og alle skal få gleden av litt en til en kontakt, blir riktig så intimt og trivelig - særlig må vi huske å tute mye...slikt er en viktig del av å være komplett tullete og ikke være som "alle andre".

Små, gleder trenger jo vi som ikke er så flinke å stokke bena våre, men enda etpar dager til får den søte, blå vente på å bli hentet...
...og prislappen for doningen, ja den er høy nok til å kjøpe seg en skikkelig stilig bil, men i Norge er det slik at godene deles, og denne gangen fikk jeg en liten del av godene:)

Kort møte

For mange år siden lå en liten gutt på oppvåkningen ved Haukeland sykehus, lillegutt hadde vært gjennom nok en operasjon.  Denne gangen fant han verken rast eller ro i sengen, det gikk i smerter og oppkast, og ingen medisiner syntes å hjelpe.

Noen senger bortenfor, ligger også en nyoperert pasient, en adskillig eldre pasient, antageligvis, virket slik etter lydene å dømme.  Man vil helst ikke stirre når man er pårørende, slikt er en inngripen i privatlivets fred.  Recoveryavdelingen på Haukeland er stor, veldig stor, noen ganger er den fredelig, andre ganger hektisk og fylt med lyder, lyder man ikke hører til daglig.

Fra den sengen vi hører lyder fra denne gangen, er det ganske hektisk aktivitet, men etter en stund, later det til at pasienten roer seg, da er det igrunnen bare lillegutts lyder som bryter stillheten.
Frem fra forhenget til pasienten som hadde smerter, dukker et kjent ansikt opp, dette er første gang jeg ser dr. Stein Husebø på kloss hold.
Han titter bort på "vår" seng og resolutt kommer han bort, selvom han ikke er "vår" lege idag.
Høflig som han er, presenterer han seg, og vi håndhilser.  Stiller relevante spørsmål om hvilke medisiner lillegutt har fått, og hvor lenge kvalme og smerter har gjort ham urolig.  Han tenker ikke lenge før han ber en sykepleier finne medisiner han har tenkt ut på et øyeblikk, sykepleieren kommer effektivt tilbake, og dr. Husebø injiserer i veneflonen.  Han sier han vil sitte litt med oss for å observere virkningen.
Sykepleierne holder respektfull avstand, så vi får noen ord sammen der vi sitter og følger med lillegutt.

Hele Norge vet på dette tidspunktet at dr. Husebø i 1992 fikk påteleunnlatelse samt advarsel fra Helsetilsynet etter at han fortalte at han hadde avsluttet livet til en dødssyk pasient som ba om det.

Dette møtet hendte ikke så lenge etter at han hadde avsluttet denne pasientens liv, og vi kommer inn på hva og hvordan.  Diskuterer litt om liv og død, får endel innblikk i hvordan han tenker rundt en verdig avslutning på livet.  Han forklarer ikke med store ord, stille og forsiktig forteller han om sine synspunkt og meninger.  Han signerer diplomet som min lille pasient har hengende på sengen, ser til at medisinene nå har hatt effekt, og ordinerer dette videre som smertelindring.

Nok engang utveksler vi håndtrykk - han smiler sitt lune smil, og jeg tenker at jeg har møtt en lege med empati og omtanke for sine pasienter...

Et kort møte...



Men engste deg ikke for døden,
som oftest er den lett:
Du vil bare hvile en liten stund,
fordi du er så trett.
Du sovner inn og du sover.
Da er det over.

Arnulf Øverland